CO₂-utslippene flatet ut i 2014: Kanskje ved vendepunktet?
IEAs påtropende toppsjef Fatih Birol har lagt frem all som viser at de globale CO₂-utslippene ikke økte i 2014.
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Ifølge IEA er det endringer i det kinesiske energiforbruket og fall i CO₂-utslippene i OECD-landene som sammen har ført til at utslippene flatet ut i 2014. Det er første gang dette skjer på 40 år, bortsett fra i «ekstremår» med stor økonomisk nedgang.
Tallene viser, som IEAs påtroppende toppsjef Fatih Birol helt riktig sier, at dette gir et sterkt og oppmuntrende signal foran Paris-toppmøtet til høsten: For første gang ser vi at CO₂-utslipp «dekobler» fra økonomisk vekst.
Det er selvsagt en rekke spørsmål knyttet til boniteten på IEAs tall. De viser til energirelaterte utslipp, ikke totale CO₂-utslipp. Det kan være feilkilder, for eksempel har det vært vist til at kinesisk sementproduksjon er holdt utenom. Kinesernes statistikk kan være tvilsom. Samtidig har det kommet en rekke data de siste månedene som viser at det kinesiske kullforbruket falt i fjor. Enorme volum fornybar energi har kommet «online» de siste årene. Når produksjonen av CO₂-fri kraft øker mer enn veksten i kraftforbruket, så vil fossilforbruket falle.
I EU og USA går utviklingen også riktig vei. Det går ikke fort nok, men det er mange positive tegn. Et veldig interessant eksempel er tallene fra Storbritannia. Forbruket av primærenergi – altså olje, kull og gass – faller kraftig. Det er kombinasjonen av mer fornybar energi og økt energieffektivitet som får dette til å skje.
Det politisk viktige med IEA-tallene, fallet i det kinesiske kullforbruket, og Storbritannias reduserte energiforbruk, er at det bærende narrativet om at verdens energiforbruk vil øke 30-40 prosent de kommende tiårene blir utfordret. Denne fortellingen har stått knallsterkt, og formet grunnlaget for tusenvis av avgjørelser både i forretninger og politikk. Et godt eksempel er utenriksminister Børge Brendes tale på The Economists Arktis-konferanse i Oslo i forrige uke. Først snakker han om hvor alvorlig klimakrisen er. I neste øyeblikk begrunnes Norges satsing på petroleumsutvinning i Barentshavet med den «realiteten» at det globale energiforbruket vil øke med 35-40 prosent de neste 20 årene og at det derfor er «fair to assume» at arktisk gass «will have its day».
