Regnskogen i Amazonas er et av verdens mest mangfoldige og robuste økosystemer, men samtidig et av de mest sårbare. Skogen opprettholder sitt eget vanngjenvinningssystem, og dersom nok av den forsvinner, kan hele økosystemet kollapse og regnskogen bli til savanne. Dette ville ikke bare ha katastrofale konsekvenser for klodens karbonlagring, men også for artsmangfoldet og lokalsamfunnene som er avhengige av skogen, ifølge rapporten 10 New Insights in Climate Science.

Vi snakker med

Vigdis Vandvik er professor ved Universitetet i Bergen og tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning.

Samtidig finnes det håp: Hvis det biologiske mangfoldet får bestå eller styrkes, kan det hjelpe regnskogen å motstå en del av følgene av klimaendringer. Men hva er det egentlig som gjør biomangfoldet så viktig for å motstå klimaendringer? Og hvorfor er urfolk og lokalsamfunn en avgjørende brikke i dette bildet? Vigdis Vandvik forklarer hvordan nyere forskning gir oss stadig bedre innsikt i samspillet mellom klima, økologiske prosesser og menneskelig påvirkning – ikke bare i Amazonas, men i økosystemer over hele verden.

Energi og klima: – I rapporten snakker de spesielt om Amazonas for å illustrere hvordan biomangfold kan styrke «resiliens». Eller, «økologisk resiliens», som jeg har skjønt at man må si for ikke å få ingeniører på nakken. Hva er det som gjør Amazonas så spesielt?

Vigdis Vandvik: – Amazonas er spesielt interessant fordi dette er en enormt stor skog som faktisk lager sitt eget klima. Fordampning fra skogen om dagen gir regn i fjellene om natten. Denne syklusen er relativt uavhengig av havets fuktighet, noe som gjør skogen nærmest selvforsynt når det gjelder vann.

Derfor er også avskogingen så skummel: Hvis vi fortsetter å avskoge, kan vi nå et kritisk punkt hvor dette naturlige vanngjenvinningssystemet kollapser nærmest over natten, det blir mye tørrere og regnskogen erstattes av savanne.

Her er altså Amazonas det konkrete eksempelet, men temaet om biomangfold og økologisk resiliens finner vi også i andre store rapporter, som IPBES’ Transformative Change og Nexus-rapportene. Poenget er at en robust, mangfoldig og relativt intakt natur har mye større motstandskraft mot klimaendringer enn en degradert natur.

Hvor nært er vippepunktet?

– Dette kritiske punktet og kollaps … Hvor nært er det?

– Forskere regner med at innen 2050 kan et sted mellom 10 og 47 prosent av skogen kollapse hvis vi fortsetter slik vi gjør nå. Så vi er farlig nær.

Det er allerede rapportert alvorlige tørkeperioder, særlig i randsonene av Amazonas hvor avskogingen er størst. Slike endringer kan være starten på en selvforsterkende prosess som det blir svært vanskelig å reversere.

– En vev av liv gir stabilitet

– Dette med at biomangfold gir økosystemene motstandskraft. Kan du forklare hvorfor? Helst enkelt, for oss litt tungnemme?

– Man sammenligner gjerne dette med tråder i en vev eller muttere i en flykropp. Uansett er poenget dette: Jo flere arter du har i et økosystem, desto flere koblinger er det mellom dem – noen arter spiser hverandre, noen konkurrerer, andre samarbeider. Dette nettverket skaper en slags treghet i systemet.

– Treghet?

– Ja, i den forstand at det tåler kraftigere ytre påvirkninger uten at det kollapser. I et intakt økosystem blir alle «jobbene» gjort. Du har planter som produserer energi, dyr som spiser plantene, nedbrytere som resirkulerer næring, og sopp som fanger næringsstoffer i jorda. Hvis det finnes en nisje, vil det være en eller flere arter som fyller den.

I tillegg er ulike arter gjerne spesialister på ulike forhold. Noen planter klarer seg bedre i tørre år, andre i regnfulle perioder. Noen arter lever lenge og tåler endringer over tid, andre lever kort og utnytter plutselige ressurstilganger. Når du har et slikt stort mangfold, vil det alltid være noen arter som klarer seg godt, uansett hva slags utfordring som oppstår. Da blir funksjonene stabile over tid, og tåler og absorberer ytre påvirkninger. Det er dette som er økologisk resiliens.

For å låne fra et forslitt uttrykk: Systemet tåler å være ute en vinternatt. For ikke å snakke om en het sommerdag. Det er det jeg mener med treghet i systemet, og det er det vi snakker om når vi sier at systemet blir mer økologisk resilient – mer robust mot endringer.

Hva er nytt i funnene?

– Men mye av dette høres ærlig talt nokså kjent ut. Hva er det med funnene som trekkes frem i rapporten som er spesielt og nytt?

– Det er riktig at spørsmålene om disse sammenhengene ikke er nye. Derfor nevnte jeg disse IPBES-rapportene som sammenstiller kunnskap om mye av det samme. Men det har vært utfordrende å etablere tydelige forbindelser mellom dem – mellom klima, økosystemenes funksjon og samspillet mellom kulturelt og biologisk mangfold.

Det er det vi ser at noen nye studier klarer å belyse bedre. Og akkurat Amazonas er et viktig case fordi det både er et symbol på biologisk mangfold og et område med mye forskning.

Vi ser nå at nyere studier har klart å vise hvordan disse faktorene henger sammen. For eksempel har de belyst hvordan lokalt kulturelt mangfold – urfolk og lokalsamfunn – bidrar til å opprettholde økologisk mangfold. Dette styrker igjen skogens motstandsdyktighet mot klimaendringer.

Urfolk er avgjørende

– Ja, her kommer det med urfolk og lokalsamfunn inn. Hvorfor er det så viktig?

– Særlig urfolk bor ofte i områder som fortsatt er intakte. Det kan selvsagt diskuteres om det er det at deres tilstedeværelse beskytter områdene, eller om de har overlevd fordi områdene har fått være intakte.

Men fakta er uansett at disse områdene som urfolk bor i nå, er kritiske for å motvirke klimaendringer. Og det å la urfolkene fortsette å bo der og drive med det de har drevet med over lang tid, er en god måte å beskytte dem på. Derfor er urfolksrettigheter så viktige og omtales så eksplisitt i Naturavtalen.

Amazonas – fortsatt mye å oppdage

– Men … er ikke Amazonas ganske gjennomstudert sammenlignet med andre økosystemer?

– Ja og nei. Vi har forsket på økosystemene i Amazonas i mange tiår. Det er godt kartlagt gjennom fjernmålinger og feltstudier. Amazonas er derfor blitt et slags «plakatbarn» for tropisk forskning.

Men det er jo en grunn til at det fortsatt forskes så mye der: Det er så enormt, og det biologiske mangfoldet der er også enormt. Selv i dag oppdager man nye arter. Litt flåsete kan vi si at om du pakker inn en trekrone i Amazonas med teltduk og gasser den, så detter det alltid ned en art du ikke har sett før.