Valget av Donald Trump som USAs neste president er uten tvil et stort tilbakeslag både for det globale klimastrevet og for klimapolitikk og energiomstilling internt i USA. Det grønne skiftet er etter mitt syn ustoppelig, men med Trump vil det gå saktere, og det vil trolig bli mer markeds- og teknologidrevet, mer uoversiktlig.

Listen over alle tiltak Donald Trump har lovet, eller antydet, at han skal gjennomføre for å svekke klima- og miljøpolitikken er lang. Brad Plumer i Vox la ut en blogg tidlig onsdag morgen der han går gjennom hele rekken, og slår fast at Trump vil bli en katastrofe for planeten.

Klimapolitikken og energiomstillingen foregår på mange ulike nivåer. På det overordnede politiske nivået var Paris-avtalen et gjennombrudd for et rasjonelt og ambisiøst klimadiplomati, der avtalen mellom Kina og USA helt opplagt bidro sterkt til suksessen. Barack Obama har sørget for at USA har ratifisert Paris-avtalen, men hva som nå skjer med USAs deltakelse i avtalen er uklart. Steffen Kalbekken hos Cicero skriver at Trump har tre muligheter; trekke USA fra FNs klimakonvensjon og tre ut av hele det globale klimaarbeidet, gå ut av Paris-avtalen, eller bare ignorere den uten å gå aktivt ut.

Uansett vil trøkket for å oppfylle og forsterke Paris-avtalen bli svekket uten amerikansk lederskap. Hvordan Kina vil respondere, og hvordan land som Australia, Japan og Russland vil opptre, er uklart. Men et USA som ikke tar ansvar, vil i alle fall ikke være en positiv stimulans for andre. Man kunne se for seg at EU griper lederskapet. Det måtte i så fall være Angela Merkel man må sette sin lit til. Her også.

Jeg har siden brexit-avstemningen vært pessimistisk med tanke på hvordan «storpolitikken» påvirker klimastrevet. En Putin-Trump verden er farlig. Der verden trenger tillit og samarbeid, stabile institusjoner og klare spilleregler, så går det feil vei. Trumps trusler om å trekke USA ut av handelsavtaler gjør selvsagt ting enda verre – om de skulle bli realisert.

Internt i USA har Obama hatt et svare strev med å få på plass en effektiv og fornuftig klimapolitikk. Dette bunner i en av de mest skremmende sidene ved den amerikanske høyresiden det siste tiåret, forakten for fakta og kunnskap. Republikanernes avvisning av klimavitenskapen er et illustrerende eksempel på det «postfaktuelle» Amerika. Rolling Stone hadde forleden en god gjennomgang. Trump har sagt noe sånt som at klimatrusselen er noe kineserne har funnet på for å ødelegge for amerikansk business. Det lover ikke godt.

Reaksjonene på valget a Trump er sterke, både fra aktivister og markeder. Vestas-aksjen hadde en dårlig dag onsdag. Det hadde også andre fornybaraksjer. Kull derimot, hadde en god dag.

På grunn av «blokkasjen» i Kongressen har Obama brukt byråkrati og regelverk for å tvinge igjennom tiltak som får utslippene ned. Hva slags skjebne som nå venter «Clean Power Plan» – Obamas plan for å avkarbonisere kraftsektoren – og hele Environmental Protection Agency er ikke godt å si. Ciceros Guri Bang mener USA med republikansk flertall i begge Kongressens kamre kan kommer til å avvikle all klimapolitikken Obama har satt i verk.

Donald Trumps valgseier forklares langt på vei med at han har vunnet støtte fra hvite arbeiderklassevelgere, ikke minst i rustbeltet. Folk som har opplevd de siste tiårene som en sammenhengende nedtur og er forbannet på eliten i politikk, media og finans. Han har, blant mye annet, lovet å gjøre kullet «great again». Løftene om å gjenskape en slags sekstitallsidyll vil selvsagt ikke bli oppfylt. Overbudspolitikken vil bli avslørt. Industrisysselsettingen kommer ikke tilbake. Det trengs ikke tusenvis av folk langs samlebåndene. Kullet møter markedskrefter som er sterkere enn politiske reguleringer – og i det ligger kanskje håpet. Fornybar energi – og ganske snart elektriske biler – utkonkurrerer den gamle og fossile teknologien. Det grønne skiftet skjer nedenfra, drevet av ny teknologi og innovasjon.

Energiomstillingen i USA har skutt fart under Obama. CO₂-utslippene, i første rekke fra kraftsektoren, har falt mye. Det skyldes delvis rikelig tilgang på billig gass og delvis en kraftig vekst i vind og sol. Kullet har tapt markedsandel. Elektrisitetsindustrien i USA opplever den samme «markedsforstyrrelsen» fra vind og sol som i Europa, og dette vil ikke Republikanerne klare å gjøre noe med – da må de i så fall rive vindmøllene og solcellene. Et lite lyspunkt fra valget er at velgerne i Florida avviste et forslag som vil gjøre det vanskeligere å legge solceller på taket. På delstatsnivå vil en utvikling i riktig retning mange steder fortsette. Kongressen har også ved flere anledninger – tverrpolitisk – klart å bli enige om en skattesubsidie for sol- og vindenergi. Republikanske Texas er den største vindenergistaten i USA.

Samtidig vil den fossile delen av energisektoren – olje og gass – få lettere match enn før. Trump vil selvsagt la Keystone-rørledningen bli bygd, og han vil ganske sikkert gjøre det enklere å være oljeselskap på prærien. Men konfliktene blir ikke borte. Vi kan vente oss mer aksjonisme, flere rettssaker. Og en «rasjonell» klimapolitikk på føderalt nivå med CO₂-skatt eller andre avgifter som setter en kostnad på utslipp, ja det er enda lengre unna enn før.

Oppsummert blir det altså vanskeligere. Mens klimatrusselens alvor fremstår tydeligere og tydeligere – og burde generert handling fra verdens ledere – fikk vi altså et alvorlig tilbakeslag.