Den rasjonelle responsen på det dramatiske budskapet fra FNs klimapanel er at man nå setter alt inn på å gjennomføre nødvendig endring. Enda tydeligere enn tidligere blir det slått fast at klimaendringer truer vår felles fremtid. Men det er mulig å gjøre en stor forskjell hvis man agerer før det er for sent. Tidsvinduet er knapt.

Klimatrusselen kan bare møtes hvis beslutningene som tas i politikk og næringsliv trekker i riktig retning. Det gjelder enten vi snakker om regjeringene i enkelte land, landenes opptreden i FNs klimaforhandlinger, eller i styrerommene i selskaper verden over.

Vi vet hva som skal til. Det viktigste er at bruk av fossil energi byttes ut med fornybar. Det grønne skiftet må forseres og skaleres. Da kan vi unngå eller dempe klimaendringenes mest dramatiske effekter.

Det grunnleggende er en etisk plikt overfor fremtidige generasjoner. Det er forskjell på rett og galt. Å bidra til at klimatrusselen møtes, hver på sin post, er et ansvar ledere har. At dette gjelder politikerne, er åpenbart. Men det er like viktig i business.

Selskapene må sørge for at deres virksomhet kan vokse lønnsomt innenfor et regime der klimapolitikken lykkes. Selskaper som skal ha suksess, må vise at de er en del av løsningen. Da må de jobbe med, ikke mot. De kan heller ikke trekke på skuldrene.

En mann som Statoils styreleder Svein Rennemo må derfor tenke nøye igjennom hvordan selskapet han leder skal forholde seg. Spørsmålet han må stille er følgende: Hvordan kan Statoil bidra til at klimatrusselen møtes, samtidig som selskapet kan vokse lønnsomt i en verden hvor etterspørselen etter fossil energi faller?

Det samme gjelder for toppsjefer og styreledere i selskaper som ikke påvirkes så direkte som oljebransjen. Hvordan kan vår virksomhet bidra til å utvikle produkter og tjenester som trekker i riktig retning, som møter behovene for utslippskutt og klimatilpasning?

De politiske lederne må vise lederskap, peke ut kurs. Det er deres plikt.

Det vitenskapelige grunnlaget for handling, som vi nå har fått fra FNs klimapanel, er tydeligere enn noensinne. Klimaminister Tine Sundtoft sa det er behov for tverrpolitisk engasjement da hun fikk rapporten overlevert.

Ja, her må alle trekke i samme lei.

Men det kreves mest av lederne – det politiske lederskapet må bli tydeligere og mer direkte. Det gjaldt da Jens Stoltenberg var statsminister, og det gjelder for Erna Solberg.

Det handler om hvordan klima betones i taler og dokumenter. Det handler om hvordan statsministeren involverer seg, hvilke beslutninger som fattes, hvilke ord hun velger, hvor hun reiser, hvilke snorer hun klipper, hvilke krav som stilles til andre statsråder, etater og departementer.

Dagens generasjon av politiske ledere kan gjøre en forskjell i verden. Det er deres plikt. Det er deres ansvar.