Vedum velger vekk CO₂-prising og rokker ved «grunnmuren» i klimapolitikken

Nyheten: Senterpartiets klimapolitiske talsperson Ole André Myhrvold varsler at partiet vil gå mot økningen i CO₂-avgiften slik at den blir 2000 kroner tonnet i 2030, slik Erna Solbergs regjering foreslår i sin klimamelding. Trygve Slagsvold Vedum mener partiet blir fremstilt som klimaversting når det fremmer forslag som er «sunn fornuft».

Min analyse: At Senterpartiet ikke vil inngå i et bredt stortingsflertall om klimapolitikken, der gradvis økt CO₂-pris er «grunnmuren», hadde ikke vært så viktig hvis partiet fortsatt var lite og smalt. Men Senterpartiets styrke i velgerflokken gjør at partiets standpunkter kan bli retningsgivende for en ny regjering – enten statsministeren blir hetende Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum. Taper de borgerlige valget, vil Senterpartiet måtte levere som et styringsparti med ansvar langt utenfor sektorene i økonomien partiet tradisjonelt har brydd seg mest om. I denne sammenhengen er de lange linjene i klimapolitikken kanskje den viktigste rammebetingelsen for all slags næringsliv.

Hovedgrepet i klimameldingen, med en høy og stigende CO₂-pris som «grunnmuren» i politikken, er meget godt faglig forankret i norsk og internasjonal forskning. Det støttes av mesteparten av næringslivet, det politiske establishmentet i Høyre og Ap – og har bred oppslutning i partier og organisasjoner som arbeider for en skjerpet klimapolitikk.

Høye CO₂-priser gir fordelingsmessige utslag det er helt nødvendig å kompensere for, men det er enklere og mer konstruktivt enn å gjøre hver eneste diskusjon om avgiftsendringer om til en stor batalje der særinteresser og lobbyister, to ganger i året, mobiliserer for at nettopp deres sektor må være unntatt. For et styringsparti, som skal levere resultater over hele landet og i alle deler av økonomien, vil derfor høye CO₂-priser være til god hjelp når en mengde enkeltbeslutninger skal fattes.

Norge skal, i likhet med alle andre land, oppnå netto nullutslipp i løpet av noen få tiår. Netto null er den nye normen. Dette betyr stor omstilling – og derfor stor usikkerhet. Å høre snakk om behovet for «stabile rammebetingelser» kan være både trått og kjedelig, men her er det grunn til å lytte. En høy og stigende CO₂-pris gir et langsiktig styringssignal, et fyrtårn å styre etter. Vissheten om at det gradvis blir mye dyrere å slippe ut CO₂ gjør det lettere å foreta klimariktige valg, både i politikk og næringsliv. En høy CO₂-pris virker tvers igjennom hele økonomien. Kalkylene i excel-arkene forandres. Beslutningene blir annerledes. Ja til høy CO₂-pris er neppe et slagord som egner seg på valgplakater, men det er et virkemiddel som trekker samfunnet stødig i retning netto null.