EY-utredningen sier som de fleste at verden de neste 80 årene vil få 0,5–1 meters havstigning, men de burde også ha sagt at den havstigningen som kommer av RCP 6.0, den vil fortsette med 0,5–1 meters havstigning hvert eneste århundre de neste 1000 år, trolig enda lengre.
Konsekvenser for landbruket
I oppsummeringen om landbruk i dette århundret skriver EY at «økende hyppighet i avlingssvikt i resten av verden vil føre til større volatilitet i globale matvarepriser og i noen tilfeller begrenset tilgang på enkelte varer som kaffe og kakao. Norge er et av få land som kan få et mer fordelaktig klima for enkelte varer, noe som kan gi store muligheter».
Jeg tror ikke det er muligheter for økte avlinger i Norge med global oppvarming. I beste fall er det mulig å opprettholde norsk landbruks produksjon av korn, gras, poteter og grønnsaker ved 2, 3 og 3,7 graders global oppvarming, men det er viktig å føye til at det vil bli meget kostbart for samfunnet.
Enda viktigere er det faktum at mindre enn 40 prosent av det vi spiser er basert på norsk jord. Norsk matforsyning er altså svært avhengig av matproduksjon i andre land.
- Min gjennomgang av forskning på området ga som konklusjon at to grader global oppvarming vil gi 20 prosent lavere matproduksjon i verden enn i dag. To grader global oppvarming har verden om cirka 30 år, og da er vi 2 milliarder flere mennesker på kloden.
- Tre grader global oppvarming vil gi 30–50 prosent lavere matproduksjon i landbruket – forutsatt at destabilisering og kriger ikke hindrer matproduksjon på agronomisk brukbare arealer.
- Ved fire grader er det bare nord i USA, Canada, Nord-Europa, Russland og sørlige deler av Sør-Amerika som kan ha rasjonell landbruksproduksjon på tradisjonelle landbruksarealer. Hvor mye eller lite mat som kan produseres i en «firegradersverden» er avhengig av hvordan det menneskelige samfunn fungerer i områdene med dyrkbar jord.
EY-utredningen sier at stigende priser på mat og kraftfôr vil være negativt for vår økonomi. Det vil si at de går ut fra at Norge uansett vil få kjøpe mat på verdensmarkedet. Det er mange som tror og håper på det, men mest sannsynlig er det følgende som vil skje – og det har skjedd før: Når det er underskudd av en eller flere av de fire store; ris, mais, soya eller hvete, vil prisene stige til en dobling eller firedobling, men da vil de land som har noe å selge, ikke lenger la pris bestemme. Da er det utenriks- og sikkerhetspolitiske vurderinger som avgjør hvilke land som får kjøpe. Dette er kjent teori som EY-rapporten burde tatt inn.
EY-utredningen sier at reduksjonen i den globale mat- og kraftfôrproduksjonen vil gi «høyere kostnader for oppdrettsnæringen». Jeg tror at EY her gir en altfor forsiktig advarsel om Norges tredje største eksportnæring. Verdensbankens rapporter Turn down the heat sier at allerede ved to grader global oppvarming vil hveteavlingene i Brasil gå ned med 40–50 prosent og soya-avlingene med 50–70 prosent. Det meste av den soyaen vi bruker til fiskefôr kommer fra land som Brasil. Soya har som kjent svært god næringsverdi også for mennesker. Ved tre grader eller mer vil avlingene av soya i Brasil og andre land gå ytterligere nedover og det kan bli svært lite soya – om noe i det hele tatt, å få kjøpt til å fôre fisk med.
For utydelig om migrasjonsstrømmer
EY-utredningen treffer trolig godt når den med basis i G20s Financial Stability Board advarer «om mulighetene for en klimarelatert finanskrise, gjennom dramatisk fall i verdien av fossilbaserte energi- og industriselskaper, panikksalg av aksjer, og fortsatt voksende forsikringsutbetalinger som følge av ekstremvær, tørke og flom». Selv om EY-utrederne ikke sier noe om når en slik klimarelatert finanskrise kan inntreffe, er det ingen tvil om at det vil få dramatiske følger for den norske stat, Oljefondet og det som på det tidspunktet er igjen av norsk olje- og gassindustri.
I EY-utredningens sammendrag om migrasjon kan vi lese: «Klimaendringer vil kunne medføre at flere hundre millioner mennesker vil risikere å måtte leve under klimamessige forhold som gjør at de ikke kan bli boende i sine hjemlige områder. Dette betyr at man i fremtiden vil kunne oppleve flere flyktningkriser og større strømmer av asylsøkere fra klimautsatte regioner».
Dette mener jeg er altfor lite tydelig. Når jeg i rapporten «En framtid du ikke vil ha», summerte opp konsekvensene for tropiske land av økt temperatur, ekstremvarme og hetebølger, tørke, vannmangel og ekstremvær, kom jeg til at det allerede ved to grader global oppvarming vil være 1 til 2 milliarder mennesker som ikke lenger kan leve der de bor i dag. Ved tre grader global oppvarming mener jeg det er overveiende risiko for at det bor få mennesker i tropiske land, og mange vil forsøke å komme seg vekk fra lavereliggende områder i subtropiske områder. Ved fire graders global oppvarming er det mest sannsynlig bare Nord-Europa, Russland, Nord-USA, Canada, Alaska og Argentina, samt enkelte fjellområder i andre regioner, som har brukbare bo- og leveområder.
Hva gjør nasjoner og mennesker med hverandre når antall klimaflyktninger passerer 100 millioner, 500 millioner? Jeg intervjuet professor i statsvitenskap Willy Østreng om dette. Han sier at flyktningestrømmene vil øke raskt framover. Rike land vil forsøke å demme om opp med å finansiere interneringsleirer i randsoneland til tropene – for eksempel Tyrkia. Denne tenkningen er allerede etablert politikk i mange land. Når så klimaproblemene begynner å koste mye med ødelagt infrastruktur og tap av menneskeliv også i rike land, mellom 1,5 og to grader global oppvarming, mener Østreng at politikken vil dreies til en fase der folkekravet blir at penger må brukes på egne problemer, og ressurser trekkes tilbake fra randsonelandene. Resultatet av dette blir en «tragisk fase av massedød, som kan gi uante konsekvenser for de fleste mennesker på jorda», avsluttet Willy Østreng.
Faren for destabilisering og krig
Om risiko for destabilisering av stater og krig om ressurser sier EY-utredningen: «Etter hvert som flere områder blir mindre beboelige og livsgrunnlaget går tapt som følge av klimaforhold vil dette kunne medføre økt konkurranse om landområder eller ressurser både i og mellom stater».
Dette mener jeg er en forsiktig beskrivelse av sikkerhetsrisiko med global oppvarming, men når kommer slike problemer? Min vurdering er at verden vil oppleve slik destabilisering og krig om ressurser allerede ved to grader global oppvarming – altså rundt år 2050. Etter det blir det verre enda.
Da jeg intervjuet Knut Alfsen, en av nestorene i norsk klimaforskning, sa han følgende om nasjoner og samfunn ved to grader: «Både stigende matpriser, hetebølger og vannmangel gir voldsomt stress på et samfunn. Det er en sjokkerende livserfaring å vite hvor fort et samfunn kan bryte sammen. Det å legge økende stress et samfunn, på sivilisasjonen, er skummelt. Det er helt klart at fra og med to graders global oppvarming er alle menneskers ve og vel avhengig av at vi klarer å unngå krig og at vi deler på de stadig minkende ressursene».
Jeg håper at Miljødirektoratet og andre vil gå videre og få fram tydelige beskrivelser av risiko og konsekvenser som menneskeheten er i ferd med å lage for oss selv med global oppvarming. Et moment som også må trekkes inn er befolkningspsykologi. Hva skjer med menneskenes pågangsmot og framtidshåp når konsekvensene av global oppvarming blir så tydelige at alle forstår hva og hvorfor?
Og når målinger viser at metan bokstavelig talt bobler ut av de enorme arealene med tundra, eller at naturen sjøl – jord og karbonsyklusen har større utslipp av CO₂ enn den binder? Vi kan føre mange akademiske diskusjoner om hvor raskt de store saktevirkende tilbakekoblingene kommer i gang for alvor, men når det skjer – når tvilen er borte – vil det definitivt påvirke menneskenes tanker og følelser.
En befolkning uten pågangsmot og fremtidshåp blir vanskelig å lede i fornuftig retning.
