Det er en merkedag for Equinor når selskapet vinner en gigantisk havvind-kontrakt i Storbritannia til en pris på under £40/MWh. Det er rekordbillig. Det er en tredjedel av prisen for havvind i 2015. Det er under halvparten av hva britene betaler for ny kjernekraft. Det senker også strømregningen til britiske husholdninger fordi det er under markedsprisen på kraft. Å produsere gasskraft er dyrere enn £40/MWh, i alle fall når CO₂-prisen ligger på nivåer på 20-30 euro per tonn. 3,6 GW på Dogger Bank representerer en investering på omkring 100 milliarder kroner. Dette er stort, på mange måter. Prosjektet sparer mye CO₂ og erstatter store volum gass.

Kontrakten er også et interessant bilde på hvor Norge står. Mer havvind i Storbritannia betyr mindre gass. Ved at Equinor bygger havvind, så får Norge og norske selskaper del i verdiskapingen i britenes energisektor også når gassen fases ut. Med klok håndtering av vannkraften, kan vi oppnå det samme gjennom handel via kabler. Den norske vannkraften kan supplere når det ikke blåser. Britenes gassbehov vil falle ytterligere og CO₂-utslippene kuttes mer. Vi kan spise oss selv, heller enn å bli spist av andre.

Når det gjelder havvind, er det altså grunn til å gi Equinor en stor og vennlig klapp på skulderen.

Men så er det bare et par dager siden Equinors Brasil-sjef Margareth Øvrum plumpet uti med uttalelser om Amazonas som vakte stor oppsikt. Equinors kommunikasjonsfolk forsøkte å ro det hele i land, men saken illustrerer viktige poenger.

De politiske problemene Equinor – og dermed Norge – kommer til å møte som storeier i fossil energivirksomhet rundt om i verden vil ikke avta de nærmeste årene. Den økte vekten på klima vil gjøre det vanskeligere å oppnå «license to operate».

Det er bare å ta en kikk på klimastreikene verden over. Det er en ungdomsgenerasjon i konstruktivt opprør mot mangel på handling – både fra regjeringer og selskaper.

Hvorfor skal Equinor stryke Jair Bolsonaro med hårene? Hvorfor skal Equinor svekke Norges omdømme i Australia ved å bore etter olje i deres «Lofoten»?

Det er det norske folket som har aksjemajoriteten i Equinor, gjennom det statlige eierskapet. Skal det være sånn for alltid? Bør Equinor splittes opp i flere enheter, slik at staten kan dumpe deler av virksomheten, men forbli i andre? Er det noen mening i at staten skal være storaksjonær i petroleumsvirksomhet i Argentina, Brasil og andre steder? Eller bør hele eller deler av Equinors fossile utenlandsvirksomhet skilles ut og selges til høystbydende?

Tiden er inne for å si at nok er nok og befri norske borgere fra byrden det er å være eier i et selskap som ikke har forstått at fortsatt global ekspansjon i fossil energi ikke er tyvetallets melodi.

Så kan staten fortsette som stor eier i den delen av Equinor som fortsatt i noen tiår vil tømme igangsatte brønner på norsk sokkel for olje og gass, men som må satse på fornybar energi for å kunne vokse internasjonalt. Det er også en diskusjon om Equinors fornybarsatsing burde vært skilt ut i et eget selskap. Det er argumenter både for og mot.

Men kjernen er uansett denne: Equinor, og den norske staten som eier, må ekspandere mye raskere innen fornybar energi på den globale scenen enn det som er tilfellet nå. Vi vet at det må bygges ut massive volum fornybar energi rundt om i hele verden hvis klimamålene skal være innenfor rekkevidde. Den nåværende utbyggingstakten er altfor lav. Dette innebærer en forretningsmulighet, samtidig som man gjør verden til et bedre sted. De fossile operasjonene i Brasil og Argentina er muligens også en forretningsmulighet, men sender store volum statlig kapital inn i feil sektor. Det må vi slutte med.

Spørsmålet om eierskapet i Equinor hører hjemme på politikkens bord, fordi det er staten som er selskapets største eier. Equinor er i omstilling. Navnebyttet og satsingen på fornybar energi viser at det skjer mye i selskapet. Samtidig er omstillingstakten for lav. Oppkjøp av andre virksomheter innen fornybar energi er nevnt som en mulig strategi. Da kan balansen mellom det fossile og fornybare endres raskere enn om veksten i fornybar bare er organisk.

Equinors valg av havvind som satsingsområde er logisk med tanke på kompetansen selskapet har fra olje og gass, men ikke med tanke på behovet for diversifisering i en energisektor som blir stadig mer desentral og digital. Havvind bygges i gigantiske prosjekter, det går lang tid fra planlegging til bygging, og det er totalt avhengig av myndigheters velvilje. Det siste handler ikke lenger om subsidier, men om konsesjoner. Dogger Bank-prosjektene i Storbritannia har det vært snakk om i ti års tid.

Equinor er ikke i den «raske» og desentrale delen av fornybar energi. Solenergi kan bygges ut på noen måneder og er i mye mindre grad avhengig av politisk velvilje i vertslandet enn havvind. Det er først hvis Equinor etablerer seg ordentlig i den desentrale og digitale delen av energisektoren at selskapet for alvor tar veien fra det forrige århundre og inn i vår tid.