I lys av Anders Bjartnes innlegg 16.9 ”Europas fossile fetter” er jeg glad for at det nå synes å være bred enighet om at verden trenger mer energi. Samtidig er økt energiforbruk en utfordring for det globale miljøet. Regjeringen tar begge deler på alvor.

Økt energietterspørsel skyldes i stor grad vekst i land som Kina og India. At flere mennesker løftes ut av fattigdom, er nødvendig og gledelig. Som en betydelig og stabil leverandør av olje og gass har Norge et ansvar for å bidra til å dekke verdens energibehov.

Samtidig har alle land et felles ansvar for å løse klimautfordringene. Regjeringens mål i klimapolitikken er å begrense den menneskeskapte temperaturstigningen til under to grader fra før-industrielt nivå. I Det internasjonale energibyråets (IEA) scenario for hvordan togradersmålet kan nås, spiller olje og gass fortsatt en viktig rolle i 2030.

Bjartnes hevder IEAs scenario tilsier at behovet for gass i Europa framover vil gå ned. Men selv innen tograders-scenarioet vil importbehovet fortsatt være høyt, fordi EU-landenes egen gassproduksjon vil falle i årene som kommer. Gass har dessuten betydelige fortrinn både med tanke på miljøet og forsyningssikkerheten. Atomulykken i Japan har skapt økt skepsis til atomkraft. EU kan nå sitt utslippsmål i 2020 ved kun å erstatte sin kullkraft med gasskraft. Vår satsing på CO₂-håndtering sikter mot å gjøre gasskraft enda mer klimavennlig.

Det er ingen motsetning mellom satsing på fornybar energi og fortsatt bruk av gasskraft. I virkeligheten er de en grønn miks. I motsetning til vind- og solenergi, gir gasskraft sikker tilgang på energi uansett vær. I tillegg kan vannkraften vår bli nyttig for satsingen på sol- og vind i Europa. Nye utenlandsforbindelser skal etableres i den grad de er samfunnsøkonomisk lønnsomme og bidrar til å bedre vår egen forsyningssikkerhet. Sist vinter viste at kraftutveksling med utlandet også er viktig for forsyningssikkerheten i Norge.