Vi vet at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, 408,83 ppm, er den høyeste på 4 millioner år.  Den utløser en økning i Jordens gjennomsnittstemperatur som vil overskride 2 ° C, Vi må i dag regne med en temperaturstigning på 4 – 6 ° C, kanskje enda høyere.

Dette er et katastrofescenario.  Skadene vil være omfattende og over et bredt register.  Hos oss vil vi blant annet merke en sterk og ukontrollert havstigning i inneværende og neste århundre.  Den vil ødelegge infrastruktur globalt til ufattelige verdier og berøve livsgrunnlaget til hundrevis av millioner mennesker, innbefattet mennesker i vårt eget land.

Norge har – som part i Paris-avtalen – forpliktet seg til å arbeide aktivt for å få stanset temperaturstigningen på 1,5 ° C.  Denne forpliktelsen saboteres av norske myndigheter.  Olje- og gassnasjonen Norge, verdens 7. største, har vært – og er – tvert imot en viktig bidragsyter til den katastrofen som venter oss.  Vel vitende om de skadevirkninger som knytter seg til forbrenning av olje og gass, har norske regjeringer, uansett partifarge, aktivt stimulert en sterkest mulig utvinning og eksport av olje og gass.  Senest gjelder dette Regjeringen Solberg, som i tillegg har åpnet opp for aktivitet i Barentshavet og gjerne ser at dette også skjer i Lofoten og Vesterålen.  Som om ikke dette er nok, har Stortinget vedtatt at 78 – 93 % av oljeselskapenes letekostnader skal dekkes av norske skattebetalere.

Myndighetenes forsvar av denne politikken er at norsk olje og gass er særlig «miljøvennlig» (!) og følgelig noe Verden trenger.  Som all propaganda er også denne løgnaktig, trolig utviklet i oljeselskapenes kommunikasjonsavdelinger, og deretter «solgt inn» i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre.  Norske myndigheter har i realiteten abdisert i energi- og klimapolitikken.  Vår olje- og energiminister, Terje Søviknes fremstår som en engasjert lobbyist for oljenæringen i landets regjering. Vår miljøvernminister Vidar Helgesen er ikke stort bedre.

Skadevirkningene knyttet til forbrenning av fossil energi er i dag udiskutable og er en uavvendelig følge av den politikken også norske myndigheter fører.  I strafferettslig terminologi vil således kunnskapen om skadevirkningene inngå i myndighetenes forsett, et utvilsomt interessant perspektiv i de rettssaker, nasjonalt og internasjonalt, som er i utvikling mot stater og oljeselskaper.

De direkte og indirekte miljøskadene, utløst av vår forbrenning av olje og gass, vil ramme dagens unge og de generasjoner som følger etter, med fullt tyngde.  De vil virke sammen med det som ellers skjer i de mange dyptgripende endringsprosessene innenfor alle samfunn, blant annet når det gjelder migrasjon, befolkningstilvekst, arbeidsliv, teknologi, globalisering mv., og vil i sum representere dramatiske, kanskje uoverstigelige, utfordringer.

Vi kan således slå fast at det består en dyp og grunnleggende interessekonflikt mellom de rådende krefter innenfor dagens samfunn og i de generasjoner som følger etter, representert ved dagens unge.  Denne interessekonflikten synes ungdomsgenerasjonen dømt til å tape.

Mange, også de unge, har allerede sett dette.  Det registreres at partier som Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet ikke ønsker noen debatt om klimaspørsmål under høstens stortingsvalg, åpenbart fordi disse partiene innser at de ikke har noe å vinne ved dette.  Men hvor er disse partienes ungdomspolitikere, de som skal representere dagens unge? Mange ungdomspolitikere, særlig fra Høyre og Fremskrittspartiet, fremstår som dresserte pudler i klimadebatten.  Ser vi ikke sviket mot den generasjonen de representerer? Ser de ikke sitt eget svik?

Spørsmålene om hvilke begrensninger vi må pålegge oss, av hensyn til våre etterkommere, er ikke enkle, men vi vedkjenner oss slike forpliktelser – i prinsippet.  Vi erkjenner blant annet at det må skje en omstilling til et lavutslippssamfunn – kalt «det grønne skiftet».  Frykten er at «det grønne skiftet» allerede er blitt et bekvemmelighetsflagg for de krefter som krever « business as usual» – og et røkteppe rundt det som faktisk skjer på energi- og klimafronten. Søksmålet fra Greenpeace Norge og Natur og Ungdom mot Staten i forbindelse med tildelingen av boretillatelser i Barentshavet, kan sees på denne bakgrunn.  Grunnloven § 112 har som formål å sikre våre etterkommere – «etterslekten» – mot de miljøødeleggelser dagens politiske flertall synes villig til å påføre dem. Da må den også benyttes !

Kampen om vår felles fremtid avgjøres imidlertid ikke i Høyesterett.  Men saken kan mobilisere – ikke minst innenfor ungdomsgenerasjonen.   Jeg håper og tror at de unge – uansett partifarge – etter hvert vil innta barrikadene.

I stedet for et utvannet «grønt skifte» – som uansett kommer for sent – trenger vi et grønt opprør-  nå! Dette burde valgkampen handle om.