– Bare nullutslipp er godt nok
Glem lavutslipp, vi må ned på null for å nå klimamålene, sa SVs Heikki Holmås i sin avslutning av klimafrokosten på Deichmann i Oslo.
Heikki Holmås (SV) fikk støtte for forslag om garantier for fornybarinvesteringer i utviklingsland. (foto: Tellef Øgrim)
Flere politikere var invitert til å kommentere årets 2°C-rapport fra Norsk Klimastiftelse. Holmås, som er på vei inn i sitt siste halvår som stortingspolitiker, takket ja, og valgte å runde av frokosten med en overordnet realitetsorientering av det lydhøre publikumet.
– Jeg ble stolt da jeg så uttrykket «bare nullutslipp er godt nok» i forordet til rapporten, for det er jo liksom min one-liner. Jeg er veldig glad hvis den kan brukes av fler. Grunnen til det er at den inviterer til et paradigmeskifte, sa han, før han serverte de fremmøtte et lite ungdomsminne.
– I min ungdom trodde jeg det handlet om å kutte klimagassutslippene bit for bit ned til et lavutslippsnivå, som naturen ville håndtere. Nå har jeg skjønt at det ikke er sånn det fungerer.
Svart vann
Han satte fram et halvfullt vannglass og en kaffekopp for å illustrere sitt hovedpoeng.
– Klimapanelets rapport (FNs klimapanel, red.anm) sier at hvis vi skal nå målet om å komme ned mot 1,5 grader så må vi ha negative utslipp. Og la meg vise. Her har jeg et glass med vann som symboliserer CO₂-nivået i atmosfæren i førindustriell tid. Kaffen i denne koppen er CO₂-en.
Han begynner å helle kaffe i vannet for å vise økningen av CO₂ i atmosfæren fra industrialiseringen og fremover.
– Der har vi nådd 1,5-gradersmålet, og der har vi nådd togradersmålet. Men vi ligger jo an til å helle oppi mye mer CO₂ enn dette, og det forutsetter i realiteten at vi må trekke ut igjen den CO₂-en som vi har puttet inn i atmosfæren.
Gambling
Dermed er Holmås ved hovedpoenget sitt.
– Det er jo langt å foretrekke å la være å slippe CO₂ ut i atmosfæren, fremfor å stille oss i en posisjon der vi på en eller annen måte må suge den ut igjen med karbonfangst og -lagring.
Holmås kaller det en «gambling med fremtiden» hvis vi slår oss til ro med at karbonfangst og -lagring (CCS) vil komme og redde oss.
Det innebærer igjen at vi ikke for eksempel kan satse på overgang fra gassferger til dieselferger, fordi kuttet blir alt for lite.
– At en bil som slipper ut bare ti prosent mindre enn den forrige bilen, det er faktisk ikke godt nok.
Glemte vi 2020?
Dessuten mener han at den norske klimadebatten er i ferd med å glemme 2020-målene til fordel for en utsettelse mot 2030.
– Det var noe jeg tok med meg fra klimakonferansen i Marrakech: Fokuset på de raske utslippskuttene og hvordan vi kan redusere utslipp frem til 2020. Her i Norge diskuterer vi ikke 2020-mål i det hele tatt. Her er det 2030-målene som gjelder.
Hans advarsel mot å satse alt på CCS-kortet bunner i at denne løsningen mangler en forretningsmodell.
– Hvem er det som skal leve av å drive på med negative utslipp? Alle forstår prinsippet om at forurenser skal betale. Da lønner det seg å redusere forurensningen. Hvis ingen forurenser lenger fordi vi har kommet ned i null, og vi likevel skal hente ut CO₂ fra atmosfæren, hvem er det da som skal betale for det?
Systemskifte
Svaret hans er at i så fall må fellesskapet betale, noe han mener er helt urimelig.
– Det er jo ganske vilt å basere seg på et system der noen skal kunne tjene masse penger på å forurense i 10, 20, 30 år til, mens fellesskapet til slutt skal ta regningen.
På Energi og Klimas 2°C-sider kan du laste ned hele 2016-utgaven av 2°C-magasinet (og alle tidligere utgaver), og lese enkeltartikler om klimaendringer og energiomstilling.
Holmås’ konklusjon er at det er lurere å redusere fort ved å gjennomføre et systemskifte nå i stedet for å basere seg på karbonfangst og -lagring i stor stil senere.
Han advarte også mot en forenklet tro på en storstilt finansiering av en CCS-løsning over statsbudsjettet. Regjeringen har ikke skissert hvordan de tre norske CCS-prosjektene (Yara, Klemetsrud og Norcem) skal finansieres.
– Det å bare smelle en masse millioner på i et statsbudsjett og si at dette fikser vi, det er ikke bare enkelt å få til.
Kinesisk håp
Etter denne vekkeren følte Holmås for å avslutte med noen oppbyggelige kommentarer. De inneholdt både rimelig solkraft og veksten i etterspørselen etter elbiler, men hadde Kinas rolle på topp.
– Jeg var på ZERO-konferansen i forrige uke og hørte på kineseren som snakket der. Hun sa at Kina har peaket i oljeetterspørsel, at Kina er verdens største investor innen fornybart og verdens største investor i el-kjøretøyer. Det at verdens største utslippsnasjon også er verdens største investor i de fornybare teknologiene, og selv hevder at de har nådd toppen av oljeetterspørselen, er dårlig nytt for oljeinvestorer i Norge og godt nytt for alle oss som tenker at det er fornuftig å få til dette skiftet så raskt som mulig, sa Heikki Holmås, før han trakk i vinterjakke og himmelblå sykkelhjelm og bega seg ut i Akersgaten.