EØS-relevant

EUs gjeldende klimapakke, den såkalte 20-20-20, ble innlemmet i EØS-avtalen, slik som all annen EU-lovgivning for EUs indre marked. Det betyr at Norge må innføre målsetningen i EU-direktivene på samme måte og til samme tid som EU-landene. Gjaldt det for 2020-pakken, vil det også gjelde for 2030.

40 prosent kutt i 2030

Forslaget til 2030-pakke har blitt godt mottatt i Norge, både fra næringsliv og miljøorganisasjoner. Og ser man på Stortingets klimaforlik fra 2008, ser det i første omgang helt greit ut. Der sa Stortinget at Norge skulle kutte 30 prosent utslipp innen 2030, og ti prosent til dersom andre land gikk lenger enn oss. "Andre land" var her betegnelsen den rødgrønne regjeringen brukte for EU.

Hjemme eller ute?

Det mest kontroversielle ved klimaforliket var spørsmålet knyttet til hvor mye av utslippsreduksjoner som skulle foretas hjemme, og hvor stor andel klimakvoter man skulle kjøpe ute gjennom den såkalte grønne utviklingsmekanismen. Dette er en ordning som gjør det mulig for rike land å kjøpe seg fri ved å investere i lavutslippsteknologi i utviklingsland. Vel å merke gjelder dette for prosjekter som ellers ikke ville blitt bygget om ikke det var for investeringen utenfra.

Alle kutt hjemme

EUs klimapakke fra 2009 tillater kjøp av kvoter ute. Dette skal gjelde frem til 2020. I Europakommisjonens forslag for tiden mot 2030 er dette ikke lenger tilfelle. Det vil si at Norge må foreta alle kutt hjemme. Det kan bli en stor utfordring, siden én tredjedel av alle utslippskuttene innen 2020 skal gjøres ved kjøp av klimakvoter i utviklingsland. Da må Stortinget vedta en mye mer ambisiøs plan med bl.a. elektrifisering av sokkelen og transportsektoren. Norsk biomasseproduksjon må også økes.

27 prosent økning i forbruk av fornybar energi for hele EU

Fornybarsatsingen i EU har vært en stor suksess. Ingen ville noen gang trodd at per i dag, på en solrik eller vindfull dag, kan den fornybare kraftproduksjonen for elektrisitet i Tyskland, Danmark, Portugal og Spania nå langt over 50 prosent.