Karbonbudsjetter er en forenklet fremstilling av hvor mye CO₂ (justert for utslipp av andre klimagasser) verden kan tillate seg å slippe ut og samtidig ha mulighet til å holde oppvarmingen under 2 eller 1,5 grader.

I Paris-avtalen ble verdens land enige om å begrense global oppvarming til «godt under» 2 grader celsius sammenlignet med førindustriell tid. Landene skal videre anstrenge seg for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Disse målsettingene krever at klimagassutslippene reduseres hurtig.

Med dagens utslippsnivå kan budsjettet for 1,5 grader være brukt opp rundt 2030, og for 2 grader litt før 2050, med minst 67 prosents sannsynlighet (se hovedfigur).

Ikke mye igjen på budsjettet

Klimaforskerne har funnet en tilnærmet lineær sammenheng mellom utslipp av CO₂ og oppvarmingen dette forårsaker. Det slås fast med høy sikkerhet i FNs klimapanels rapport fra august 2021. Utslipp av 1000 milliarder tonn CO₂ fører til oppvarming på 0,45 grader (estimat med margin på pluss-minus 0,18 grader).

CO₂ blir værende i atmosfæren i flere hundre år etter at utslippet er skjedd. Derfor opererer en med kumulative utslipp, altså historiske utslipp lagt sammen. Hvis samlede menneskeskapte utslipp holdes under ca. 3540 gigatonn (milliarder tonn) CO₂, er det minst 67 prosents sannsynlighet for å lykkes med å holde oppvarmingen under 2 grader, ifølge klimapanelets rapport.

I den industrialiserte epoken fra 1850 til utgangen av 2019 vil det være sluppet ut ca. 2390 gigatonn CO₂. I 2019 var de globale utslippene på ca. 43 gigatonn. Hvis utslippene fortsetter på dette nivået, er det bare om lag 27 år igjen til budsjettet for to grader er oppbrukt (se hovedfigur). .

Hvis en legger 1,5 grader til grunn, ser det enda verre ut: Da er det bare om lag ni år igjen til budsjettet er tomt med dagens utslippsnivå (med minst 67 prosents sannsynlighet).

Klimapanelets rapporter viser at det er sterkt ønskelig å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. En oppvarming på 2 grader vil ha betydelig større negative konsekvenser.

En viktig side ved karbonbudsjettene er at usikkerheten ved anslagene øker når budsjettet blir mindre. Verden har allerede passert 1 grad oppvarming siden førindustriell tid. Ifølge 2021-rapporten fra FNs klimapanel, var snittet 1,09 grader over førindustriell tid i perioden 2011–2020 (tallet varierer noe med valg av beregningsmetode).

Mye av veien til 1,5 grader er altså tilbakelagt. Siden det gjenværende budsjettet dermed er relativt lite, blir det mer følsomt for konsekvensene av metodevalg (mer om debatt om karbonbudsjetter nederst i artikkelen).

Utslipp må kuttes raskt

Kompleksiteten i klimasystemet er bakgrunnen for at forskerne opererer med ulike grader av sannsynlighet for å begrense den globale oppvarmingen.

2021-rapporten fra FNs klimapanel konkluderer med at det fra og med 2020 kan slippes ut omtrent 400 gigatonn CO₂ før budsjettet for 1,5 grader er oppbrukt (med minst 67 prosents sannsynlighet). For 2 grader «gjenstår» det 1150 gigatonn CO₂.

Konklusjonen en kan trekke av karbonbudsjettene, er den samme som FNs klimapanel kommuniserer på andre måter: Verden har svært liten tid på å redusere klimagassutslippene. Utslippene må ned til null snarest mulig, slik at man slutter å tære på karbonbudsjettet. Jo mer og fortere utslippene reduseres, jo større sjanse gir vi oss selv til å begrense oppvarmingen.

Sprik mellom løfter og behov

Det er et stort sprik mellom hvilke konkrete utslippskutt verdens land har forpliktet seg til, og hva som må til for å klare å begrense oppvarmingen til 1,5 eller 2 grader.

Rapporten fra FNs klimapanel om 1,5 grader, som ble utgitt i 2018, slo fast at selv om landene samvittighetsfullt skulle oppfylle løftene om utslippskutt som de ga da Paris-avtalen ble inngått i 2015, ville hele budsjettet for 1,5 grader være oppbrukt innen 2030 eller kort etter dette.

Scenarioer for å stoppe ved 1,5 grader forutsetter svært raske og store utslippskutt: Da måtte verden nå netto nullutslipp en gang mellom 2032 og 2042, skriver forskerne Kasia Tokarska og Damon Matthews. Verden må i et slikt scenario redusere utslipp med omtrent samme mengde hvert år som i koronaåret 2020.

I 2020–22 har flere land meldt inn skjerpede utslippsløfter til FN. Dette er en del av prosessen landene ble enige om i Paris-avtalen.

De nye løftene – dersom de settes ut i livet – bringer verden noe nærmere utslippsnivåene som er forenlig med at oppvarming stopper ved 1,5 eller 2 grader, men det gjenstår fortsatt et betydelig gap, skriver analysebyrået Climate Action Tracker i en analyse presentert under FN-toppmøtet COP27 i november 2022. Særlig stort er gapet til et utslippsnivå som er forenlig med 1,5 graders oppvarming (se figur).

Klimapanelets scenarioer

I 2021-rapporten presenterer FNs klimapanel et knippe scenarioer for utslipps- og temperaturutvikling frem til 2100. Spennet i forutsetningene er stort, fra en utvikling med lave utslipp til en med svært høye utslipp (se figur).

De «blå» lavutslippsscenarioene i figuren er de eneste av de fem analysert i Klimapanelets rapport som unngår mer enn to graders oppvarming, og selv i det «strengeste» – SSP1-1.9 – passerer vi på ett punkt 1,5 graders oppvarming.

• Les mer om bakgrunnen for Klimapanelets scenarioer – ekspertintervju med klimaforsker Bjørn Samset

I lavutslippsscenarioene går utslippene ned med en gang, og fortsetter å falle 3–5 prosent i året. Mye er kjent om hva som må gjøres for å få til hurtige utslippskutt. Det inkluderer utfasing av kull i energisektoren, stor økning i investeringer i fornybar energi, elektrifisering av transport og lavere utslipp knyttet til produksjon og forbruk av mat.

• Les mer om utslippskutt i praksis i artikkelen “Fossilavhengigheten”.

Men det er ikke nok bare med kutt for å komme i nærheten av målene i Paris-avtalen, ifølge Klimapanelets scenarioer. Det må også negative utslipp til, altså teknologi som høster CO₂ direkte fra luften og lagrer den. Da snakker vi ikke om skogplanting, men mer om direktefangst fra luft.

Klimaforskerne Glen Peters og Kevin Anderson har tidligere pekt på problematiske sider ved forutsetningen om å få til negative utslipp. Teknologiene er ikke ferdig utprøvd, og det er en rekke uavklarte spørsmål om bl.a. miljø- og fordelingseffekter. Istedenfor å satse tungt på spekulativ fremtidsteknologi som dette, burde verdenssamfunnet fokusere mer på de mulighetene for dype utslippskutt som vi kjenner i dag og vet at virker, skriver Peters og Anderson: Mer effektiv energibruk, bruk av lavkarbonløsninger og fortsatt utbygging av fornybar energi.

Karbonbudsjetter: Motforestillinger

Karbonbudsjett som konsept har de siste årene fått mye oppmerksomhet også utenfor forskerverdenen. Bildet av et budsjett som raskt er i ferd med å tømmes, passer godt inn i den øvrige språkbruken om klimaendringer og behovet for rask omstilling.

Flere forskere har imidlertid stilt spørsmål ved nytten av karbonbudsjett som konsept i klimapolitikken. Glen Peters peker i en artikkel blant annet på at det er knyttet usikkerhet til mange av metodevalgene og forutsetningene som ligger til grunn for et gitt karbonbudsjett. Nye erkjennelser i klimaforskningen kan fort føre til endringer i budsjettene, som i eksemplet med rapporten fra FNs klimapanel om 1,5 grader. Det finnes også mer enn én type karbonbudsjetter, noe som igjen produserer ulike resultater.

Det er dessuten slett ikke sikkert at klimaforskernes karbonbudsjetter vil gjøre det mer sannsynlig at ledende politikere tar de nødvendige og vanskelige beslutningene, bemerker den tyske forskeren Oliver Geden.

Når forskere, som i Klimapanelets 1,5-graderrapport, finner ut at karbonbudsjettet trolig er noe større enn før antatt, er ikke politikernes reaksjon at de nå skal kutte utslipp fortere fordi det er litt mer realistisk å stoppe på 1,5 grader, skriver Geden. Det er mer trolig at en «budsjettøkning» styrker dem i troen på at katastrofen er utsatt og at det alltid vil være «fem minutter igjen til midnatt». Karbonbudsjett-konseptet har bare påvirket klimapolitisk debatt, ikke beslutninger, mener Geden.