Regjeringen og oljebransjen har prøvd å tone ned betydningen av EUs kritiske tilnærming, ved å vise til at EU-landene har kjøpt olje og gass fra Arktis i flere år, selv om de har hatt et mål om å slutte med det. Men EU har ikke sagt at målet er å slutte å kjøpe fra eksisterende aktivitet i Arktis. Målet handler om helt ny utvinning.
Les også:
Olje og gass til evig tid?
Og hvis det ikke er noe skummelt med EUs motstand mot arktisk olje og gass, hvorfor har da regjeringen, Equinor og alle relevante interesseorganisasjoner jobbet så hardt for å få EU-kommisjonen til å endre Arktis-politikk?
Den norske lobbykampanjen har vakt oppsikt, og er blitt omtalt i flere internasjonale medier det siste året. I et intervju med Bloomberg i vår, sa EUs spesialutsending for Arktis, Claude Veron-Reville, at de norske aktørene var veldig aktive og svært godt organisert.
Usikkerheten som er skapt med EUs Arktis-politikk kan virke inn på viljen til å investere i nye prosjekter i Barentshavet. Financial Times har pekt på at EUs politiske mål vil bety noe for hvor lett det er for oljeselskaper å få finansiering fra europeiske banker.
Denne usikkerheten kommer i tillegg til annen usikkerhet og risiko i Barentshavet. Det er særlig viktig at det er uvisst om det noensinne kommer nye transportløsninger for gass ut av Barentshavet.
Mange drømmer om et gassrør fra Melkøya, forbi Lofoten og ned til rørsystemet i Norskehavet, men oljebransjen vil ikke ta kostnaden alene, og staten vil ikke subsidiere et rør.
Les også:
Equinors oljetåkete verdensbilde
I dag må gassen fra Snøhvit presses sammen til flytende form på LNG-anlegget på Melkøya, og fraktes på skip. Kapasiteten på Melkøya er sprengt til i hvert fall 2040, og det er ingen planer om et nytt LNG-anlegg, særlig ikke etter all konflikten som har vært rundt Melkøya.
De siste årene har det vært relativt lite leting i Barentshavet, og få funn. På bakrommet har flere i bransjen snakket om en «letefiasko». Energiminister Terje Aasland har jevnlig bedt oljebransjen om å sette i gang en mer aggressiv leting.
Om det skal være økonomi i utbygging av ny infrastruktur, er det tidskritisk at det gjøres noen store funn.
Sist, men ikke minst, ser vi at risikoen for sabotasje og annen hybrid krigføring er blitt større i for olje og gass i Barentshavet. LNG-anlegget på Melkøya er blitt pekt ut som det nordiske energisystemets mest sårbare punkt.
Og ved å ramme norske leveranser av petroleum, er det mulig å ramme ikke bare Norge, men også Europa.
Nå trenger Europa sårt den norske oljen og gassen, men det er uvisst hvor lenge det varer. Energikommissær Dan Jørgensen sier at målet er å bli kvitt «den giftige avhengigheten av importert fossil energi», fordi det er «for farlig» – og «for dyrt».
Siden starten av USA og Israels Iran-krig har EU-landene måttet betale 100 milliarder euro ekstra for fossil energi. Ved å bytte ut mye av det fossile med større bruk av strøm, kan EU-landene spare enorme summer.
Da EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen holdt en videotale til deltakerne på oljemessa ONS i august, sa hun:
– Så lenge Europa forblir avhengig av fossil energi, forblir vi sårbare. Dette er årsaken til at vi akselererer overgangen til ren og «hjemmelaget» energi.
Egenprodusert energi gir også større energisikkerhet.
Alle eksisterende prosjekter i Barentshavet – Snøhvit, Goliat og Castberg – ble dyrere enn planlagt, og forsinket. For det kontroversielle Wisting-prosjektet ble funnet gjort i 2013, og nå er investeringsbeslutning skjøvet til slutten av 2027.
Etter hvert som årene går, vil det være stadig mindre økonomi i å satse på et gassrør og storstilt petroleumsaktivitet i Barentshavet.
Det er grenser for hvor lenge man kan si at petroleumseventyret i nord bare så vidt har begynt.
