Byer er komplekse systemer med høy konsentrasjon av mennesker og infrastruktur. Det gjør dem sårbare for klimaendringer, men også til kraftsentre for innovasjon og klimatiltak. Utfordringen er at tiltak ofte får utilsiktede konsekvenser, som å forsterke sosiale ulikheter. Samtidig viser rapporten 10 New Insights in Climate Science at én bestemt tilnærming til klimaarbeidet i byer kan være spesielt fruktbar. Vi spør Håvard Haarstad hva den går ut på.

Håvard Haarstad: – Da snakker vi om det som kalles SETS-tilnærmingen – altså «social-ecological-technological systems». Enklere sagt handler det om å spille på lag med naturen og økologiske systemer for å gjøre byene mer motstandsdyktige mot klimaendringer.

Det som har kommet tydeligere inn i debatten de siste årene, og som denne rapporten peker på, er behovet for å tenke mer helhetlig. Tidligere har vi hatt en mer isolert tilnærming: økonomiske insentiver for å styre atferd, bygging av kollektivtransport for å redusere bilbruk, eller bruk av smarte teknologier for byplanlegging. Men alt henger sammen, både utslippsreduksjon og klimatilpasning. Vi må utvikle løsninger som både kutter klimagassutslipp, hjelper oss å møte klimaendringene som allerede er her, og bruker naturlige elementer så mye som mulig.

Energi og klima: – Og så var det ordet «social», klimatiltak kan også skape sosiale skjevheter?

– Ja, og de siste årene det er gjort mye forskning på det de kaller «green gentrification». For eksempel av forskere som Isabelle Anguelovski. Mange byer har de siste 20 årene tatt bærekraft, klima og miljø på alvor i byutviklingen. Vi har fått mer kompakte byer, fått flere parker og bedre offentlige rom. Men ofte skjer dette i de mest attraktive bydelene, eller det bidrar til å gjøre områdene dyrere og mer eksklusive. De med lavere inntekter har ikke lenger råd til å bo der.

Dette er en klassisk dynamikk i byplanlegging, som vi også ser i klimatiltak. Ta bybanen i Bergen: Et godt klimatiltak, og vi har sett hvordan den skaper investeringer og fortetting rundt bybanestoppene. Men hvem har råd til å bo der? Bybanen kan dermed også forsterke sosiale skiller.

Derfor er byene sårbare

– Hvorfor er forresten byer så sårbare for klimaendringer?

– Byer er konsentrasjon av mennesker og infrastruktur. Det som rammer en by, rammer veldig mange mennesker på en gang. I tillegg ligger byer ofte ved vannet, som gjør dem utsatt for havnivåstigning og ekstremværhendelser som stormflo. Byer er også avhengige av verdikjeder. Mat og andre nødvendigheter produseres stort sett utenfor byen. Hvis leveransene forstyrres, blir byene raskt utsatt.

I tillegg kommer det vi kaller «urban heat islands». Bygninger og infrastruktur absorberer og holder på varme, noe som forsterker effekten av hetebølger.

– Hva er de største hindrene for å gjøre byene mer motstandsdyktige? Handler det om økonomi, styringssystemer, teknologi eller … ?

– Det er en kombinasjon. Én grunnleggende utfordring er imidlertid at byene i stor grad allerede er bygget ut. Byggene, veiene og infrastrukturen står der, ofte utviklet i en annen tid, da man ikke snakket om fortetting. I etterkrigstiden, for eksempel, var spredt bebyggelse og privatbilisme normen. Nå planlegger vi ofte annerledes, men motorveiene og de spredte forstedene eksisterer fortsatt – og vil gjøre det i hundrevis av år.

Naturbaserte løsninger

– Ekstremvarme er en av de største klimatruslene for byer. Hvordan kan byer planlegge for å møte denne trusselen, uten å gå i fellene som forsterker sosiale ulikheter?

– Mange satser på naturbaserte løsninger: Plante trær, etablere parker, åpne elver og bekkeløp. I tillegg til temperaturreduksjon har slike løsninger også andre fordeler. Når ekstremvær fører til kraftig nedbør, skaper urbane områder dekket av betong store avrenningsproblemer, som igjen fører til flom og oversvømmelser. Har du åpne bekker, grøntområder og overflater som vannet kan trenge ned i naturlig, kan du redusere skadeomfanget.

Det er utfordringer med «grønn gentrifisering» som jeg nevnte. Likevel mener jeg naturbaserte løsninger er veien å gå. Forskning viser at folk trives bedre med tilgang til grøntområder. Dette handler ikke bare om tekniske tiltak for å løse spesifikke klimaproblemer – det er en helhetlig tilnærming som også kan gjøre byene våre mer levelige og attraktive steder å bo.

– Så har du byer som vokser så voldsomt at planlegging og klimatilpasning ikke holder tritt?

– Vi vet egentlig ganske godt hva som utgjør en klimavennlig by, og vi ser mange gode planer i den vestlige verden og andre steder. Problemet er at denne enorme urbaniseringen ofte skjer helt utenfor rammene av disse planene, en trend vi ser i mange byer i det globale sør. I boken «Megalopolis» beskriver arkitekten Peter Butenschøn situasjonen i Lagos, Nigeria: Hver uke kommer tusenvis av nye innbyggere, uten at myndighetene har kontroll. Resultatet er midlertidige bosetninger og slumlignende områder.

Det er ikke bare snakk om folk som slår opp et skur og blir værende. Disse områdene har ofte en imponerende evne til selvorganisering. Folk finner nisjer i den lokale økonomien, etablerer egne strukturer og skaper verdier. Men når det gjelder systematisk planlegging og tilpasning til langsiktige utfordringer som klimaendringer, er det mer krevende.

Ofte god og pragmatisk politikk lokalt

– Og så koster jo klimatilpasning og byplanlegging. Og ikke bare i det globale sør, men også i våre trakter. Finnes det gode måter å sikre at byer kan finansiere klimatiltak på?

– Ja, hvis vi ser på norsk kontekst først, så har vi hatt bymiljøpakker og byvekstavtaler. Jeg har god tro på den modellen.

Det er et samarbeid mellom flere nivåer – kommuner, fylker, departementer og statlige aktører som Statens vegvesen. Disse avtalene setter tydelige mål, og knytter finansiering til tiltak som passer til målene. Som nullvekstmålet for biltrafikk. Denne typen pakkeløsninger er en god måte å sikre helhetlig planlegging og finansiering på.

I USA ser vi en annen modell. Der er det mye mer konkurranse mellom regionale myndigheter om finansiering på delstatsnivå, for eksempel gjennom skatter, billettinntekter og søknader om statlig støtte. Det gjør det ofte vanskeligere å få til store, helhetlige prosjekter.

Samtidig er jeg ganske optimistisk når det gjelder politikk. På lokalt nivå ser vi ofte mer pragmatiske tilnærminger enn på nasjonalt nivå. Kommunepolitikken er gjerne mer samarbeidsvillig og mindre preget av ideologiske skillelinjer. Vi ser også at mange byer er mer ambisiøse enn nasjonalstatene når det gjelder bærekraftsmål og klimatiltak. For eksempel i USA, med initiativet America is All In.

Det skyldes nok delvis at lokalpolitikere har tettere kontakt med folk og ser klimaendringene på nært hold. Når man kjenner effektene på kroppen og ser konsekvensene lokalt, blir det vanskeligere å ignorere behovet for handling.