Klimakabler

Statens inntekter øker kraftig når strømprisene er så høye. Her Reinsfors dam, Mo i Rana (foto: Statkraft.)
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Det blusser ved ujevne mellomrom opp stridigheter rundt spørsmålet om Norge er tjent med å være koblet til Europa på energiområdet – både fysisk gjennom kabler og politisk gjennom deltakelse i EUs politikk og organer. Nå handler striden om norsk deltakelse i ACER (Agency for the Cooperation of Energy Regulators), et EU-organ som skal koordinere samarbeidet mellom de deltakende landenes reguleringsmyndigheter (sånn som NVE i Norge). Motstanderne av norsk deltakelse i ACER rammer dette inn som en sak langs EU/EØS-aksen og hevder at norsk suverenitet står på spill. I tillegg fremmes spådommer om at både forbrukere og industri vil bli rammet gjennom høyere strømpriser. De som vil lese mer kan se på rapporten fra DeFacto, som er grunnlaget for medieoppslagene om saken.
Klimatrusselen er global
Hvis man, i motsetning til Nei til EU og DeFacto, ser på disse spørsmålene med utgangspunkt i klimatrusselen, blir den politiske fortellingen en annen. La oss ta det fra begynnelsen:
Klimatrusselen er global. Den må møtes gjennom samarbeid, både på globalt og regionalt nivå. Norge er en del av Europa, og har både politiske og økonomiske interesser i å arbeide sammen med våre naboland for å møte mål vi står sammen om. Noen av oss vil også mene at vi har et særskilt ansvar, blant annet fordi vi har tjent så mye penger på salg av fossil energi, og fordi vi har svært gode ressurser fra naturens side når det gjelder vannkraft.
De europeiske landene samarbeider tett om klima- og energispørsmål og selv om Norge står utenfor EU, så er vi med på det aller meste innen dette feltet. Det er i norsk interesse og har bred politisk oppslutning. For eksempel sikres norsk industri felles konkurransevilkår med sine konkurrenter i Europa gjennom deltakelse i kvotemarkedet.
Samarbeid tjener alle
Når våre naboland nå gjennomfører en storstilt operasjon med sikte på å avkarbonisere elektrisitetsforsyningen, er det billigere og bedre å gjøre dette gjennom samarbeid over landegrensene enn om hvert land gjør det hver for seg. Dette er ikke noe nullsumspill der en taper og en annen vinner. Ved å samarbeide, og ved å handle med hverandre, kommer alle bedre ut. Så vil det være legitime interessemotsetninger, og da må man møtes og snakke sammen for å finne løsninger. At dette skjer innen institusjonelle rammer der spillereglene er fastlagt på forhånd, er en fordel. Regulering av energimarkeder er kompliserte forhold der mange hensyn må ivaretas.
Så kommer det konkrete spørsmålet om kabler som kobler kraftsystemene i de europeiske landene sammen. Dette handler om å utnytte produksjonskapasiteten – først og fremst av fornybar energi – på best mulig måte. Klimagevinsten er åpenbar og ubestridelig. Med handel kan fornybar strøm lettere erstatte den fossile. 1 TwH norsk vannkraft kutter ca 1 million tonn CO₂ hvis det er kull som erstattes og ca 400.000 tonn CO₂ hvis det er gasskraft som skvises ut.

