Samfunnet vårt er avhengig av stabile systemer for strøm, vann og transport, men klimaendringer gjør disse systemene stadig mer utsatte. Ekstremvær som flom og tørke kan utløse effekter som gjør at problemer i én sektor sprer seg til flere. Selv avansert teknologi som smarte nettverk kan ikke alltid forhindre slike kollapser, advarer forskere i rapporten 10 New Insights in Climate Science. Ifølge forskere er det derfor like viktig å sikre lokale energikilder, satse mer på naturbaserte løsninger og hjelpe folk og virksomheter å ta bærekraftige valg gjennom økonomiske insentiver.

Ekspertintervjuet

Siddharth Sareen er forsker I ved Fridtjof Nansens Institutt og Professor II ved Universitetet i Bergen.

Men hvor sårbare er vi, og hvilke tiltak er mest effektive? Vi spør professor Siddharth Sareen.

Kritisk infrastruktur er sårbar for klimaendringer

Energi og klima: – Kan du forklare hva som menes med «kritisk infrastruktur» og hvorfor klimaendringer gjør slik infrastruktur så sårbar?

Siddharth Sareen: – Kritisk infrastruktur omfatter alt vi er avhengige av for at samfunnet skal fungere – matsikkerhet, transport, strøm, energi og andre grunnleggende tjenester. Dette er infrastruktur som er utsatt for risiko fra skade fra ekstremværhendelser. Og vi ser allerede at risikoen for ekstreme værhendelser som skogbranner, stormer og flom har økt. Det vi kan si sikkert, er at frekvensen og intensiteten på slike hendelser vil øke, selv om vi ikke kan vite nøyaktig hvor og når de vil inntreffe.

Kaskadeeffekter kan forverre kriser

– Et sentralt begrep de bruker i rapporten når de snakker om kritisk infrastruktur, er «kaskadeeffekter». Hva menes med det?

– Kaskadeeffekter oppstår når problemer i én sektor eller infrastruktur sprer seg til andre. Dette er noe vi blant annet har sett under krigen i Ukraina: Når strømnettet blir satt ut av drift, påvirkes helsesystemer som har begrensede reserveløsninger, og viktige tjenester bryter sammen. Eller hvis en bro blir bombet, mister man forbindelsen mellom viktige områder, noe som fører til forsinkelser og press på transportveier, som igjen kan påvirke matforsyningen.

Et annet eksempel er valutareformen i India i 2016, der store sedler ble ugyldige over natten. Folk mistet tilgang til kontanter, noe som førte til kaos i matforsyningen og lokalt næringsliv. Jeg opplevde dette selv og måtte stå flere timer i kø for å ta ut små beløp. Dette viser hvordan en endring i én sektor kan forårsake uforutsigbare ringvirkninger i andre.

Klimaendringer kan også føre til spredning av sykdommer til områder der befolkningen ikke har immunitet. Dette er et annet eksempel på kaskadeeffekter, der endringer i økosystemer kan få alvorlige følger for folkehelsen.

Her kan vel teknologi hjelpe?

– «10 Insights»-rapporten nevner blant annet kunstig intelligens og smarte nettverk som løsninger som kan forebygge sammenbrudd i kritisk infrastruktur. Hvordan kan teknologi hjelpe oss her?

– Teknologi kan gi bedre oversikt og styring, som kan redusere skadeomfanget. I Norge dekket for eksempel smarte strømmålere 97 prosent av husholdningene i 2019, som har gitt oss muligheten til å digitalisere strømnettet helt til bygningsnivå. I tillegg har vi den nasjonale datainfrastrukturen Elhub, som gir mulighet til å styre strømmen mer effektivt. Så hvis deler av strømnettet blir skadet, kan vi omdirigere strømmen langt mer presist enn vi kunne for bare ti år siden. Det kan redusere skadeomfanget.

Vi trenger også mer lokal energiproduksjon, som solenergi, batterilagring og hybridsystemer, som kan redusere avhengigheten av sentraliserte nettverk. Dette gjør infrastrukturen mer motstandsdyktig mot kaskadeeffekter dersom deler av systemet settes ut av drift.

Men teknologiske løsninger er ikke alltid nok alene. Tenk deg en bygd i Nord-Norge som plutselig blir isolert av flom eller skred og mister strømforsyning over lang tid en kald vinter. Da må man evakuere, eller finne alternative måter å levere mat og andre livsnødvendigheter på. Slikt krever mye ressurser, og vi må alltid spørre oss om vi har kapasitet til å håndtere slike situasjoner.

Sårbarhet i byer

– Eller hva med kritisk infrastruktur i raskt voksende byområder, særlig i varmere strøk der elektrisitet er avgjørende for å håndtere ekstremvarme?

– Dette er en stor utfordring, særlig i det globale sør, hvor temperaturer over 50 grader allerede gjør det vanskelig å opprettholde grunnleggende samfunnsfunksjoner. Når vi snakker om kritisk infrastruktur, må vi inkludere grunnleggende behov som rent vann, ren luft og stabil strømforsyning. Uten tilgang til nok vann, som i mange deler av Afrika, blir det rett og slett vanskelig å overleve. Vi må finne løsninger for å forhindre at vannmangel eskalerer til en krise.

Problemet forsterkes når de som har ressurser, forsøker å kjøpe seg ut av utfordringene, mens middelklassen vokser og belaster systemene ytterligere. I India ser vi at mange kjøper aircondition for å takle ekstrem varme, men dette øker luftforurensning og energiforbruk, og forverrer problemene.

Vi må ha backupløsninger

– Du nevnte tidligere behovet for backupløsninger. Men strømsystemet, for eksempel, er optimalisert for å minimere sløsing og utnytte knappe ressurser mest mulig effektivt til størst mulig gevinst for produsenten. Men det kan også bety at vi mangler en buffer for krisesituasjoner, dersom økonomiske hensyn prioriteres foran forsyningssikkerhet?

– Dette er et viktig poeng. Dagens «agile thinking» handler om maksimal gevinst og minimal lagerkapasitet – men den modellen er ikke best for kritisk infrastruktur. Her trenger vi heller redundans – for å møte uforutsette situasjoner. Altså at vi har et tilgjengelig beredskapsalternativ. Spørsmålet blir da hvem som tar regningen. Ofte faller kostnadene på staten, mens gevinstene går til private aktører.

– Finnes det noen slike vi kan trekke frem?

– Ja, vi ser en del positive initiativer, som Oslo kommunes pilotprosjekt for energifleksibilitet. Der borettslag og småbedrifter kombinerer fjernvarme, energilagring og solceller for å jevne ut strømforbruket, og koble seg på et marked hvor de betales for å skru ned strømbruken i perioder med stort press på strømnettet. Selv små prosjekter som dette kan vise hvordan slike løsninger kan rulles ut i større skala.

Andre gode eksempler er geotermiske løsninger i Drammen og Stavanger, der geobrønner, varmepumper og solceller reduserer både strøm- og gassforbruk året rundt.

Globalt sett kan småskala løsninger som solceller kombinert med energilagring styrke energisikkerheten, men dette krever insentiver og rettferdig fordeling av goder som gjør det økonomisk attraktivt for vanlige folk. Populistiske tiltak, som dagens strømstøtteordning, motarbeider slike mål ved å undergrave insentivene for energieffektivisering.