Olje og gass til evig tid?

Globale hendelser påvirker rammene for økonomi og politikk, og dermed for energiomstillingen. Teknologiske skift i grønn retning pågår hele tiden. Mange land har sterk interesse av å redusere avhengigheten av fossil energi, for å kutte importregningen.

Men det er ikke tvil om at det storpolitiske bildet det siste tiåret i sum har forsinket en omstilling som etter inngåelsen av Parisavtalen pekte tydelig i grønn retning. Noen eksempler:

• #Brexit innebar et mindre samlet Europa og svekket både EU og Storbritannia.

• Trump 1 reverserte USAs linje i klimapolitikken slik den ble formet under Obama-årene.
• Covid-pandemien gjorde «alt» dyrere.
• Putins angrep på Ukraina skapte energikrise i Europa, på toppen av lidelsene Russland påfører Ukrainas befolkning.
• Trump 2 har gjort alt vondt enda verre, med stadige utfall og angrep på venner og allierte, undergraving av internasjonalt samarbeid, og krigen mot Iran som et foreløpig sluttpunkt.

Summen av disse begivenhetene er årsaken til at verden ser ut som den gjør. Risikoen for svært alvorlige klimaendringer er mye høyere enn den ville vært om vi hadde nådd en topp i utslipp rundt 2020 og nå vært inne i en utvikling der de globale utslippene falt, gradvis og godt regulert, år for år.

Verden er ikke preget av samarbeid og harmoni, men rivalisering, konflikt og krig.

Høy profitt inn i evigheten?

Oljeland og oljeselskaper høster fruktene, i form av mye høyere priser på olje og gass enn vi ville hatt i en verden som gjennomførte en forutsigbar og ordnet overgang til et samfunn uten klimagassutslipp.

Konflikter og krig driver også prisene opp, Hormuz-krisen ga de seks største oljeselskapene en voldsom ekstraprofitt i årets andre kvartal.

Troen på at olje og gass gir høy profitt nær inn i evigheten er grunnlag for at det kreves åpning av felt utenfor Lofoten og at Equinor finner frem igjen planer om et LNG-anlegg i Tanzania til 40 milliarder dollar.

Fra ONS i Stavanger har nyhetene om «mer» og «lenger» kommet på løpende bånd.

Equinor er langt fra alene. En rekke olje- og gassproduserende land over hele verden ser nå etter muligheter for å utnytte ressurser som så langt, av ulike grunner, har vært sett på som ulønnsomme.

I årene etter at Parisavtalen ble inngått var oljeselskapene i langt større grad innstilt på å ta del i den grønne omstillingen. De europeiske oljeselskapenes ledere har selvsagt ikke noe ansvar for Trump og Putins gjerninger, men de kunne ha valgt å sende mye større ressurser i grønn retning og dermed bidratt til en raskere omstilling.

Når de ikke har gjort det, er årsaken at pengene rår.

Det har i årevis vært klart at det er etterspørselen etter fossil energi som må ned for å kutte klimagassutslipp og redusere den fossile energiindustriens politiske og økonomiske makt.

Med utsikter til en slik utvikling, med forventninger om rask reduksjon i forbruket, og utsikter til varig nedgang, ville pengestrømmene gått en annen vei enn til nye petroleumsprosjekter i Arktis og i land i Afrika med stor politisk risiko.

Regnearkene ville vist mye større risiko, fordi prisene vil falle med lavere forbruk.

Den politiske responsen i Norge ville også sett annerledes ut. Energiminister Terje Aaslands petroleumsmelding kommer før Omstillingskommisjonens rapport, slik at Stortinget kan legge kursen for olje- og gasspolitikken uanfektet av hva kommisjonen måtte komme frem til.

Med forventninger om fallende etterspørsel og lavere priser ville både politikken og næringslivet snudd seg, slik det skjedde under oljeprisfallet i 2014.

Klimarisikoen øker – langs begge akser

Klimarisiko-scenarioer har ofte en akse som viser til risiko knyttet til fysiske klimaendringer og en annen som viser risiko knyttet til omstillingen.

Konsekvensene av klimaendringene har vi denne sommeren sett blant annet gjennom lammende hetebølger, tørke og skogbranner sør i Europa. Slikt blir det mer av fremover, på grunn av sammenhengene mellom utslipp, temperatur og ekstremvær. De økonomiske og menneskelige kostnadene er store – og de vil bli større.

Det samlede CO₂-innholdet i atmosfæren avgjør hvor stor oppvarmingen blir, og hvor stor klimaskade som inntreffer. Derfor er forsinkelser i utslippskutt alvorlig, fordi de skyver stadig større byrder over på våre barn og barnebarn.

Jo lengre tid det tar før utslippene når netto null, altså at de globale utslippene sammenfaller med opptaket av CO₂, jo større blir klimaendringene og dermed den fysiske risikoen.

Samtidig øker omstillingsrisikoen fordi verden ser ut som den gjør. Fravær av internasjonalt samarbeid og koordinering skaper mer uro og konflikt. Politisk motstand mot klimapolitikk og energiomstilling får større tyngde, blant annet fordi farten i endringene er veldig forskjellig i ulike land og regioner. Omstilling som drives av markedskrefter, går langt på vei av seg selv, men etablerte industrier og interesser vil søke å dempe tempoet. Rivalisering og mistillit gjør omstillingen dyrere enn den ellers ville vært.

Det er her vi er nå.

Vi er ikke bare på et lite hyggelig sted når vi snakker om fysisk risiko knyttet til klimaendringer, men også når vi ser på konsekvensene langs aksen som handler om omstillingsrisiko.

Høye priser på olje og gass – hvor lenge?

Det er kanskje naivt optimistisk å tro på en utvikling innen både storpolitikken og teknologien som de kommende årene tar oss i en annen retning, men hva hvis?

• Grønn teknologi som solceller, batterier og elbiler vinner stadig mer konkurransekraft fordi det er billigere enn alternativene.
• Investeringene i fornybar energi og andre grønne teknologier gjør at klimagassutslippene når toppen, fordi veksten i de utslippsfrie delene av energisektoren er større enn veksten i det samlede forbruket.
• Fallende etterspørsel etter olje og gass driver oljeprisen ned mot 30 dollar.
• KI-boomens jag etter mer datalagring dempes og vendes til et redskap for bedre ressurseffektivitet, og dermed lavere utslipp.
• Donald Trump etterfølges av en president i USA som ser klimahandling og internasjonalt samarbeid som riktig vei å gå. At Amerika kommer til sans og samling, gir grunnlag for mer globalt samarbeid.
• Kina omstiller sin økonomi og kutter innenlandske utslipp samtidig som landets eksportmaskin bidrar til rask spredning av grønne teknologier.
• Europa fortsetter sin grønne omstilling, og det blir lettere når USA og Kina også er på samme hovedkurs.
• Vladimir Putin må erkjenne at kampen i Ukraina er tapt og erstattes av et regime i Russland som vender seg mot resten av verden med ambisjon om å være en troverdig og sivilisert partner.

Mulig dette alt sammen er utopisk ønsketenkning, men i en slik verden vil både politikk, økonomi og teknologi samvirke i retning lavere utslipp, lavere konfliktnivå – og mye lavere priser på fossil energi.

Verden vil være på vei til å bli et bedre sted.

For Norge taler alle andre forhold enn hensynet til profitten i olje og gass for at en slik utvikling ville være sterkt ønskelig.