Det blusser ved ujevne mellomrom opp stridigheter rundt spørsmålet om Norge er tjent med å være koblet til Europa på energiområdet – både fysisk gjennom kabler og politisk gjennom deltakelse i EUs politikk og organer. Nå handler striden om norsk deltakelse i ACER (Agency for the Cooperation of Energy Regulators), et EU-organ som skal koordinere samarbeidet mellom de deltakende landenes reguleringsmyndigheter (sånn som NVE i Norge). Motstanderne av norsk deltakelse i ACER rammer dette inn som en sak langs EU/EØS-aksen og hevder at norsk suverenitet står på spill. I tillegg fremmes spådommer om at både forbrukere og industri vil bli rammet gjennom høyere strømpriser. De som vil lese mer kan se på rapporten fra DeFacto, som er grunnlaget for medieoppslagene om saken.

Klimatrusselen er global

Hvis man, i motsetning til Nei til EU og DeFacto, ser på disse spørsmålene med utgangspunkt i klimatrusselen, blir den politiske fortellingen en annen. La oss ta det fra begynnelsen:

Klimatrusselen er global. Den må møtes gjennom samarbeid, både på globalt og regionalt nivå. Norge er en del av Europa, og har både politiske og økonomiske interesser i å arbeide sammen med våre naboland for å møte mål vi står sammen om. Noen av oss vil også mene at vi har et særskilt ansvar, blant annet fordi vi har tjent så mye penger på salg av fossil energi, og fordi vi har svært gode ressurser fra naturens side når det gjelder vannkraft.

De europeiske landene samarbeider tett om klima- og energispørsmål og selv om Norge står utenfor EU, så er vi med på det aller meste innen dette feltet. Det er i norsk interesse og har bred politisk oppslutning. For eksempel sikres norsk industri felles konkurransevilkår med sine konkurrenter i Europa gjennom deltakelse i kvotemarkedet.

Samarbeid tjener alle

Når våre naboland nå gjennomfører en storstilt operasjon med sikte på å avkarbonisere elektrisitetsforsyningen, er det billigere og bedre å gjøre dette gjennom samarbeid over landegrensene enn om hvert land gjør det hver for seg. Dette er ikke noe nullsumspill der en taper og en annen vinner. Ved å samarbeide, og ved å handle med hverandre, kommer alle bedre ut. Så vil det være legitime interessemotsetninger, og da må man møtes og snakke sammen for å finne løsninger. At dette skjer innen institusjonelle rammer der spillereglene er fastlagt på forhånd, er en fordel. Regulering av energimarkeder er kompliserte forhold der mange hensyn må ivaretas.

Så kommer det konkrete spørsmålet om kabler som kobler kraftsystemene i de europeiske landene sammen. Dette handler om å utnytte produksjonskapasiteten – først og fremst av fornybar energi – på best mulig måte. Klimagevinsten er åpenbar og ubestridelig. Med handel kan fornybar strøm lettere erstatte den fossile. 1 TwH norsk vannkraft kutter ca 1 million tonn CO₂ hvis det er kull som erstattes og ca 400.000 tonn CO₂ hvis det er gasskraft som skvises ut.

Krafteksport gir inntekter

For Norges del betyr kablene som nå bygges til Tyskland og Storbritannia at kraftprisene her i landet vil øke litt. Nøyaktig hvor mye, vil avhenge blant annet av hvor mye vind- og solenergi som bygges ut på kontinentet og i Norden. Men prisen på CO₂ er en langt viktigere faktor for den fremtidige strømprisen enn effekten av kablene. CO₂-kostnadene speiles i kraftprisene vi alle betaler, også i Norge. Men om strømmen blir litt dyrere, blir jo ikke pengene borte. Økte strømpriser betyr økt inntjening i de offentlig eide selskapene som eier og driver den norske vannkraften. Grunnrenten i vannkraften øker og mer penger vil havne i statens og kommunenes kasser.

Norsk krafteksport til Tyskland, Storbritannia, Danmark og Nederland betyr dessuten at vi sikrer inntekter som i noen grad vil erstatte gassinntektene som kommer til å krympe når markedet for gass faller i takt med avkarboniseringen av energisystemene. Gasseksporten er så gigantisk at krafteksport på langt nær kan erstatte alt, men alle monner drar.

Norsk vannkraft er selvsagt ikke den eneste kilden som kan sikre europeere strøm når det ikke blåser og sola ikke skinner, men den kan spille betydelig rolle i å bidra til å balansere kraftsystemene.

Legitime interessekonflikter

Dette er det store bildet. Så er det også internt i Norge legitime interessemotsetninger og utfordringer som må håndteres. Den ene konfliktlinjen handler om hvordan vi sikrer gode og konkurransedyktige vilkår for kraftforedlende industri. Norges kobling mot Europa må skje på en måte som ivaretar både kraftprodusentene og industriens interesser. Den andre konfliktlinjen handler om å sikre at mer krafteksport og såkalt effektkjøring av kraftverk skjer på en måte som tar hensyn til natur- og miljøinteressene. En tredje handler om hvem som skal eie og drifte eventuelle ytterligere kabler – utover de som nå er under bygging.

Alt dette må være mulig å løse – hvis de ulike interessentene setter seg ned og snakker sammen. Overdrivelser og skremsler er ingen farbar vei.