I Dagens Næringsliv 24. november gir professor Peter M. Haugan karbonfangst og -lagring (CCS) det glatte lag. Han har rett i at det i dag foregår en stor satsing på fornybar energi, men han hopper elegant over faren for at verdens voksende befolkning parallelt vil øke forbruket av fossile brensler.

Haugan hevder at det fortsatt er store tekniske utfordringer knyttet til CCS. Argumentet om manglende teknologi har imidlertid gått ut på dato; verdens første fullskala renseanlegg for CO₂ fra fossil kraftproduksjon under bygging i Canada er et bevis på dette. Teknologien er i dag gjennomførbar i stor skala.

Ifølge Haugan er det miljømessige utfordringer forbundet med CCS. Sannsynligvis sikter han til diskusjonen som kom opp i media i 2009 om mulig kreftfare knyttet til aminbasert CO₂-fangst. Ny forskning har gjort at aktører innen leverandørindustrien i dag kan oppfylle myndighetenes krav for slike utslipp.

Haugan viser også til eskalerende kostnader. Sannsynligvis har han Mongstad i tankene, men her er det stedegne forhold som får prislappen til å ese ut. I skyggen av Mongstad-debatten har forskning ved SINTEF i løpet av fire år resultert i en 35 prosents reduksjon i energibehovet i aminprosessen. Målet på 50 prosent er innen rekkevidde.

Haugan har rett i at implementeringen har latt vente på seg. Desto viktigere blir det at land går foran og viser politisk handlekraft. Et eksempel på at det er mulig å gjennomføre CCS, er innføringen av CO₂-lagring på Sleipnerfeltet i 1996. Årlig mengde lagra CO₂ på Sleipner tilsvarer mengden planlagt fanga på Mongstad.

Professor Haugan kaller det en illusjon å tro at CCS vil være viktig som bro til en fornybar framtid. Det er fullt mulig å hevde det motsatte. Mange vil si det er en illusjon å tro at verden vil klare seg uten CCS.