Er dette sannsynlig?

Tja. Det er kanskje ikke det mest sannsynlige scenariet, men likevel innenfor mulighetsrommet. Mange oljeselskap og oljeland håper å sikre inntekter så lenge det er noe å hente og kan derfor tenkes å gjøre store investeringer tidlig på tyvetallet. Slik tenkes det i hvert fall i Norge, det gjelder å "få opp" oljen i Lofoten og Barentshavet før det er for sent.

Dramatiske klimahendelser som viser alvoret og gir nærmest panikkartet handling kan vi ikke se bort fra. Samtidig kan også teknologiske endringer gjøre det langt enklere å stramme til politikken.

Klimarisiko må analyseres grundigere

Det er uansett et opplagt behov for mye grundigere og dyptgripende analyser av klimarisiko når den norske petroleumspolitikken skal videreutvikles. En klimariktig oljepolitikk handler ikke om å skru av lønnsomme felt, men å være tilstrekkelig varsom med tanke på nye store investeringer. Stikkordet er statens risiko. Politikerne har "outsourcet" alle investeringsbeslutninger til selskapene, selv om staten er den største investoren. Staten står også sist i køen når investeringene skal tilbakebetales. Tjener ikke selskapene penger, blir det ingen skatteinntekter.

Norske politikere – og oljebransjen – har vegret seg for å akseptere at det er betydelig etterspørselsrisiko knyttet til både olje og gass. Jo strammere klimapolitikk, jo mindre etterspørsel etter fossil energi. IEA synliggjør sammenhengene på en instruktiv måte, også ved å vise forskjellen mellom sitt tradisjonelle tograderscenario (med 50% sjanse) og et "well below two degrees" scenario med (med 66% sjanse) i et strammere karbonbudsjett. Kjetil Alstadheims kommentar i DN gir et godt bilde av hva Paris-avtalens mål betyr.

Se også grafen under. Den viser forskjellen på ulike karbonbudsjetter: 1,5 grad – og 2 grader med henholdsvis 66% og 50% sjanse til å oppfylles.

I norsk politisk kontekst er det diskusjonen om nye felter i Lofoten og Barentshavet som er interessant. Eventuell olje etter storutbygginger i Lofoten og Barentshavet vil først kunne komme på markedet omkring 2030, og hva slags verden står vi i da?

Oljen blir mindre verdt hvis klimapolitikken lykkes

I IEAs tograderscenario (med 50% sjanse) så "peaker" oljeetterspørselen rundt 2020, men det er fra 2030 at det virkelig setter inn. Da faller behovet årlig med omkring 1 million fat om dagen. Selv i en slik situasjon vil det trenges nye oljefunn, men selvsagt mye mindre enn i en verden der etterspørselen vokser.

IEAs tograderscenario beskriver en "ordnet overgang" til lavutslippssamfunnet. Det oppfattes ikke av IEA som en veldig stor trussel mot Norge eller andre oljeland. Verdiene vil riktignok falle, men det er håndterbart.

Den følgende grafen viser etterspørsel og oljepris i tre IEA-scenarioer: Gapet mellom den blå (New Policy Scenario) og den grønne (tograderscenariet) er den interessante. Den viser hvordan all olje blir mindre verdt hvis klimapolitikken lykkes.

For å sikre nok olje til etterspørselen i New Policy Scenario sier IEA at det kreves investeringer for 11.000 milliarder dollar for å for å utvinne 580 milliarder oljefat frem til 2040. I tråd med etterspørselen i tograderscenariet kreves det investeringer for 6.800 milliarder dollar for å utvikle 390 milliarder fat. Begge deler tar hensyn til redusert produksjon i eksisterende felt. Det er altså ikke slik at det blir slutt på oljeinvesteringer i et togradersscenario, men det frigjøres en stor mengde kapital som kan brukes til mer samfunnsnyttige ting.