Overgangen til fornybar energi krever store mengder mineraler og metaller, som kobolt, litium, kobber og sjeldne jordarter. Disse råvarene er avgjørende for batterier, solcellepaneler og vindturbiner. Men etterspørselen ser i mange tilfeller ut til å vokse raskere enn forsyningen. Innen 2050 kan behovet for enkelte mineraler overstige dagens kjente reserver, samtidig som utvinning og bearbeiding fører til alvorlige miljøkonsekvenser.

Rapporten «10 New Insights in Climate Science» viser til at de største ressursene finnes i det globale sø. Men de økonomiske gevinstene fordeles skjevt – mesteparten av verdiskapingen skjer i det globale nord. Mange gruveprosjekter ligger også i urfolksområder eller økologisk sårbare områder, noe som forsterker både miljøkonflikter og sosiale spenninger. Samtidig er land i nord i ferd med å sikre seg kontroll over forsyningskjedene, noe som kan forsterke ulikhetene ytterligere.

Vi snakker med

Devyn Helen Avhild Remme er forsker ved Senter for energitransformasjon, Universitetet i Bergen

Hvordan kan vi sikre at energiomstillingen blir rettferdig for alle involverte på dette området? Vi har snakket med Devyn Helen Avhild Remme om utfordringene i markedet for kritiske mineraler og metaller, og hvordan vi kan sikre en mer rettferdig energiomstilling.

Energi og klima: – Aller først: Vi kan vel slå fast at det er en bekymring for at etterspørselen etter kritiske mineraler og metaller vil øke fremover. Hva er den største risikoen dersom et slikt forsyningsgap ikke lukkes?

Devyn Helen Avhild Remme: – Hvis det skjer, vil det nesten helt sikkert skyldes flaskehalser i verdikjeden. Spesielt siden Kina kontrollerer mer enn 90 prosent av raffineringskapasiteten for mange kritiske metaller. Det er lite sannsynlig at vi rett og slett går tom for råstoff. Den største risikoen er geopolitisk.

For Europa skaper dette spenninger mellom nasjonale sikkerhetsinteresser og risikoen for at det legger en brems på overgangen fra fossil til fornybar energi. Når det er sagt: Det er fortsatt litt uklart om vi faktisk beveger oss bort fra fossil energi, eller om vi bare utvider den totale energiproduksjonen uten å redusere bruken av fossilt brensel nevneverdig.

En annen risiko er vår økende avhengighet av digitale teknologier, som også krever mange av de samme metallene.

– Og er det noe vi er avhengige av, er det jo dingsene våre. Så får vi råvaremangel her vil vel det være noe vi virkelig merker, eller som økonomene ville kalt det – «disruptivt»?

– Jo, men disse manglene er også delvis konstruerte. Etterspørsel skapes. Rapporten snakker for eksempel om «behov» for nasjonal sikkerhet og energiomstilling. Men dette avhenger av hvor ivrig du er på å stimulere etterspørsel. Så lenge vi aldri diskuterer grenser, altså grenser for forbruk og utvinning, vil vi alltid stå i fare for ressursknapphet. Fordi vi ikke angriper kjernen av problemet.

Styringsgap

– Et begrep som dukker opp i rapporten, er «governance gaps» – styringsgap. Hva betyr det, og hvor finner vi disse?

– Ofte brukes det begrepet som en indirekte måte å snakke om behovet for rettferdig handel og behovet for å unngå at lokalsamfunn i det globale sør påføres uforholdsmessige miljømessige og sosiale byrder. Men i en diskusjon om offentlig politikk er det vanskelig å ta opp strukturelle ubalanser i maktforholdene i vårt markedsøkonomiske system. I stedet bruker man begreper som «styringsgap».

Realiteten er at disse maktforholdene i stor grad er bevisste og skapt over tid. Vi har bygget et system hvor land i det globale sør forblir avhengige av å eksportere råvarer, mens selskaper og rikere nasjoner i nord sitter med forhandlingsmakten. Ta Zambia som eksempel: 80 prosent av landets økonomi er basert på kobbereksport. Hvis gruveselskapene stopper driften, selv i en kort periode, vil det føre til en økonomisk krise. I et slikt land har ikke regjeringen mye handlingsrom.

Å fikse dette, å endre metallforsyningskjeder på en måte som faktisk gagner produsentlandene og gjør utvinningen mer bærekraftig, vil også kreve at vi setter en stopp for at all rikdommen de genererer, forsvinner ut av disse landene og inn i skatteparadiser.

Et annet styringsgap er sporbarhet. Det finnes ingen global mekanisme for å spore hvor disse mineralene og metallene kommer fra. I noen tilfeller, der du har såkalt vertikalt integrerte verdikjeder, altså der ett og samme selskap har kontroll på flere trinn i verdikjeden, er det mulig. Men som hovedregel, når metallet først når en batterifabrikk i Norden, har du ingen mulighet til å finne ut hvor det opprinnelig kom fra. Forsyningskjedene er for komplekse, for fragmenterte, og for dominert av Kina som nav i foredlingskjeden.

Nye strategier

– Det kinesiske belte- og vei-initiativet (Belt and Road Initiative) kan sikre en jevn strøm av råvarer til Kina. I USA bruker den nye Trump-administrasjonen tilgang til ressurser som forhandlingskort i Ukraina, og som motivasjon for å briske seg om Grønland vis-à -vis Danmark. EU har fått Critical Raw Materials Act som snakker om «gjensidig fordelaktige partnerskap» og bærekraft, men der hovedmålet ser ut til å være å sikre europeiske forsyningskjeder og redusere avhengigheten av eksterne kilder. Med alle disse skiftende geopolitiske strategiene, hva skjer med vilkårene til de landene som er avhengige av mineraleksport?

– Akkurat dette forsker jeg på nå. Europas økende bekymring for Kinas kontroll over disse forsyningskjedene har skapt en ny interesse for aktsomhet og miljøstandarder. Men det er en annen dimensjon her – europeiske politikere ser også disse standardene som en måte å oppnå konkurransefordeler på.

Hvis europeiske metaller er dyrere, men kan markedsføres som fullt sporbare, med lavere utslipp og høyere miljøstandarder, kan de bli mer attraktive til tross for høyere pris. Dette handler ikke bare om miljø og sosial rettferdighet; det handler også om å beskytte europeisk industri.

Når europeiske politikere snakker om en «rettferdig omstilling», handler det som regel om å sørge for at arbeidere i europeisk fossilindustri ikke blir hengende igjen i omstillingen. Det egentlige hovedmålet er økonomisk sikkerhet for Europa, å skape nye industrier, nye jobber og økonomisk vekst knyttet til mineralutvinning og prosessering. Rettferdighet for lokalsamfunn som påvirkes av gruvedrift i Afrika eller Latin-Amerika, er et stykke lenger ned på prioriteringslisten.

Er det bare grønnvasking?

– Men nevnte Critical Raw Materials Act fra EU og FNs nye initiativ for kritiske mineraler i energiomstillingen. Er de ikke i det minste skritt i riktig retning? Eller handler alt dette bare om grønnvasking?

– Jeg vil ikke si at alt er grønnvasking. Som kritisk forsker må jeg minne meg selv på at noen av disse tiltakene faktisk kan hjelpe noen, et eller annet sted. Men det vi ser i slike rapporter som «10 New Insights», er ofte en beskrivelse av hva vi burde gjøre, uten å forklare hvorfor det ikke skjer. Og disse utfordringene er ikke tilfeldige. De skyldes eksisterende politikk og handelsstrukturer som forsterker ulikhet. En av de største årsakene, som jeg nevnte tidligere, er at vi unngår å snakke om grenser for forbruk og utvinning.

– Med alt som skjer i internasjonal politikk nå, virker det som global rettferdighet får enda mindre oppmerksomhet enn klimaendringer. Tar vi to skritt tilbake, akkurat når vi endelig begynte å anerkjenne disse styringsutfordringene?

– Det føles ikke som en reversering av fremgang, men kanskje heller at vi beveger oss inn i den typen ressurskonflikter som vi har sett beskrevet i science fiction-litteraturen. Et kappløp om kontroll over mineraler og metaller, som direkte motvirker forsøk på å håndtere bredere miljøkriser – tap av biologisk mangfold, ferskvannsmangel og jorderosjon, for eksempel.

Det er blitt en besettelse for oss at vi skal løse disse problemene gjennom ekstremt ressurskrevende teknologi, som bare driver denne ressurskonflikten videre. Jeg mener det er en avsporing fra å faktisk gjøre noe med de grunnleggende årsakene til problemene våre.