Vi mener scenariene som er brukt både er realistiske og riktige, om vi skal tro på at Europa og verden mener alvor med å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, og helst ikke mer enn 1,5.

Trenger flere virkemidler for rask omstilling

Før vi går nærmere inn på scenariene, la oss snakke litt om den utfordringen verden står ovenfor. I følge Paris-avtalen skal alle land som har sluttet seg til den gjøre alt de kan for å unngå at jorda varmes opp med mer enn 1,5 grader. Dette er ikke den kursen vi er på i dag. Om vi skal nå disse målene er vi ikke i posisjon til å velge de klimateknologiene som «passer oss best». Vi må satse storstilt på alle alternativer: energieffektivisering, fornybar kraft, bioenergi, alternative brensler, OG CO₂-håndtering. Om vi i skal ha sjanse til å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, noe som allerede i dag kan se vanskelig ut, er vi dessuten helt avhengige av «negative utslipp», altså at vi fjerner mere CO₂ fra atmosfæren enn det vi slipper ut. Bio-CCS er per i dag den eneste effektive måten å gjøre dette på.

I studien vår benytter vi tre scenarier for CCS, et lavt, et moderat og et høyt. I det lave scenariet regner vi kun på CCS tatt i bruk i industrien i Europa, altså ikke CCS fra energisektoren. Flere, inklusive Bjartnes, mener dette er det mest realistiske scenarioet for CCS, da fornybar kraft og bioenergi vil dekke behovet i kraftsektoren i 2050, som er perspektivet i vår rapport. Utviklingen innen fornybar energi er ekstremt viktig for å kunne nå klimamålene. Samtidig vil ikke dette være tilstrekkelig. Det er riktig at kraftproduksjon med CCS ikke vil være konkurransedyktig på pris under alle grensebetingelser.

Samtidig bidrar CCS i energisektoren til å kunne forlenge levetiden til infrastruktur som allerede bygget og betalt for, som i seg selv er en stor fordel og som gir verdi. Videre vil det ikke i alle sammenhenger være opplagt at man kan bygge ut fornybar kraft i store prosjekter overalt i Europa. Sol- og vindkraft krever store arealer som ikke nødvendigvis finnes eller kan disponeres for energisektoren på kontinentet. Betydelige arealkonflikter og -interessekonflikter ser vi allerede knyttet til slike prosjekter i Norge, hvor vi tross alt har ganske god plass.

Et element i dette er også at omstillingen må begynne nå, og den må skje fort. Utbygging av fornybar kraft foregår i storstilt skala. Totalt dekker nå fornybar kraft litt under 20% av det samlede energibehovet i Europa, en økning på om lag 10 prosentpoeng over de siste ti årene. Om vi skal gjøre energisystemet utslippsfritt innen rimelig tidshorisont trenger vi flere virkemidler også i kraftsektoren, og teknologien CCS er nødvendig for å få til omstillingen raskt.

Valg av scenario

Det er selvsagt lov å være uenig med oss angående valg av og realisme knyttet til scenariene. Metodologien i rapporten er utviklet slik at vi kan regne på et hvert scenario. I ytterste forstand kan man jo si at om vi ikke tror på at Europa og verden vil gjøre det som må til for å nå målene i Parisavtalen, så vil det ikke bli noen industri for CO₂-håndtering overhodet. I slikt tilfelle er alle våre tre scenarier for CCS i Europa veldig høye.

I vårt høye scenario bidrar CCS til om lag 24 % av de samlede utslippskuttene i Europa fra i dag og frem til 0-utslipp. Om vi starter med 1990 som referansepunkt (som er vanlig i slike sammenhenger), bidrar CCS til 19 % av samlede utslippskutt fram til vi når 0-utslipp. Og om vi skal nå 1,5-graders målet (og også 2-gradersmålet), så er ikke det endelige målet 0-utslipp, men vesentlige negative utslipp. Da må vi fjerne mer CO₂ enn det vi samlet slipper ut i dag, og andelen CCS bidrar til da, går dermed enda mer ned. Så selv om vårt høye scenario krever store innvesteringer og politiske vilje, så står det fremdeles for under 1/5 av det som må til for å oppnå de samlede resultatene som trengs for å nå klimamålene.

Hvorfor hydrogen fra naturgass

I dette perspektivet passer det også godt å snakke om hydrogen fra naturgass med CO₂-håndtering. Igjen er vi i en posisjon hvor vi ikke kan velge de klimaløsningen vi liker best – vi trenger flere løsninger om vi skal ha sjanse til å nå klimamålene. Hydrogen fra naturgass med CO₂-håndtering kan bidra på en rekke måter.

For det første kan hydrogen fra naturgass med CO₂-håndtering produseres i stor skala på kort sikt til en overkommelig pris. Dette vil bidra til å avkarbonisere energisystemet raskere. Hydrogenet vil være en lavutslipps energibærer som vil komplementere fornybarrevolusjonen på en glitrende måte: hydrogenkraftverk kan bidra med basislast i energisystemet, med energilagerkapasitet, og ikke minst bufferkapasitet, et element som vil bli viktig etter hvert som energisystemet har større innslag av variabel fornybar kraft. I dag er det gasskraftverkene som i stor grad gir energisystemet disse egenskapene.

Et gasskraftverk kan også bygges om å bli et hydrogengasskraftverk. Dette vil igjen spare innvesteringer i energiomstillingen, og dermed ta ned barrierer. Tilsvarende er også tilfellet for deler av distribusjonssystemet for naturgass i Europa. Selvsagt vil kraft fra hydrogen produsert fra naturgass bli dyrere enn kraft direkte for naturgass. Dette er prisen vi må betale for å få et energisystem uten CO₂-utslipp. Og Europa viser at det er betalingsvilje for å eliminere utslipp.

Hydrogen kan også bidra til å gjøre den delen av energisystemet som omhandler varme for bygninger, hus og hjem utslippsfri. Dette er en del av energisystemet som det faktisk er ganske vanskelig å redusere utslippene fra. Hydrogen er en løsning som kan bidra til dette i dag.

Hydrogenproduksjon fra naturgass med CCS vil bidra til å kick-starte bruk av hydrogen i industriell skala. Noe som igjen vil være positivt for å utvikle markeder for hydrogen. Disse vil på sikt kunne få stadig større andel av hydrogenet fra vannelektrolyse  basert på fornybare energikilder, og ikke fra fossile kilder. I Japan implementerer man i disse dager en pilotkjede som skal produsere hydrogen fra brunkull i Australia, for så å transportere dette på skip til Japan for bruk i energisektoren. Japanerne har allerede vist interesse i hydrogen produsert i Norge. De trenger forsyningssikkerhet og dermed hydrogen fra flere kilder. Siden Norge er rike på naturressurser og energi, ser de til oss.

• HYPER-prosjektet: Produksjon av flytende hydrogen basert på overskudds vind- og vannkraftressurser og fossile kilder i Norge.

Rapporten viser at en industri for hydrogenproduksjon fra naturgass med CO₂-håndtering i Norge i 2050 kan sysselsette mellom 25.000 og 35.000 mennesker. Dette er basert på et tenkt scenario for fremtidig gassproduksjon og omgjøring til hydrogen i Norge. Tallene er store og kanskje vanskelige å tro på. Likevel mener vi at dette kan være et realistisk scenario, basert både på den rollen vi mener hydrogen vil måtte ta i energisystemet i fremtiden (basert både på produksjon fra naturgass og fra vannelektrolyse) og på den utviklingen vi ser rundt oss i Europa og verden for øvrig.

Tiden er knapp, og tiden er overmoden for å vise at vi som samfunn er villige til å gjøre det som må til for å begrense oppvarmingen av jorda vår. Rapporten er ment som et innspill og underlag til disse debattene og prosessene, og for å belyse at det også er oppsider, særlig for Norge og norske aktører, ved å gjøre de innvesteringene som må til for å få på plass viktig infrastruktur knyttet til et utslippsfritt samfunn i fremtiden. Rapporten belyser dette gjennom tre scenarier som vi mener er realistiske, både knyttet til mengder CO₂ fanget og lagret, og knyttet til produksjon av hydrogen fra naturgass i Norge.

Derfor oppfordrer vi politikerne til å se på rapporten vår som et innspill til hvordan omstillingen vi står overfor kan bidra til å skape nye muligheter for Norge. Dette er et viktig perspektiv sammenliknet med alle rapporter som kun fokuserer på kostnader og utfordringer knyttet til omstillingen vi som verdenssamfunn står overfor.