Gjennom historien har mennesker måttet tilpasse seg klimaet for å kunne trives og overleve. Likevel har vi gjort dette innenfor en nokså smal klimasone, ofte omtalt som «den menneskelige klimanisjen». I rapporten «10 New Insights in Climate Science» berører ett av punktene spesielt dette: Global oppvarming truer nemlig med å skyve stadig flere regioner ut av denne sonen. Det skaper nye utfordringer for helse, livsgrunnlag og samfunnsstruktur.

Planetens tålegrenser, eller «planetary boundaries», gir et rammeverk for å forstå hvordan vi kan opprettholde stabile miljøforhold. Dette begrepet ble først utviklet ved Stockholm Resilience Centre. Men en av forskerne der som har jobbet mye med det, Ingo Fetzer, understreker at det ikke er de som eier begrepet

Ingo Fetzer: – Da konseptet ble lansert i 2009, var det kjente forskere som Johan Rockström og Carl Folke som sto bak. Senere har mange bidratt til å videreutvikle det. Så selv om begrepet har sin opprinnelse her, ville jeg ikke si at vi «eier» det.

Energi og klima:– Kan du forklare hva begrepet innebærer, på en enkel måte?

– Planetens tålegrenser er i bunn og grunn et sett av ni kritiske miljømessige grenser som menneskeheten må holde seg innenfor for å kunne utvikle seg trygt. Vi bruker Holocen-perioden – klimaet før den industrielle revolusjonen – som en referanse, og definerer en «sikker driftsramme» for Jorden. Hvis vi krysser disse grensene, risikerer vi å destabilisere jordens systemer.

Når svetting ikke funker mer

– Og når klimafaktorer som temperatur og luftfuktighet passerer visse terskler, begrenser det områdene der mennesker kan leve og trives?

– Nettopp. Økte temperaturer og luftfuktighet har direkte effekter på menneskers helse. Høyere temperaturer kombinert med høy luftfuktighet reduserer kroppens evne til å kjøle seg ned gjennom svette, noe som kan føre til hetestress og til og med heteslag. En kritisk terskel her er det som kalles våttemperatur, som måler kombinasjonen av varme og fuktighet. Ved en våttemperatur på 35 °C klarer ikke kroppen lenger å regulere temperaturen effektivt. Nyere studier antyder at denne grensen kan være enda lavere enn tidligere antatt.

Langvarig eksponering for slike forhold er farlig og kan føre til heteslag, hjerteproblemer og til og med død. Det påvirker også produktiviteten – arbeidere som utsettes for høy varme og fuktighet, produserer mindre, noe som kan ha økonomiske konsekvenser. I tillegg øker høye temperaturer veksten av bakterier og mugg, noe som skaper ekstra helsefarer.

Men varmen påvirker ikke bare mennesker direkte – den stresser også økosystemer. For eksempel kan høyere temperaturer føre til skogsdød, redusert produktivitet i jordbruket og vannmangel. Disse effektene er sammenvevde: tørke kan påvirke ferskvannstilgangen, og tap av biologisk mangfold kan svekke økosystemenes evne til å levere essensielle tjenester som ren luft og vann.

Indirekte virkninger av varme

– Men dette er ikke som å slå på en bryter – effektene bygger seg opp gradvis?

– Ja, helt riktig. Å krysse en grense betyr ikke umiddelbart sammenbrudd, men det svekker systemet. Du kan få gradvise effekter eller plutselige, ikke-lineære endringer. Det er som å gå på kanten av en klippe i tåke – du vet at kanten er der, men ikke akkurat hvor.

– Noen skeptikere hevder at kulde dreper flere mennesker enn varme, og at varme er lettere å håndtere. Men er ikke sammenhengen mellom varme, luftfuktighet og helse mer kompleks enn det?

– Absolutt. Kulde kan du beskytte deg mot – du kan ta på flere lag med klær. Men varme har fysiske grenser. På et tidspunkt vil ingen tilpasninger hjelpe, spesielt uten teknologiske løsninger. Hetestress kan føre til hjertesykdom, høyt blodtrykk og økt sårbarhet for infeksjoner.

Det er også indirekte virkninger: varme reduserer matproduktiviteten, forverrer mugg- og bakterievekst og forsterker den urbane varmeøy-effekten. Selv med teknologiske løsninger som aircondition er det utfordringer. Aircondition krever store mengder energi, noe mange områder mangler. Det overfører også varme fra bygninger til gatene, som forverrer varmeøy-effekten. I tillegg kan kjøling øke luftfuktigheten innendørs, noe som fører til muggsoppvekst og andre helseproblemer.

– Kan se økt migrasjon

– Hvilke tilpasningsstrategier har vi tilgjengelig i dag, og hva er begrensningene, særlig i det globale sør?

– Teknologiske løsninger som bedre aircondition-systemer er en del av svaret, men infrastrukturutvikling er avgjørende. Vi må revurdere hvordan vi bygger byer, og bruke materialer og design som reduserer varmelagring. Byplanlegging bør inkludere grønne tak, skyggeområder og flere grønne byrom for å skape kjøligere miljøer.

Noen byer eksperimenterer allerede med løsninger som vannsprayingssystemer i offentlige rom. Men det er mer vi kan gjøre, som å designe bygninger som reflekterer varme i stedet for å absorbere den. Vi må også håndtere indirekte effekter av varme, som sterkere stormer og flom. Konsepter som «svampebyer», som både kan absorbere overflødig vann og kjøle ned miljøet, er lovende løsninger.

– Hvordan kan dette være relevant for politikere og næringsliv i Norge?

– I de nordiske landene er vi fortsatt relativt privilegerte. Selv med oppvarming er vi fortsatt innenfor «menneskets klimatiske komfortsone». Vi har tilgang til vann og er ikke avhengige av aircondition. Men vi vil trolig møte indirekte effekter, som mer ekstreme nedbørshendelser eller til og med tørke.

En annen utfordring er migrasjon. Etter hvert som områder i det globale sør blir ubeboelige, kan vi se økt migrasjon, som kan innebære økt risiko for innvandring – både lovlig og ulovlig – til land som Norge og Sverige. Klimaindusert fordrivelse kan også redusere matproduksjon og skape politisk ustabilitet, som igjen driver migrasjon. Som relativt privilegerte nasjoner bør vi vurdere å investere i løsninger som takler disse utfordringene ved roten.