Klimakampen er preget av politisk definerte mål og korte tidsperspektiver. Erkjennelser fra britiske geologer viser hvor nødvendig det er å tenke lenger frem.

I forrige uke kom Geological Society i London med en rapport hvor de hevder at jordens langsiktige klimafølsomhet er dobbelt så høy som det FNs klimapanel (IPCC) oppgir. Ikke fordi klimamodellene er dårlige, men fordi IPCC har begrenset seg til å beregne klimafølsomheten i et hundreårsperspektiv med fokus på dette århundret. Geological Society har sett på forhistoriske data, og hevder at man bør ta langsiktige faktorer, eksempelvis konsekvensene av bortsmelting av jordens isbreer, inn i regnestykket. Geologenes poeng er at om man ser mange hundre år inn i fremtiden, vil en dobling av CO₂-nivåene kunne få dobbelt så høy klimaeffekt som det klimamodellene anslår. Den ferske rapporten er et tillegg til en rapport som kom i 2010, Climate change: Evidence from the Geological Record.

Også i IPCCs siste rapport er det lignende konklusjoner når det gjelder langsiktige effekter av klimaendringene. Disse er fra kapitlet om fortidsklima i rapporten, som har sett på temperatur og havstigning i tidligere varmeperioder i jordens historie. Dette perspektivet er viktig. I debatten om klimaproblemet har man forhandlet seg fram til et felles mål om 2 grader i vårt århundre. Avgrensningen til vårt århundre er behagelig, fordi det kvantifiserer problemet og kamuflerer usikkerheten. Det er på mange måter fornuftig, fordi det fungerer politisk samlende, og gjør det abstrakte mer konkret. Likevel er det stor faglig usikkerhet om hvor alvorlige konsekvenser togradersmålet vil få for økosystemer og den menneskelige sivilisasjon, selv et par generasjoner frem i tid.

De britiske geologene kommer inn i debatten med et mer langsiktig perspektiv enn både politikere og modellmakere vanligvis opererer med. Budskapet bringer enda mer alvor inn i debatten. Den geologiske innsikten peker på et sentralt poeng: Når vi snakker om «følsomhet» for drivhusgasser, snakker vi egentlig om to ting: «klimafølsomhet» er det som skjer på kort sikt. Men «jordsystem-følsomheten» er det som skjer når endringen virker over tid, når iskappene sakte smelter og havet stiger. Hva skjer i århundrene som starter når klimamodellenes projeksjoner stopper?

I arbeidet med å besvare dette spørsmålet har forskerne blant annet sett på nye iskjernedata fra Antarktis, og har slått fast at CO₂-nivåene og temperaturøkningen følges ad i tid. «Den geologiske historien gir oss nå enda større visshet om at dagens oppvarming skyldes den eksponensielle økningen av CO₂ og andre klimagasser», sier Colin Summerhayes, som har ledet arbeidet med rapporten, til Climate News Network.

Klimadata og astronomiske kalkulasjoner viser at endringer i jordaksen og jordens bane rundt solen har kjølt ned jorden i 10000 år. Denne nedkjølingen skulle ha vart i 1000 år til. «Likevel viser undersøkelser i Arktis at perioden fra 1950-2000 var den varmeste sammenhengende 50-årsperioden på 2000 år. Det skulle vært kaldt, men det er det ikke», sier Summerhayes. Han gjentar et vesentlig resultat fra den siste IPCC-rapporten, som påpeker at de siste 150 årenes klimaendringer reverserer en ellers nedkjølende trend over store deler av jorden. Dermed har vi nå visshet om konsekvensene av klimagassutslipp, «uavhengig av fancy matematiske modeller laget av klimaforskere», for å sitere Summerhayes. Samtidig understreker han at det nå er stort samsvar mellom fremskrivninger basert på fortidsdata og klimamodellenes beregninger.

Hvis dagens utslippsnivå fortsetter ut dette århundret, vil vi nå et CO₂-nivå på 600 ppm. Så høye nivåer har ikke jorden hatt på 24 millioner år, ifølge rapporten. Tidligere episoder med høye CO₂-nivåer har ført til dramatiske havnivåstigninger og masseutryddelse av marine arter på jorden. Jordsystemet bruker opp til 100.000 år for å komme seg igjen etter slike hendelser.

Vi har lang erfaring med å lytte til geologer i Norge. Vi hadde ikke funnet oljen om det ikke var for disse fagfolkenes unike evne til å tenke i lange tidsserier. Deres forståelse av jordens lange skapelseshistorie har vært et viktig bidrag til den fossile vekstfasen i menneskehetens historie. Nå kommer de på banen med et budskap vi definitivt bør lytte til: Politikken i vårt tiår berører store naturkrefter. Klimaproblemet vil utspille seg så dramatisk og over så mange generasjoner fremover i tid at det er åpenbart at samfunnsregnskapet ved vår generasjons nødvendige energiomstilling blir positivt.

Slike perspektiver sprenger selvsagt alle rammer for den politiske samtalen. Nettopp fordi det utfordrer vår selvforståelse, er kunnskapen om hvordan vår tid nå påvirker prosesser som strekker seg over tusener av år ekstra viktig. Klimautfordringen er så stor og kompleks at den ikke lar seg fange innenfor den konvensjonelle politiske tenkningens rammer. Vi må tørre å zoome ut.