Tirsdag behandles klimameldingen til Ap-regjeringen i Stortinget.

Selv om det ikke er enighet om mye, har flertallet klart å enes om at de ønsker å «følge opp videreføring av klimasamarbeidet med EU etter 2030, og arbeide for at EUs skogpolitikk fra 2030 tar høyde for utfordringene særlig skogrike land, som Norge, står i.»

Bak dette forslaget stiller Rødt, SV, Ap, MDG, Høyre, KrF og Venstre seg.

Klimasamarbeidet med EU omfatter en avtale inngått i 2019, som er fordelt på tre hovedpunkter:

• Innsatsfordelingsforordningen (ESR) – som fastsetter nasjonale utslippsmål for transport, jordbruk, bygg, avfall og deler av industri- og petroleumssektoren.
• EUs kvotesystem (ETS) – som setter et samlet tak på utslipp fra industri, energiforsyning, petroleumsvirksomhet, luftfart og skipsfart.
• Skog- og arealbruksregelverket (LULUCF) – som stiller krav til opptak og utslipp fra landarealene.

Denne avtalen gjelder frem til 2030, og er ikke til å forveksles med EU og Norges «grønne allianse» som ble dannet i april 2023. Les mer om den her.

– Uklokt å skape usikkerhet

Flertallet vil kun forberede en fornyelse av avtalen. Samtidig var det flere mindretallsforslag som gikk hakket lenger.

Klimaalliansen SV, Venstre og MDG foreslo å forlenge klimaavtalen frem til minst 2040.

«Det er uklokt å skape usikkerhet om Norges deltakelse i et styrket europeisk klimasamarbeid», heter det i merknaden fra klimapartiene.

Her var ikke Rødt med.

Hovedargumentene for forslaget er at Norge er tjent med å være med på EUs forsterkede klimainnsats, og at det er viktig å sikre forutsigbarhet.

De grønne partiene viser til høringsinnspill fra en rekke organisasjoner, bedrifter og fagbevegelsen, som har anbefalt forlengelse. Eldring-utvalget anbefalte i sin utredning å videreføre avtalen til 2050.

Bevegelse i SV

Tradisjonelt EU-skeptiske SV er altså varmere for hva gjelder klimasamarbeid – så lenge det er utenfor EØS-avtalens forpliktende del.

– Klimakrisa krever samarbeid på tvers av landegrensene, er forklaringen fra Lars Haltbrekken, medlem av energi- og miljøkomitéen for SV til Energi og Klima.

I løpet av 2025 har flere SV-politikere forsøkt å dra i gang en EU-debatt i partiet. Unionens klimapolitikk er et av de sentrale argumentene.

I mars fredet partileder Kirsti Bergstø EØS-avtalen etter flere tiår med ønsker om å trekke seg ut. Samtidig vil partiet jobbe for å «utvide handlingsrommet i EØS-avtalen», og melde Norge ut av Acer.

Ønsker ikke å binde avtalen til EØS

Rødts representant i energi- og miljøkomiteen, Sofie Marhaug, sier at samarbeid med EU er positivt, så lenge det skjer på en demokratisk måte.

– Selv om Rødt er mot EU, er vi ikke mot ethvert samarbeid innefor EU. Det må være demokratiske rammer, ikke overstyring gjennom direktiver og forordninger, sier hun.

Venstre og MDG ønsker også at klimaavtalen skal bli innlemmet i EØS-avtalens forpliktende deler, men dette ønsker ikke SV.

Foreløpig inngår avtalen under det som heter protokoll 31, som omhandler alt utenom EUs fire friheter. Avtaler under denne protokollen er lettere å trekke seg fra enn lover og forordninger som er en del av EØS-avtalen.

– Vi er villig til å ha bindende forpliktelser på klimafeltet, samtidig som vi holder EU unna det norske arbeidsmarkedet, og vår rett til å kontrollere strømmarkedet. Hvis EØS-avtalen ryker på et tidspunkt, så må klimasamarbeidet likevel bestå, sier Haltbrekken.

Han ser heller ingen grunn til å utvide EØS-avtalen.

Sp vil si opp deler av avtalen

På den andre siden av spekteret ønsker Senterpartiet å forlate deler av klimaavtalen allerede fra 2026, ettersom EU har oppdatert både LULUCF og Innsatsfordelingsforordningen (ESR). De ønsker også å reforhandle resten av avtalen frem til 2030. De får støtte fra Frp i begrunnelsene, men ikke til selve forslaget.

Sp mener at samarbeidet ikke tar høyde for særnorske forhold, særlig når det gjelder skog- og arealbruksregelverket:

«Stortinget ber regjeringen ikke videreføre klimasamarbeidet med EU for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF) for perioden 2026–2030, og gå i dialog med EU for å sikre en oppdatert klimaavtale som gir en videreføring av klimasamarbeidet for ikke-kvotepliktig sektor frem til 2030.»

«Særnorske forhold»

De «særnorske forhold» Sp og Frp først og fremst viser til er at Norge har mye skog.

Svingninger i skogens opptak av CO₂ har gjort at Norge får en uforholdsmessig vanskelig jobb med å kutte utslipp på grunn av LULUCF-regelverket, mener partiene. I tillegg mener de at endringer i datasett og metoden for beregning av CO₂-opptak gir uforholdsmessig store utslag for Norge.

EU har valgt perioden 2000 til 2009 som referanseperiode for årene 2021-2025. Dette slår uheldig ut for Norge, fordi det i denne perioden var lite hogst i Norge og skogen var som mest moden. Den tok opp mye CO₂. Derfor ligger Norge bak forpliktelsene for perioden 2021-2025.

For å nå målet for perioden frem til 2025, må Norge trolig øke opptak i skog med 34 millioner tonn CO₂, går det frem av regjeringens EØS-notat.

Sp og Frp mener at faktagrunnlaget var for dårlig da Norge inngikk klimaavtalen, og advarer mot å signalisere aksept for en ny avtale allerede nå, før EU-kommisjonen har satt frem sine oppdaterte planer for ESR og LULUCF.

Norge og flere andre skogland har forsøkt å forhandle om å gjøre nasjonale tilpasninger i det nye skogregelverket. Det foreligger nå utkast til EØS-komitébeslutninger om å innlemme det oppdaterte regelverket, ifølge klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.

Rødt viser til utfordringen med at EUs kommende planer ikke er kjent enda. Dette er grunnen til at de sa nei til SV, Venstre og MDGs forslag om å allerede nå si ja til en fornyet avtale til 2040.

– Forslaget vi er med på inneholder noen forbehold om Norges hensyn. Vi vet ikke heller nøyaktig hvordan EUs politikk ser ut, sier Marhaug.