De høye strømprisene skyldes høye gasspriser, blir vi fortalt. Hvorfor er det egentlig sånn, og kan vi gjøre noe med det? Vi spør NHH-professor og leder i energikommisjonen Lars Sørgard.
Vattenfalls gasskraftverk i Lichterfelde i utkanten av Berlin. Tyskland er Europas største forbruker av naturgass, og foreløpige tall viser at 14,6 prosent av elektrisitetsproduksjonen i første halvdel av 2022 kommer fra naturgass. Gassavhengigheten i europeisk kraftsektor har skapt mye bry for europeiske politikere denne sommeren. (Foto: Michael Sohn/AP/NTB)
Europa har blitt avhengig av å importere russisk naturgass, blant annet til el-produksjon. Ettersom Russland har strupet eksporten til EU, har det ført til en voldsom prisøkning på både naturgass og strøm. Nå diskuteres det i EU om gassmarkedet kan frikoples fra strømmen. Spania og Portugal har prøvd ut et system der de subsidierer gassen og dermed setter et pristak på den iberiske halvøyen, og Hellas har foreslått et større frikoplingssystem for hele unionen. Men kan det fungere? Professor og leder i Energikommisjonen Lars Sørgard tviler litt på det.
<2°C:– Hvorfor blir strømprisen høy når gassprisen går opp? Jeg skjønner at noe strøm lages av gass, men det meste er jo fra helt andre kilder?
Lars Sørgard: – Det henger sammen med at strømmarkedet er organisert slik at kjøpere melder inn etterspørsel, mens selgere melder inn tilbud, og hva de er villige til å selge kraften for. Produsentene som byr lavest, sol- og vindkraft, får da produsere først, så de som selger strømmen litt dyrere, og så videre til etterspørselen er dekket. Når etterspørselen er dekket, er det prisen de dyreste produsentene krever, og da gjerne gassprodusenter, som blir markedsprisen, og som alle kjøperne må betale.
Det er dette som ofte kalles «merit order», på norsk kan vi kalle det tilbudskurven. Det som har skjedd det siste året, er at vi er blitt avhengige av at strøm produsert av gass må tilbys i markedet for å dekke all etterspørselen. Eller for å klarere markedet, som det heter. Og når gassen blir så dyr som vi har opplevd i det siste, går strømprisen opp.
Hvor mye skal den billigste kraften koste?
– Hvorfor har man valgt et slikt system? Hva er fordelen med det?
– Du får mobilisert i markedet alt du trenger for å dekke alles behov. Det er samtidig derfor den siste og dyreste produksjonen bestemmer hva alle betaler.
Det er nesten enklere hvis vi stiller den opp mot et alternativ. Dagens modell kalles ofte også «pay as the market clears». Det er altså ingen som betaler den prisen de billigere produsentene byr. Men tenk deg om du gjorde det? Altså det vi kaller et «pay as you bid»-system. Da får de billigste produsentene produsere det de planlegger å produsere først, men de får ikke mer betalt enn de byr. Ordreboken fylles som før, men når turen kommer til den dyre gassen, har vi totalt betalt mindre for å dekke behovet.
– Produsentene kan by strategisk
– Så i dag betaler alle prisen for den dyreste strømmen. Alternativet er at vi bare betaler det produsentene først sier de vil selge strømmen for. Det høres jo kjempelurt ut?
– Problemet er at de andre produsentene ikke lenger har noe insentiv for å by inn kraften sin til en lav pris. De vet de får solgt den uansett. I dag er det nesten likegyldig hva de byr, de får likevel betalt det gasskraften krever. Frikopler du gassen, har du fortsatt underskudd av tilbud i markedet. Alle vet at gassen må inn til slutt. Da kan man prise all den andre kraften til rett under kostnaden gassen har. De får jo solgt den likevel. Dagens system er rigget for at det skal være attraktivt å by inn volum, og så blir det som det må til av kvantum for å dekke behovet faktisk tilbudt. Og til en pris i markedet.
Merit order-systemet, i et eksempel fra tidligere tider da man var mest bekymret for effekten av variabel kraft: De produsentene som kan lage strømmen billigst, får alltid produsere. Deretter får tilbydere produsere etter pris - de dyreste til slutt. Det er den marginale kWh - den som fyller den siste slanten av etterspørsel - som dikterer prisen. Og alle produsentene får lik pris. Når man er avhengige av gass for å fylle etterspørselen, som er tilfellet i Europa i dag, og gassprisen fyker i været, følger strømprisen etter. (fra Norsk klimastiftelse: Europas strømrebeller. Rapport 7/2015)
Liknende planer ble vraket av California
– Men vent litt. Du kan jo fint argumentere for at det samme kan skje i dag? Jeg kan by inn vindkraften min for 1 eller 200 øre per kWh, jeg får jo likevel solgt den til den mangedoble markedsprisen?
– Poenget er at det er neppe veldig mye bedre enn dagens system. Jeg tror uansett ikke vi slipper unna at den enkelte tilbyder tenker strategisk, og byr en høy pris når de vet det er knapphet i markedet. Når alle vet at gassen må inn, priser vi produktet vårt deretter. Da det var krise i California for drøyt 20 år siden, var det en debatt om nettopp å endre markedsdesignet. Men det ble da, som også er relevant nå, argumentert med at det neppe ville føre til lavere pris å gå over til at tilbyderne betaler det de byr, i stedet for en felles markedspris.
Det er et tilsvarende problem med toprissystemer, som er blitt lansert som et alternativ for industrimarkedet, der noen kjøpere etter planen skal betale mindre enn andre. Men da vil kjøpersiden kunne undergrave intensjonen om lav pris til visse kunder. Det skyldes at noen kjøpere har høy betalingsvilje, og vil by opp prisen i den delen hvor det var intensjon om lav pris. Da går det mot en og samme pris selv om intensjonen var en annen, og det er derfor vanskelig å få et slikt todelt marked til å fungere på lang sikt.
Hva om vi bare tar gassen ut av systemet?
– Det er jo kommet et forslag om å «frikople» gassen fra strømmarkedet i Europa. Det ble lansert på energiministermøtet i EU av Hellas i sommer, og nå er visst liknende tanker oppe til reell diskusjon. Hvordan kunne noe sånt fungert i praksis?
– Det greske forslaget har en del slike problemer som jeg har skissert: De opererer med et slags todelt marked. Det er noe de kaller stabil produksjon – vind- og kjernekraft, for eksempel, produserer uansett. De skal bare by inn volum, ikke pris, og det volumet de byr inn, skal selges først.
Det begynner å bli komplisert når man skal bestemme prisen. Her er det tenkt at prisen skal avhenge av hvilke avtaler de har gjort med tredjeparter. Det er uklart for meg hvordan det skal fungere i praksis. Det høres ut som om dette krever ren prisregulering. Hvis ikke prisregulering, men i stedet kun basert på bilaterale avtaler, får du det som er beskrevet over der kjøperne kappes om å kjøpe fra de som i utgangspunktet skal ha en lav pris. Prisen i det som skal være lavprissegmentet, presses da opp mot markedsprisen.
– Gjør ingenting for å dempe etterspørselen
– Men hvis vi legger godviljen til: Kunne vi holdt en relativt høy, men stabil – subsidiert – gasspris, som fyller opp ordreboken, og så «fordelt» kostnadene utover det øvrige?
– Det er to problemer med det. For det første det jeg forklarte i sted ikke gitt at du får noen særlig forskjell i prisdannelsen. Men du får heller ikke gjort noe med det underliggende balanseproblemet: Det er for lite tilbud i forhold til etterspørselen. Du får ikke mer gass av å subsidiere den, i verste fall kan det bli mindre gass, hvis Russland skrur ytterligere igjen. Du får med andre ord ikke gjort noe med tilbudssiden. Og i verste fall, dersom prisene faktisk går noe ned, kan du stimulere etterspørselen. Da blir balanseproblemet større.
– Og hva skjer da?
– Da kommer vi i en skvis. Du ender på en eller annen måte nærmere rasjonering enn noensinne.
– Men hvis det mot formodning skulle funke: Hvordan ville det påvirket prissituasjonen i Norge?
– Gitt at de får ned prisen på strøm i det europeiske markedet, vil det selvsagt påvirke prisen i Norge også. Det er jo det som skjer nå – norske produsenter må prise seg voldsomt høyt for å unngå eksport. Dersom prisen går ned i prisområdene Norge grenser til, vil det nødvendigvis senke prisen her også.
Ville selge strøm direkte til utlandet
–Jeg tror du skal forklare det litt nærmere. Norske produsenter sin strategi er prøve å prise seg ut av eksportmarkedet?
– Du kan si det sånn. Vi ønsker jo ikke å utløse eksport i Sør-Norge nå, når det er lav vannstand i norske magasiner.
På 1990-tallet forsøkte norske produsenter å selge strøm direkte til kjøpere i utlandet. Det er et problem, fordi man da kunne selge direkte ut av landet til høyere pris og strupe tilbudet i Norge. Nå, hvis det skal utløses eksport, må produsentene uansett selge i hjemmemarkedet, til prisen de får her. Siden systemet ble innført har det stort sett vært lav pris i Norge, og litt eksport i tillegg. Dermed tvinger man frem et bra tilbud i Norge før det blir anledning til å eksportere.
Men nå har vi kommet i en helt eksepsjonell situasjon. Man må voldsomt opp i pris for å unngå eksport. Så det som var bra under normale omstendigheter, fungerer helt annerledes nå.
Samtidig, i det store bildet kan du snu litt på det: Det er knapphet på strøm i EU, prisen er voldsomt høy, det betyr at norsk vannkraft er ekstremt høyt verdsatt. Vi sitter med andre ord på en ekstremt verdifull ressurs. Hvis norske forbrukere hadde kunnet kjøpe strøm til 40 øre/kWh og prisen i Europa lå i gjennomsnitt på fire kroner, ville nasjonen Norge tjent på å eksportere litt mer. Da er det noen der ute som er villig å betale fire kroner, en inntekt som i stor grad går til Norge siden det er stort innslag av offentlig eierskap, mens samme varen verdsettes kun til 40 øre i Norge. Utfordringen er, som alle ser, de dramatiske fordelingsvirkningene av dramatisk økning i strømprisene.
Makspris: En dårlig idé
– Hva med makspris? I Storbritannia har for eksempel Labour foreslått å innføre makspris på strøm, og dekke kostnadene med det de kaller en «windfall tax» på strømprodusentene. I Norge sitter jo staten på mange av inntektene allerede, så her foreslås også makspris på strøm. Kan det fungere?
– Dette handler da om å omfordele de enorme inntektene til produsentene til konsumentene. Jeg har full forståelse for at man ønsker å omfordele, og jeg skjønner at makspris er noe mange vil ha. Men makspris fungerer dårlig. For det første gir det lite insentiv til å spare. Og det underliggende problemet er nettopp at vi trenger å spare mer kraft. Der er økonomer skjønt enige.
En annen grunn er at makspris egentlig er en støtte til de som forbruker mest. Derfor synes jeg, som de fleste andre økonomer, at det ikke er den beste løsningen. Andre har i stedet foreslått å overføre faste beløp til husholdninger og la dem disponere pengene, så kan de eventuelt velge å spare forbruk, eller investere i tiltak som kutter forbruk på lengre sikt.
Uansett må vi tenke at vi skal ut av denne krisen på et tidspunkt, og da bør vi være i en situasjon hvor vi er bedre i stand til å tilpasse forbruket vårt. Hvis vi kommer ut av dette uten at noe har skjedd med etterspørselen, har vi feilet. Vi bør derfor utforme kompensasjon til brukerne slik at vi samtidig oppfordrer til sparing. Da er makspris en dårlig idé.
