Dette ankepunket burde ha vært sjekket ut på forhånd av SINTEFs og Equinors meget kompetente materialtekniske miljø, før en "glanset" visjon om hydrogen ble presentert under Arendalsuka for blant andre olje -og energiministeren, som tilsynelatende trykket dette til sitt bryst som en interessant mulighet.

Hydrogen fra ammoniakk er mest å regne som en kuriositet

I illustrasjonen (ovenfor) av hydrogenvisjonen, er også vist fremstilling av hydrogen fra ammoniakk. Dette er selvsagt teknisk mulig, men mest aktuelt i liten skala.

Ut fra et overordnet mål om økt energiutnyttelse, er det lite logisk først å starte med ammoniakk, som i dag mest lages på basis av hydrogen fra reformering av naturgass, for deretter å spalte ammoniakk for å få hydrogen tilbake igjen.

For ammoniakk som er laget på basis av elektrolyse av vann og fornybar overskuddskraft, stiller det seg annerledes, men det vil være i mindre skala, og er derfor heller ikke særlig aktuelt.

Vi bør konsentrere oss om elektrifisering

Et av de viktigste tiltakene for å oppnå utslippsreduksjon, er å ta i bruk elektrisitet som energibærer i fullt monn. Dette forutsetter at selve elektrisitetsproduksjonen også bør ha lavest mulig utslipp. Samtidig handler dette også om at elektrisiteten utnyttes best mulig. Og det betyr (som eksempel) at direkte bruk av elektrisk strøm til alminnelig oppvarming bør erstattes av elektrisk drevne varmepumper.

Både på kontinentet og i Storbritannia er det omfattende distribusjonssystem for levering av naturgass til alminnelig oppvarming og husholdning. I hydrogenvisjonen som er presentert, er det forutsatt at den samme distribusjonen skal opprettholdes, men nå med hydrogen i stedet for naturgass (se illustrasjonen ovenfor).

Det er velkjent fra termodynamikken at direkte bruk av høyverdig energi (i form av både gass og elektrisk strøm) til lavverdige oppvarmingsformål betyr elendig ressursutnyttelse. Slik sett burde våre teknologiske høyborger i Trondheim vite bedre.

Ved å fase ut det meste av dagens gassdistribusjon og dekke oppvarmingsbehovet med elektrisk drevne varme-/kjølepumper, vil samtidig kunne oppnås: Betydelig økt energiutnyttelse og reduksjon i utslipp fra simpel forbrenning av gass.

Gass som "spares" bør rutes til generering av elektrisk strøm, som igjen (ut fra termodynamikken) gir den suverent beste utnyttelsen av gass som brensel.

Et lavkarbon energisystem trenger kjernekraft

Mange vil kanskje etterlyse hva som heller bør prioriteres enn hydrogen, for å dekke et stadig økende behov for mer utslippsfri kraft.

Dette er den største og viktigste utfordringen som verden står overfor, ettersom verdens strømbehov er antatt å bli mer enn doblet fram mot 2050.

Mange tror at dette enkelt kan løses ved en stadig økende produksjon av fornybar strøm fra vind og sol, men det er begrenset hvor mye ikke-regulerbar og variabel strøm det er plass til i en velfungerende strømforsyning, med strenge krav til frekvens og spenning.

Bærebjelken i en strømmiks er (og vil bli) regulerbar kraft, og i de fleste land er det i dag mest fossil varmekraft som står for denne grunnlasten. Overgang fra kull til naturgass som brensel vil hjelpe et stykke på vei til mindre utslipp, men vil langt fra være nok.

Ettersom det er begrenset hvor mye ny vannkraft som kan bli utbygd, gjenstår kun kjernekraft som karbonfritt alternativ, fortrinnsvis neste generasjon av kjernekraft under utvikling, som både blir sikrere og avgir langt mindre farlig avfall enn dagens teknologi.

Denne erkjennelsen er det i dag svært få som er villige til å ta inn over seg, men det er en illusjon å tro at verden vil klare omstillingen til et lavkarbon energisystem uten kjernekraft.

For alle som ønsker at utslippsmålene for CO₂ skal nås, men som samtidig er motstandere av kjernekraft, vil det til syvende og sist kunne bli nødvendig å velge det minste av to "onder", noe realpolitikk ofte handler om.