Denne sommeren og neste sommer skal også flere av de andre i følget dit. De skal bore et 2,5 kilometer dypt hull.

Brå klimaendringer i gammel tid

Om det hadde bodd mennesker på Grønland for 38 000 år siden, ville de sett en forvandling som om istiden gikk over fra en generasjon til den neste. På bare 20 år steg middeltemperaturen 9 grader. Men istiden var ikke slutt. Etter et varmt hundreår kom kulden krypende tilbake.

Det var ikke den første gangen og heller ikke den siste. Det er lett å forestille seg istiden som en pause. Et sceneteppe av is senket seg, og ingenting skjedde på hundre tusen år. Alt stivnet. Og etter den tid? At det moderne menneske har underlagt seg verden, anlagt hveteåkre og bygget operahus, har ikke det skjedd til tross for skiftende vær og et ustadig klima?

I virkeligheten var det omvendt. Sammenlignet med fortiden har de siste tusenårene vært dønn stabile. I løpet av den siste istiden skjedde det 24 ganger at temperaturen på Grønland steg 8–10 grader på noen tiår, for så å bruke 500–1000 år på å gli tilbake til den sedvanlige istidskulden.

Det er de mest dramatiske og brå klimaskiftene man kjenner til, og de falt sammen med endringer i sjøis, havstrømmer og vær på hele den nordlige halvkule, og noen steder også på den sørlige. Men dette var ikke en global oppvarming som den vi ser nå. I gjennomsnitt var kloden kaldere enn i dag. Det var på Grønland temperaturen steg mest, og det var også i gammel is fra Grønland fenomenet først ble oppdaget, på 1970- og 80-tallet.

Hvorfor skjedde det? Hvis de kan finne ut det, vil klimaforskerne kunne si noe om sannsynligheten for brå endringer i fremtiden.

Nesten som honning

– Nå ligner det på Grønland.

Det har klarnet opp på bare noen minutter. Vi er over skyene, omtrent 1400 meter over havet og en halvtime før solnedgang. Solskiven vaker som en rød dupp over kanten av tåkelaget som skjuler Hardangerfjorden og fjellsidene. Det er blitt kaldere. Små skavler lager blå skyggemønstre i snøen. Den bærer, men vi beholder trugene på og vagger den siste snaue kilometeren til Fonnabu. Foran oss ligger flate Folgefonna lys lavendelblå. Den minner visst om Grønland.

De skal bore hull i Grønlandsisen. Under basen på EastGRIP er det 2250 meter ned til fast fjell. Fra topp til bunn skal de drille ut en sylinder av is de kan ta med til laboratorier i København. I praksis skal de trekke opp omtrent en meter av gangen, tilsammen en iskjerne like lang som isen er tykk. I isen skal de lete etter spor av fortidens brå klimaendringer og etter hint om hvor mye smeltende is kan få havet til å stige i fremtiden.

At noen setter drillen i Grønlandsisen er ikke noe nytt. Amerikanerne gjorde det allerede i 1955, og i 1989–92 ble det tatt opp en iskjerne som strakte seg hele veien fra toppen av iskappen til grunnfjellet 3029 meter under. Men det har aldri før vært boret i is som beveger seg nevneverdig. Bilder fra toppen av Grønland viser en dypfrosset flate, sovende og evig urokkelig. Bildene lyver. Hvis Grønlandsisen hadde ligget stille, ville Titanic aldri sunket.

– Breen er som en kortstokk.

En av forskerne gjør en håndbevegelse som om han stryker en kortstokk utover et av spisebordene i stuen på Fonnabu. Han vil forklare hvordan breen er lagdelt, med adskilte lag av is som glir over hverandre. Det andre bordet protesterer høylydt. En kortstokk stemmer ikke med deres bilde av hvordan breis beveger seg.

– Isen er som en brøddeig.

– Som honning som flyter utover en brødskive.

– Brefallene er der hvor honningen renner ned over brødskorpen.

Is er hard. Isbiter knaser når vi tygger dem, og vi sklir og faller på hard holke. Istapper er knasende sprø. Også isbreer er harde, men bare i de øverste femti metrene av isen. Under det er isen myk – plastisk. På grunn av vekten av isen over, blir trykket så høyt at isen nærmest flyter. Ikke slik noe flyter i vann, men slik selve vannet flyter, om ikke fullt så lett. Mer som en brøddeig, kanskje. Hvis du snur bakebollen på hodet og legger deigen på toppen, vil den gli utover og nedover kantene av bollen. På toppen ligger deigen ganske rolig, men langs sidene dras den nedover. Slik er det også med Grønlandsisen.

Fra den flate iskappen på toppen av Grønland, strømmer isen nedover mot havet, som trege elver av is. Når slike isstrømmer eller isbreer frakter is nedover, skyldes det ikke bare at isen glir over berggrunnen under, men at det er bevegelse i selve isen. Den strømmer. EastGRIP ligger på en av disse isstrømmene, og iskjernen derfra vil bli den første fra en grønlandsk isstrøm. Radarmålinger har vist at isen under stasjonen beveger seg 60 meter i året.

Der isstrømmene når kysten, brekker det av isfjell av det slaget som senket Titanic. Halvparten av den isen Grønland mister hvert år forsvinner på denne måten. Og det går fortere nå. Det siste tiåret har flere isstrømmer fordoblet hastigheten. Grønlandsisen smelter ikke bare ovenfra, den raser ut i havet.

– Jo, noen steder er breen som en kortstokk. Det øverste islaget beveger seg som summen av alle under.

Ingen protesterer. Men de må vite mer. Uten å forstå hva som skjer inne i og under isstrømmene, kan man heller ikke vite hvor mye Grønlandsisen vil bidra til havnivåstigning når verden blir varmere. Hvorfor strømmer isen så fort nå? Kan det være vann under den? Vil isen kunne strømme enda raskere når brefronten trekker seg oppover fra kysten?

Vedberging ved ovnen

Morgenen etter er Folgefonna borte. Tåkeskyer driver gjennom luften. Ikke stille lavlandståke som i går, men uværsskyer som tetner i fjellsidene. Vinden hveser rundt hyttene på Fonnabu, og snøfillene flyr horisontalt. Ingen går de tjue–tretti metrene til utedoet uten fullt yttertøy, og i de verste vindkastene er det stridt å holde seg på beina. Det kan bli vanskelig å øve på å redde folk opp av bresprekker i dette været. Det kan bli vanskelig å komme seg til en sprekk i det hele tatt.

På de to store furubordene i stuen ligger tau i alle farger. Raske fingre knytter knuter. Dobbel fiskeknute, dobbel åttetallsknute, lett å få opp og gir jevnt press på tauet. Er denne riktig? Nei, knutene skal gli mot hverandre når du trekker i tauet. Instruktører fra Folgefonni breførarlag instruerer. Fysikk møter estetikk i korrekt knyttet tau.

– Det er bra hvis det ser bra ut.

En vedsekk stiger fra gulvet mot taket. Taljer av tau og karabinkroker gjør det lettere å heise. Vikingknuter bremser og holder tauet på plass. Skal de lage taljen slik at det blir dobbelt så lett, eller kanskje seksdobbelt? Det blir lettere å heise, men nå har tauet hengt seg opp. Kan noen løsne bremseknuten?

Det er ikke bresprekker ved EastGRIP. Basen er lagt 50 mil fra kysten og 20 mil fra knekkanten mot platået på toppen nettopp for å unngå det. Men det hender de forlater basen og kjører til områder der faren er større. Kan guidene lære dem å redde folk opp fra en bresprekk med det de har med seg i nødkassen når de drar? Et telt og to soveposer?

– Det går ikke.

Et telt og to soveposer kan ikke få noen opp fra en bresprekk. Men de vil komme langt med et tau og noen karabinkroker. Vedsekken dingler fra taket som bevis.

Nesten som i en ørken

Sarah Berben har fått på seg klatresele og er bundet inn i det lange hovedtauet. Alt ville vært klart til brevandring, om det ikke hadde vært for at hun står midt på stuegulvet.

Det er 16 mennesker i den lille stuen – drøyt halvparten så mange som det kan bo på EastGRIP. Grønlandsisen er på størrelse med Iran, så om det skulle være så mange som ti slike grupper på isen i sommer, vil de fremdeles ha god tumleplass.

– Å være på Grønland er som å være midt i en ørken, sier Sarah Berben.

Som i en ørken? Varmt, på Grønland? Nei, men tomt. Alt du ser er en hvit flate, forteller hun. Ingen fjell, ikke noe hav, ikke noe å feste blikket på utenfor stasjonen. Den er en egen liten verden.

Hver tredje uke lander et fly på rullebanen, som egentlig er en skibane, for flyene må ha meier i stedet for hjul. Stasjonen har innkvarteringstelt, garasjer, snøsmelteapparat og generatorer som gir strøm nok til at hovedbygningen kan holde vanlig romtemperatur. Det kan ikke isforskere jobbe i. En iskjerne tåler verken temperatursvingninger eller midnattsol. Derfor har de gravd tunneler i isen noen meter under overflaten. Der nede kan de både trekke opp nye deler av iskjernen og analysere isen uten at den blir ødelagt.

Når isboret på EastGRIP støter mot grunnfjellet i 2020, vil forskerne ha et arkiv over klimaet de siste 50 000 årene, et herbarium av snøen som har falt hvert år. Stoffene i isen sier noe om hvordan temperaturen og fuktigheten var i luften da det snødde.

For hver millimeter eller centimeter nedover i isen vet de hvordan klimaet var. Det er bare ett problem. De vet ikke alltid nøyaktig når det var. Derfor skal Sarah Berben lete etter aske.

Vulkaner stopper tiden

Eyjafjallajökull, 2010. Pinatubo, 1991. Nevado del Ruiz, 1985. Krakatoa, 1883. Tambora, 1816. Laki, 1783. Etna, 1669. Vesuv, 79 etter Kristus. Thera, 1600 før Kristus.

Det smeller på jorden, ikke jevnlig, ikke likelig fordelt, men med store konsekvenser både nært og langt unna. Under de største vulkanutbruddene, særlig i tropene, spyr jorden ut skyer av aske som driver med vinden rundt jorden. Så faller asken ned, gradvis, den samme asken over alt, helt ulik den fra andre utbrudd – over tropene, over Grønland og over havet.

Bunnen av havet er like lagdelt som Grønlandsisen. I fjor var flere av forskerne som nå øver på knuteknytting i stuen på Fonnabu på tokt i Danmarkstredet, mellom Grønland og Island. Der boret de nedover i havbunnen, omtrent slik de borer i isen på Grønland. Opp på dekk trakk de en tjue meter lang sylinderformet kjerne av sedimenter, et loddrett snitt gjennom lag på lag av sandkorn og leire. Og innimellom: fossiler.

Foraminiferer – dyreplankton og andre ørsmå, encellede organismer – er som små termometre. Noen av dem liker kaldere vann enn andre. Når forskerne finner mange kuldeglade fossiler i et sedimentlag, vet de at det må ha vært kaldere da enn i lag der de finner færre enn dem. Sammen med stoffer i foraminiferenes skall kan de bruke fordelingen av ulike typer til å beregne havtemperaturen da foraminiferene levde. Da foraminiferene døde, sank de til bunns og ble bevart under det som la seg over dem.

Det skjedde under istiden, og det skjer fremdeles. Mens snøfnuggene daler over Grønland, drysser det foraminiferer mot bunnen av havet. Foraminiferer, og noen ganger aske.

Asken er stoppeklokken som kobler temperaturen på Grønland med temperaturen i Danmarkstredet. Når Sarah Berben finner aske fra det samme vulkanutbruddet i lag både i iskjernen fra Grønland og sedimentkjernen fra Danmarkstredet, vet hun at akkurat denne snøen falt i samme periode som akkurat disse fossilene levde. Akkurat der henger tiden i de to kjernene sammen.

Iskjernenes tidsregning er ikke det verste. I den øverste delen av isen kan lagene telles, som årringer i trær, og det finnes også andre metoder. Sedimentlagene i kjernene fra havbunnen er vanskeligere å tidfeste, men askelag gir noen sikre holdepunkt underveis. Akkurat da smalt det et sted på jorden.

Tøyelig til et visst punkt

En mann står bakoverlent i en bakke bak hytten på Fonnabu. Tauet fra selen han har rundt livet strekker seg stramt oppover mot et snøanker som er gravd ned i snøen. Han har falt ned i en bresprekk.

Lagkameratene har sikret ham, men må få på plass den siste knuten før de kan dra ham opp. Taljene de reddet vedsekken med var lettere å lage uten votter. Det blåser ikke lenger like mye, men snøflak og sludd driver fremdeles rundt gjenknyttede hetter og skibriller. Det er en tidløshet i det hvite, ingen vet hva klokken er, og det er neppe mange andre ved breen denne dagen. Det er langt til Grønland, selv sprekkene i Folgefonna er langt unna, men knutene er de samme.

De drar nå, de som skal få ham opp, de har fått alle tau på plass og lener seg bakover, henger seg bakover, sparker fra i snøen, først én, så to, for denne mannen er ikke lett å dra opp, han gjør seg tung, vil ikke reddes, spenner i mot, legger seg ned. Ankeret holder, og de drar, drar, drar, men nå rikker ikke tauet seg. Det har skjært seg fast i snøen, og fjerdemann må prøve å løsne det.

– Hvor er kanten?

Hadde dette vært en virkelig bresprekk, ville hun vært farlig nær. Hadde dette vært Grønland, kunne det vært tretti meter ned.

Is kan være tøyelig som deig eller flytende som honning, men bare under høyt trykk. I de øverste femti metrene er ikke isen mer tøyelig enn at den kan brekke. Når isens hastighet varierer mye over korte avstander, sprekker den. Det kan være ved kanten av platået på toppen av Grønland, der isen brått bikker over kanten og renner utforbakke. Det kan være i svinger der en bre endrer retning, langs kantene der den gnisser mot fjellene rundt, i daler som vider seg ut eller ved brefronten. Få sprekker blir mer enn tretti meter dype, men det er langt nok å falle.

I bakken bak Fonnabu har de ikke mange meter igjen. De drar alle tre, nå, sitter på høyre kne, spenner fra med venstre bein og sliter i tauet. Så er det over. Ulykkesfuglen når kantmerket i snøen. Han kan ikke nekte for å ha blitt reddet.

Kan ligge svar i sjøis

Hva som forårsaket de store temperatursvingningene under den siste istiden, er det fremdeles ingen som vet. Kerim Nisancioglu og kollegene jobber med en hypotese om at det skyldtes mindre sjøis i Arktis og De nordiske hav. Varmen fra det åpne havet drev temperaturen i den kalde polarluften oppover.

– Hvis dette er riktig, er det mulig at det kan skje hurtige endringer i havis og klima også i fremtiden, sier Kerim Nisancioglu.

Teorien deres er at havet ble ustabilt da sjøisen smeltet. Varmere vann lengre nede kom brått opp til overflaten, smeltet enda mer is og gjorde luften enda varmere.

– Dette er noe vi frykter også kan skje i dagens Arktis, fortsetter han. – Hvis vannet i Atlanterhavet blir for varmt.

Det er en hypotese, og foreløpig vet de ikke sikkert hvilken rolle isen og havet har spilt. Om de kun hadde de to borekjernene fra Grønlandsisen og havbunnen i Danmarkstredet, ville de heller ikke kunne finne det ut. To punkter er langt fra nok. Heldigvis finnes det flere slike kjerner, og til sammen gir de et bilde av temperaturen før det fantes termometre på jorden.

Men breis og bunnsedimenter kan ikke si noe om hvor mye sjøis det var i Polhavet eller hvor sterk Golfstrømmen var. Derfor kan de heller ikke fortelle hvordan de brå klimaskiftene under istiden oppsto eller om fremtidens klimaendring vil eskalere strømmen av is fra Grønland.

Nora Loose bruker en datamodell til å fylle ut bildet. I slike modeller brukes det man vet sammen med fysiske lover for havet eller atmosfæren, til å beregne ting man ikke vet. Hvis man skal varsle været for i morgen, tar man utgangspunkt i atmosfæren slik den er nå – i hvor varmt det er, hvor fuktig det er og hvor det ligger høytrykk og lavtrykk. Så bruker man fysiske lover som beskriver hvordan været utvikler seg til å beregne hvor lavtrykkene vil ha flyttet seg til i morgen.

Fordi alt henger sammen, kan modellen beregne været også for steder der man ikke vet hvordan været er i dag. Men hva om man bare kjenner resultatet og ikke utgangspunktet?

Borekjernene fra Grønland og Danmarktstredet viser hvordan temperaturen var på disse stedene i visse år eller tiår, men ikke hva som gjorde at det ble slik. Nora Looses modell regner baklengs. Med utgangspunkt i resultatet – temperaturen på havoverflaten og på havbunnen – gir den et bilde av hvordan resten av havet må ha vært.

– Eller kan ha vært, understreker Nora.

Denne vitenskapen handler om sannsynligheter og om flere mulige svar. I Norge har Meteorologisk institutt mer enn to hundre værstasjoner som sender inn observasjoner flere ganger hver dag. For den tiden Nora Loose ser på, for 60–30 000 år siden, finnes det borekjerner fra bare rundt hundre steder i hele Nord-Atlanteren. Og selv om fossilene i havbunnssedimenter sier noe om temperatur, kan nøyaktigheten ikke sammenlignes med et termometer.

En av oppgavene hennes er å finne ut hvor grensen går for hvor lite informasjon de kan klare seg med – og for hvor vide konklusjoner de kan trekke av det de vet.

Som Grønland i en annen tid

– En gang var dette som Grønland.

Kerim Nisancioglu peker utover Hardangerfjorden og fjordarmene. Maurangsfjorden, Sildafjorden, Hissfjorden. Lengre inne Samlafjorden, der det er mer enn 850 meter dypt. Vi har akkurat begynt på nedstigningen fra Fonnabu fredag morgen. Himmelen er fremdeles overskyet, men i motsetning til på vei opp ligger skyene over oss.

Vi kan se fjorder og fjell, snøkledde topper og mørke partier der fjellveggene er for bratte til at snøen kan legge seg. Steingrått, blygrått, mer og mer blågrått jo lenger unna vi ser. Hvite renner der snøen har rast mot fjorden. Som et Grønland uten is.

Under istiden flommet isen ut gjennom det som nå er Hardangerfjorden, ikke ulikt den isstrømmen de borer i på EastGRIP. At fjordene under oss er så dype, skyldes at det har vært 40 istider de siste 2,6 millioner årene. Svære brearmer gravde ut fjellet og laget u-daler som nå er isfrie og ligger under vann.

Dypest ble det langt inne i fjordene, der flere breer strømmet sammen. Ytterst i fjorden var breene tynnere, de pløyde ikke like effektivt, og det ble liggende igjen terskler i det fjellet som i dag er havbunn. Da iskappen over Skandinavia var på sitt største under forrige istid, stoppet isen ved Halsnøy, der det i dag bare er 190 meter dypt. Terskelen fra tidligere istider hindret breen i å strømme lenger ut.

Så lenge breen gikk helt ut til Halsnøy, var den som en propp som hindret vannet i å trenge inn. Så løsnet proppen. I det brefronten smeltet tilbake fra fjordterskelen, veltet varmt sjøvann innover. I den dype fjorden kom mer og mer is i kontakt med vannet, ved fronten og etter hvert også under isen. Fra da av gikk tilbaketrekningen raskt.

– Det er dette vi ser på Grønland nå, sier Kerim Nisancioglu. – Alt tyder på at varmere vann i fjordene vil føre til en akselerasjon av isstrømmene på Grønland.

I 2012 raste tuppen av Zachariæ-isstrømmen på Nordøst-Grønland ut i havet. Frem til da hadde breen stått stabilt på en grunn terskel. Nå spiser vannet seg inn under isen. Store isfjell brekker av og driver utover, mens brefronten kryper lenger og lenger innover. Som i Hardanger etter forrige istid. Som andre breer på Grønland nå.

Grønlandsfarerne langer ut nedover skråningen. De er forberedt nå, selv uten å ha vært i nærheten av en bresprekk. De har lært å bruke tau, og de har erfart hvor tett tåke kan være og hvor vanskelig det kan være å stå oppreist når det blåser.

Farten øker, snøklumpene spretter fra staver og truger. Snøen er tung og våt, men det er lettere å gå ned enn opp. Det haster med å komme ned. Om en time skal det begynne å regne, og Vestlandet vil igjen være bare Vestlandet.