Konfliktnivået rundt norsk vindkraft har de siste årene nådd stadig nye høyder. Etter at forsøket på å skape ro gjennom nasjonal ramme for vindkraft strandet i oktober 2019 har fokus dreid over på en gjennomgang og mulig forbedring av konsesjonsprosessen for vindkraft. Dette har til nå resultert i en stortingsmelding (Meld. St. 28 Vindkraft på land. Endringer i konsesjonsbehandlingen) med påfølgende stortingsbehandling. Håpet er at man gjennom justeringer av konsesjonsprosessen, økte muligheter for lokal medvirkning og hardere skattelegging skal roe gemyttene og gjøre det mulig med fortsatt bygging av vindkraft på land i Norge.

Kritikken mot dagens konsesjonsprosess

Dagens konsesjonsprosess består av seks trinn (se faktaboks). Et av trinnene som har blitt mye kritisert, er konsekvensutredningene. Disse har den siste måneden vært tema for flere saker hos NRK (Natur i maskineriet (21.01.21), Rotevatn: – Det finst vindkraftverk som ikkje burde ha blitt bygd (22.01.21) og Raudt meiner bukken passar havresekken i norsk natur (28.01.21)).

I takt med det økende konfliktnivået har også beskyldningene mot de involverte i konsesjonsprosessen, og spesielt mot NVE, hardnet til. Likevel er det neppe grunnlag for den aller verste svartmalingen eller mistenkeliggjøringen. Det siste året har både Vardarfjellet vindkraftverk, Øyfjellet vindkraftverk, Tysvær vindkraftverk og Haramsøy vindkraftverk blitt prøvet for retten med påstander om ugyldig konsesjon og alvorlige saksbehandlingsfeil. I alle tilfellene har retten konkludert med at konsesjonsvedtakene er gyldige. At retten ikke finner ulovligheter eller grove saksbehandlingsfeil, betyr likevel ikke at det ikke finnes forbedringspotensial.

Konsulentenes dilemma

Kjernen i kritikken som fremmes mot konsekvensutredningene er at disse er av for lav kvalitet. I noen få tilfeller vises det til mangelfull eller feil kompetanse, mens det i flertallet av tilfellene vises til for lite tid til feltundersøkelser eller feil metodebruk.

Som ansatt i et konsulentselskap som bl.a. jobber med konsekvensutredninger av vindkraftverk, er dette temaer som engasjerer. Påstandene om «bukken og havresekken» oppleves som urettferdige. Jeg kjenner mine kolleger som konsekvensutreder natur- og miljøtemaer som høyt kompetente og dedikerte fagpersoner som er svært bevisste å holde oppdragsgivers interesser på en armlengdes avstand. Deres fremste ønske er å gjennomføre faglig gode utredninger som gir myndighetene best mulig grunnlag for å treffe riktige beslutninger.

Likevel kan jeg ikke nekte for at vi føler på et prispress. Konkurransen om konsekvensutrednings-oppdragene er hard, og når kravene til utredningene som oftest også er vagt definerte, er det ikke alltid rom til å legge inn alle undersøkelsene man gjerne skulle ha gjennomført. En konsekvensutredning vil alltid innebære en avveiing mellom ressursbruk og sikkerhet om resultatene. Å avgjøre hvor grensen skal gå – hva som er tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre om en vindkraftutbygging er forsvarlig eller ikke – er et spørsmål som må avgjøres av konsesjonsmyndigheten. Men et minimum må være at utredningene er egnet til å belyse de konsekvensene de er ment å belyse, og at de er repliserbare – altså at en ny utredning av samme tema vil gi samme konklusjon. For å oppnå dette kreves bruk av rett metode.

«En mal passer ingen»

For politikere er det fristende å vise handlekraft gjennom å sette tøffe og konkrete krav. For konsesjonsprosessen kan dette gjøres gjennom forskrifter, veiledere, krav til kompetanse, krav til feltdøgn osv. Hvis målet er å heve kvaliteten i konsekvensutredningene bør det imidlertid stilles spørsmål ved om mer detaljerte generelle krav er rett fremgangsmåte.

En utfordring ved dagens konsekvensutredninger er snarere at de er for standardiserte. Dette skyldes i stor grad at meldingene og forslagene til utredningsprogram følger en standard mal med kun små justeringer fra prosjekt til prosjekt. Når variasjonene i terreng, landskap og naturverdier er store fra prosjekt til prosjekt gir dette en risiko for at «en mal passer alle» heller blir til at «en mal passer ingen».

Nøkkelen ligger i utredningsprogrammet

Grunnlaget for konsekvensutredninger av høy kvalitet legges i utredningsprogrammet i meldingsfasen. Ved å legge mer ressurser i å tilpasse utredningsprogrammet til hvert enkelt prosjekt vil det være mulig å lage utredningsprogram som både er detaljerte og relevante. For å lykkes med dette vil det kreves to ting:

1. Strengere krav til vurdering av konfliktnivå og beslutningsrelevans av ulike temaer i meldingen.
2. Rom til å gradere detaljering og ressursbruk på temaer etter konfliktnivå og beslutningsrelevans.

For temaene som vurderes å ha høyt konfliktnivå og stor beslutningsrelevans, bør utredningsprogrammet beskrive detaljerte utredningskrav, inkludert vurderinger av kompetansekrav og metodebruk inkl. tidsbruk i felt mm. Lignende synspunkter har tidligere blitt fremmet av Miljødirektoratet og luftes også som en mulighet i NVEs gjennomgang av konsesjonsprosessen for vindkraft på land.  Utredningsprogrammet bør bekreftes og ytterligere styrkes ved at aktører som kommunene, statsforvalterne og andre berørte myndigheter legger inn en betydelig innsats i høringsrunden på forslaget til utredningsprogram for å sikre lokal tilpasning og relevans i temaer og metode.

I sum kan dette gjøre det mulig med konsekvensutredninger av høyere kvalitet uten vesentlig økt ressursbruk gjennom at ressursbruken tilpasses det enkelte prosjekt sine behov. Dette vil gi konsesjonsmyndighetene bedre beslutningsgrunnlag, konsulentene mulighet til å vinne fram med grundigere undersøkelser, og for utbyggerne kan det resultere i en mer forutsigbar konsesjonsprosess hvor de dårlige prosjektene lukes ut tidligere og omfanget av klager og krav om tilleggsutredninger blir mindre.

Hvorvidt det er mulig å kjøle ned vindkraftdebatten gjennom justeringer av konsesjonsprosessen, gjenstår å se. Men med de rette grepene vil det være mulig å heve kvaliteten på konsekvensutredningene uten at noen parter blir stående igjen som tapere.