Pensjonsfond må avgjøre om de vil være eiere i kullkraftverk. Dette bildet er fra Schwarze Pumpe kullkraftverket i Tyskland. Foto: Vattenfall
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Finansnæringens klimarisiko er summen av alle andre sektorer i samfunnet: Næringen er eksponert for fysisk, overgangs- og ansvarsrisiko. Å fremskaffe, analysere og håndtere informasjon om hvordan sektorer og selskaper håndterer ulike former for klimarisiko, blir derfor viktig for finansnæringen. Samtidig må også næringen tilpasse seg til økte forventninger fra kunder og politikere når det gjelder å ta klimaansvar.
I praksis betyr dette at selskaper innen bank, forsikring og finans må skaffe seg oversikt over de viktigste klimarisikofaktorene for ulike sektorer i samfunnet og næringslivet for å forstå risikoeksponeringen i sin egen portefølje. Denne kunnskapen må benyttes for alle vurderinger der informasjon om klimarisiko er relevant.
Finansnæringen representerer ulike forretningsområder. Derfor er det hensiktsmessig å gjennomgå de ulike sektorene for seg.
Denne inndelingen er også brukt i Finans Norges «Grønne veikart» som gir konkrete anbefalinger om hva virksomheter i finansnæringen bør gjøre for å manøvrere best mulig i et landskap der klimaendringer blir mer fremtredende og klimapolitikken biter hardere. Veikartet understreker at felles begrepsapparat og rapportering er sentralt: Anbefalingene i TCFD bør brukes i utlånsprosessen og/eller i eierskapsutøvelsen, og det bør innarbeides krav i mandater for ekstern forvaltning.
Klimaendringer betyr mer ekstremvær og dermed flere skader. Arbeid med forebygging, enten det handler om deling av data eller innspill til planlegging av mer robuste lokalmiljøer, kan redusere skadeomfanget og dermed utbetalingene. Blant annet har flere forsikringsselskap gått sammen om å bidra til opprettelsen av Kunnskapsbanken, en nasjonal database med statistikk over klimarelaterte skader og erstatningsutbetalinger.
Skadeforsikring er i prinsippet
en kollektiv ordning der flere går sammen for å sikre seg mot hendelser med
liten sannsynlighet: Kostnaden for den enkelte blir dermed redusert hvis en
hendelse rammer.
Endret klima, for eksempel nye nedbørsmønstre, gjør at skader inntreffer i andre deler av landet enn det som historisk har vært normalt. For aktører i bransjen vil det derfor være svært viktig å ha tilgang på mest mulig finmaskede data som forteller om risikobildet. Tilpasning og forebygging er også en nøkkel for å sikre at kostnadene ved skader holdes lavest mulig.
Større skadefrekvens kan øke samfunnets totale kostnader til reparasjon og gjenoppbygging etter ekstremvær. Premiene kan derfor øke, fordi det kreves større innbetalinger for å holde systemet intakt. Dette kan bety økte kostnader for forbrukerne, enten det er husholdninger eller næringsliv/ offentlig sektor.
Dersom risikoen blir oppfattet som for stor, kan enkelte objekter bli umulige å forsikre. Dette kan i sin tur ha stor innvirkning på verdiene av boliger og annen eiendom. For forsikringsselskapene er det avgjørende å ha dekning «bakover» når hendelser med store utbetalinger inntreffer. I Norge er Naturskadepoolen en slik ordning. Skadeforsikringsselskapene sikrer seg også ved å dele risiko gjennom reassuranseselskaper.
Så lenge disse systemene har tilstrekkelig soliditet, trues ikke systemet. Kostnader ved klimaendringer kan på lengre sikt sette press på reassuranseselskapene, ved at prisen på reassuranse går opp.
Ansvarsrisiko er svært aktuelt innen skadeforsikring – ved at forsikringsselskapene kan tenkes å holde en kommune ansvarlig hvis for eksempel et hus er tillatt gjenoppbygd på samme sted, etter å ha blitt tatt av flom. Dersom et selskap må gjøre store utbetalinger og kan knytte dette til manglende aktsomhet eller dårlige beslutninger hos en kommune, kan selskapene gå til søksmål for å få dekket hele eller deler av det aktuelle utbetalingsbeløpet. Ulike slike saker står nå for retten forskjellige steder i Norge.
Ved å prise og innvilge lån, har bankene stor innflytelse over hvilke selskaper som får mulighet til å vokse, og hvilke selskaper som går ut av tiden fordi risikoen anses høy og lånekostnadene ikke forsvarer nye investeringer i driften. Klimarelaterte forhold vil i økende grad komme på toppen av annen risiko som bankene vurderer når lån blir innvilget.
Banker må måle klimarisikoeksponering i kreditt i tråd med anbefalingene fra TCFD for å forstå og håndtere risiko i porteføljen. På mulighetssiden vil det også hjelpe bankene å identifisere sektorer og prosjekter som har gode vekstmuligheter i en grønnere økonomi, for eksempel i takt med å øke den norske økonomiens grønne konkurransekraft.
Et viktig forhold når klimarisiko vurderes ved utlån og kreditt, er engasjementenes løpetid, i tillegg til rentesatsen. En sektor som er utsatt for overgangsrisiko i et lengre perspektiv, kan i det korte bildet klare seg godt. Dyp og bred kompetanse om hvordan klimaendringer og klimapolitikk kan tenkes å påvirke ulike sektorer over tid, vil være viktig å besitte for bankene, for å sikre en utlånsportefølje som har en akseptabel klimarisikoeksponering, og for å inngå i dialog med nøkkelkunder om deres strategi i møte med en fremtid hvor klimarisiko vil være et viktigere tema.
Både klimaendringer (fysisk risiko) og klimapolitikk, teknologi og markedsutvikling (overgangsrisiko) kan tenkes å påvirke verdien på investeringer, og børsnoterte selskaper har et ansvar for å gi investorer informasjon om vesentlige forhold i virksomheten. Derfor er det viktig å ha best mulig informasjon tilgjengelig om hvordan selskaper og sektorer kan tenkes å bli influert.
Finansnæringens grønne veikart gjør en slik anbefaling:
«Integrere klimarisiko i mandater, strategier, analyser og investeringsbeslutninger. For at klimarisikovurderinger skal virke positivt på både avkastning og omstilling er det avgjørende at disse integreres i hele verdikjeden. Investeringsmandater fra kapitaleiere og tilhørende strategier bør inkludere eksplisitte krav om klimarisikovurdering (hvilket dermed også påvirker valg av forvalter). Forvaltere vil i sin tur ha behov for kunnskap om hvordan sektorer, markeder og selskaper påvirkes av klimahensyn, både risiko og forretningsmuligheter, og bruke dette i analyser og investeringsbeslutninger.»
Den konkrete utfordringen vil handle om å forstå hvilke sektorer, geografier og selskaper som er eksponert og hvordan ulike former for klimarisiko kan tenkes å slå til. Bruk av rammeverket hos TCFD kan gjøre det lettere å identifisere svake punkter, men på generell basis er det utfordrende på nåværende tidspunkt å gjennomføre klimarisikoanalyser i diversifiserte investeringsporteføljer med høy grad av presisjon på grunn av utfordringer med å fremskaffe presise analysedata.
Tilgang på gode og relevante data er viktig. Per i dag er det mulig å fremskaffe beregninger om selskapers utslippsprofil. Dette gjør det mulig å måle klimagassavtrykket i investeringsporteføljer, i absolutte utslipp, og relative utslipp (vektet/uvektet utslipp dividert på inntekter og markedsverdi). Selv om dette gir noe informasjon om selskapers utslippsprofil, kan det også være misvisende. For eksempel kan et olje- og gasselskaps klimafotavtrykk fremstå som bedre enn et selskap som produserer solcellepaneler, fordi utslippsdata er begrenset til direkte utslipp (scope 1) og utslipp fra strømforbruk (scope 2). Dette vil således kun gi informasjon om mulig eksponering for klimabeskatning, men ikke noe om markedsrisiko knyttet til salg av produkter. Et ensidig fokus på utslippsprofiler i selskaper vil således ikke oppfylle kravene som TCFD setter rundt å vurdere visse former for politisk risiko, markedsrisiko, teknologirisiko og visse former for omdømmerisiko. Det er derfor et viktig anliggende for porteføljeinvestorer å fremskaffe data som også fanger opp risikoforhold som ikke direkte knyttes til selskapers utslippsprofil.
Selv om tilgang på data er viktig i forbindelse med verdipapirvalg, vekting og i bestemmelsen av porteføljesammensettingen, må investorer også jobbe mot å bedre det brede markedets klimarisikoeksponering, gjennom dialog med selskaper, stemmegivning på generalforsamlinger og arbeidet med bransjetiltak. Systematisk dialog og oppbygging av kompetanse vil derfor være avgjørende for å forstå hvilke faktorer som kan være relevante.
En mulighet for å identifisere slike forhold er ved stresstesting og bruk av scenarioer, for å studere hvordan både fysisk risiko og ulike former for overgangsrisiko kan tenkes å slå inn.
Den viktigste faktoren på lengre sikt er spørsmålet om samfunnets evne – både globalt og i enkelte land – til å håndtere en utvikling der økosystemenes tålegrense utfordres. For eksempel kan en systemkollaps oppstå hvis klimaendringer fører til massemigrasjon vekk fra områder som blir ubeboelige på grunn av tørke.
Men det er umulig å gi svar på om – og eventuelt når – slike hendelser kan inntreffe. Hvor står vi i 2040? Hvor er vi i 2080? Ekstremvær og andre klimarelaterte hendelser innebærer økte kostnader for samfunnet også på kortere sikt. Selskaper og sektorer kan bli påvirket av fysiske klimaendringer, for eksempel gjennom endringer i temperatur og nedbørsforhold. (Se artiklene om kraftnæringen og havbruksnæringen).
Gjennom direkte investeringer i eiendom og særlig gjennom skadeforsikring, er selskaper i finanssektoren i noen grad direkte eksponert mot fysisk risiko ved egen aktivitet. Men det er langt viktigere hva som skjer med verdier/aktiva finansnæringen er eksponert mot, enten gjennom utlån eller investeringer. Det er derfor i samspill med andre deler av økonomien finansnæringens rolle blir viktig.
Politiske rammer rundt sektorene finansnæringen er eksponert for gjennom utlån og investeringer, er viktige faktorer. Klimarelaterte forhold kommer i tillegg til andre risikofaktorer.
Selskaper i finansnæringen må derfor ha godt overblikk over hvordan viktige sektorer kan tenkes å bli påvirket gjennom klimareguleringer som CO₂-prising og andre forhold.
Særskilte reguleringer for finanssektoren kan også påvirke rammene. På europeisk nivå har EU-kommisjonen laget en handlingsplan som skal stimulere til flere grønne investeringer. Samtidig drøftes det om kravet til soliditet skal være annerledes når det gjelder grønne investeringer enn for andre investeringer.
Finansnæringens rolle i en markedsøkonomi er å gjøre kapital tilgjengelig for selskaper og
sektorer som har forutsetninger for å vokse. Politisk utvikling, reguleringer og ny teknologi er risikofaktorer
selskapene blir påvirket av.
Hvis reguleringer og incentiver, for eksempel knyttet til fornybar energi, svekkes i et land der et selskap har gjort en investering, kan verdien av selskapet påvirkes negativt. Ny teknologi, som vesentlig reduserer klimagassutslipp, kan endre rammene for mange sektorer. Dialog med kunder og andre interessenter er derfor viktig. Hvis ny teknologi, igjen innen fornybar energi, blir vesentlig billigere, kan verdien på et kraftverk bygget med «gammel» teknologi falle dramatisk.
Samtidig gir politiske mål om CO₂-reduksjoner og mer fornybar energi et voksende marked med store muligheter.
Selskaper i sektoren må derfor være i systematisk dialog med sine kunder og selskaper hvor de er investert for best mulig å forstå hvordan de er eksponert for ulike former for klimarisiko. Evne til å forstå politiske prioriteringer og det regulatoriske landskapet er også viktig for å forberede selskapet i en fremtidig konkurransesituasjon.
Tilgang på data er viktig, men det vil ofte være spørsmål om både kvalitet og relevans på dataene som er tilgjengelige.
Finansnæringen må støtte langsiktige samfunnsmessige mål. Næringen er avhengig av tillit, både hos myndigheter og forbrukere. Transparens er nødvendig for å gi kunder og andre interessenter informasjonen de trenger.
Det er grunn til å tro at kunder – både privatpersoner og virksomheter – i økende grad vil etterspørre finansielle produkter som ivaretar klima- og miljøhensyn på en god måte. En viktig diskusjon knyttet til omdømme handler om utviklingen av «spesialprodukter» som grønne fond. Hvis målet er å trekke hele sektoren i bærekraftig retning, spiller det kanskje ikke så stor rolle om en bitteliten del av investert kapital er plassert i et «grønt» fond.
Om det av klimahensyn er riktig og hensiktsmessig å «svarteliste» bestemte næringer og sektorer, er en stor debatt. Dette er et saksfelt som næringen er nødt til å forholde seg til. Store investeringer eller utlån til selskap med klar negativ klimaeffekt kan tenkes å svekke en finansinstitusjons omdømme.