Partier som vil beholde regjeringsmakten, må alliere seg med sentrumsgrønne partier. Omtrent slik kan vi oppsummere beskjeden fra velgerne ved denne ukens parlamentsvalg i Nederland, der både det grønnliberale partiet D66 samt koalisjonspartneren, det liberalkonservative partiet til statsminister Mark Rutte, gikk seirende ut av valget. Meldingen fra velgerne i de tyske delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz er mer tvetydige, men i folkerike Baden-Württemberg gjorde De Grønne sitt beste valg noensinne i en delstat. De Grønne hentet velgere fra alle partier, særlig konservative CDU.

«Greencons» are a new political alliance for an uncertain age, skrev Economist sist sommer, i lys av suksessen med blågrønne regjeringskoalisjoner i Irland, Østerrike og Tyskland.

I Norge er det få som snakker om regjeringssamarbeid mellom Høyre og Miljøpartiet De Grønne (MDG). Kan Senterpartiets kampanje mot CO₂-avgiften utfordre det politiske kartet i Norge, og på sikt danne grunnlag for blågrønt regjeringssamarbeid også i Norge?

«Det er vår fordømte plikt som ansvarlige politikere å stå i dette, og bidra til gode debatter om hvordan vi kan bøte på konsekvensene» av CO₂-avgiften, skrev olje- og energiminister Tina Bru (H) i en kommentar publisert på Energi og Klima.

CO₂-avgift et viktig grep

Biltrafikken er avgjørende fordi Norge har vannkraften, og dermed ikke kan nå klimamålene ved å kutte utslipp fra innenlands energiproduksjon og oppvarming. Det som monner for å nå klimamålene, er transportsektoren, pluss en del punktutslipp fra industri, byggeplasser, avfall og landbruk.

I lys av dette lanserer klimameldingen et uhyre viktig grep: CO₂-avgiften er ikke noe det skal forhandles om fra år til år. Regjeringen vil at partiene skal forplikte seg til en jevn opptrapping av avgiften fra dagens 600 kroner til nær 2000 kroner i 2030, samtidig som virkefeltet utvides til å dekke flere utslipp. På denne måten utstyrer den borgerlige regjeringen klimapolitikken med en idemessig overbygning: Det er ikke primært offentlige klimaplaner, men prisene i markedet som gir de beste signalene til teknologiutviklere, bedrifter og lokalsamfunn og dermed avgjør hvor raskt og effektivt omstillingen vil gå. Forutsigbarhet er avgjørende for å utløse investeringsbeslutningene og atferdsendringene som kreves for å nå målet.

Det er høyst uklart hvor en regjering utgått fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil legge seg i klimapolitikken. Sp vil presse Ap til ikke å støtte en opptrapping av CO₂-avgiften, og om partiet har kraft til å stå imot, er langt fra sikkert. At Ap lar seg presse, vises ved at partiets talsperson Espen Barth Eide vil halvere opptrappingen av CO₂-avgiften når det gjelder bensin- og dieselavgift.

Høyre, Venstre, KrF + MDG

Ser vi utover det dagsaktuelle bildet og frem mot stortingsvalget om fire år, taler mye for at de borgerlige regjeringspartiene og MDG vil kunne utgjøre et regjeringsalternativ til en Ap/Sp-koalisjon støttet av SV. De konservatives tradisjonelle føre-var-tenkning og vektlegging av forvalteransvaret gir et godt utgangspunkt for en felles tilnærming til viktige samfunnsspørsmål. Begge partier vil legge vekt på at prisen på utslipp og miljøskading må opp, og at markedet, teknologien og den private skaperkraften tas i bruk for å løse miljøutfordringene.

Selv når det gjelder oljepolitikken kan man forestille seg at et kompromiss vokser frem: Høyre godtar – slik mindretallet i programkomiteen foreslår – å avvikle skattefordelene til oljeselskapene mens MDG går med på å la næringen gradvis bygge ned seg selv uten innblanding fra politikerne. På klimafeltet er samarbeidet med EU om fire år blitt så viktig at både Høyre og MDG diskuterer om Norge bør søke fullt medlemskap.

Dette er selvsagt bare ett scenario, et annet kan være at MDG ikke klarer å utmeisle en liberal og markedsvennlig profil slik flere av søsterpartiene har gjort. Hvis det skjer, blir spørsmålet – når koronakrisen og 2021-valget ligger bak oss – om Høyre og regjeringspartiene griper muligheten til å utforme en blågrønn politikk som appellerer til velgere som i økende grad både er mer verdi- og mer kunnskapsbaserte enn tidligere.