Hver høst legger Oljeskattekontoret frem skattelisten med «selskaper som driver utvinning og rørledningstransport av petroleum på norsk sokkel.» Onsdag kom den årlige oversikten fulgt av en forklarende pressemelding – «Utlignet petroleumsskatt på 85,6 milliarder kroner for 2015».

Der kommer det frem hvor mye det enkelte oljeselskap har betalt i petroleumsskatt, hvilke selskaper som verken har tjent penger eller betalt skatt, og også hvilke selskaper som har fått statsstøtte gjennom den såkalte leterefusjonsordningen.

2016 blir verre

Inntektstallene fra 2015 bør sette en real støkk i stortingspolitikere som står midt i en vanskelig budsjettprosess. Men opplysningene under avsnittet «Terminskatt for 2016» er enda dystrere lesning. Basert på innbetalt terminskatt – eller forhåndsskatt – fra oljeselskapene, anslår Oljeskattekontoret at petroleumsskatten for 2016 vil falle til snaue 52 milliarder. Slår estimatet til betyr dette at oljeselskapenes årlige bidrag til Oljefondet har krympet med 80 prosent på fire år.

Med andre ord illustrerer pressemeldingen fra Oljeskattekontoret Norges behov for omstilling på en glitrende – men høyst urovekkende – måte. Oljeindustrien er ikke lengre den pålitelige melkekua som i uoverskuelig fremtid vil forsyne statsbudsjettene med midler til det som trengs av sykehjem, skoler og barnehager bemannet med tilstrekkelig og høykompetent personell. Sånn sett er Norge i ferd med å bli et vanlig europeisk land.

Staten tar risikoen

Og utsiktene til stor og snarlig oppgang i oljeprisen er ikke opplagt gode. Mange av de stedene der det nå skal letes etter olje er det såpass dyrt å få den opp at eventuelle utbyggingsprosjekt med dagens olje- og gasspriser kan betyr store økonomiske tap – for en stor del på statens regning og risiko. For det er jo penger mange av oljeselskapene ellers ville betalt inn i petroleumsskatt – eller grunnrenteskatt – som for en stor del skal finansiere nye utbygginger. Særlig gjelder dette Statoil som også på dette årets oversikt over innbetalt oljeskatt troner øverst med nær 46 milliarder korner i innbetalt oljeskatt til Oljefondet. (Oljeskatt er først og fremst betaling for den oljen oljeselskapet har fått lov til å hente opp fra norsk sokkel.). Er de 60 milliardene Statoil vil investere i for eksempel Johan Castberg-feltet tryggere og bedre anvendt som inntekt til Oljefondet?

I 2012 bidro Statoil med om lag 120 milliarder kroner til Oljefondet, skatteinntektene fra selskapet er altså halvert på tre år.

Men pressemeldingen fra Oljeskattekontoret viser også med all mulig tydelighet at våre folkevalgte ikke har gitt opp håpet om en ny gullalder både for oljen og gassen. Fremdeles deler staten rundhåndet ut kontanter til selskaper som leter etter olje og gass på den norske kontinentalsokkelen. Hør bare:

Den norske såkalte «leterefusjonsordningen» går ut på at staten dekker 78 prosent av utgiftene til oljeleting for selskaper som ennå ikke har overskudd og som dermed ikke betaler skatt. Formålet er å stimulere til oljeleting i håp om at drivverdige funn skal sikre inntekter til Oljefondet i mange tiår framover. Ordningen betyr i praksis at staten Norge reinvesterer oljeskattepenger i ny oljeleting, uten at staten på noen måte er med på å vurdere pengebruken i hvert oljeletingsprosjekt opp mot andre alternativer.

Statsstøtte til Lukoil

Ifølge Oljeskattekontoret brukte staten Norge i 2015 13,3 milliarder kroner på en form for subsidiering av denne letevirksomheten på norsk sokkel. I alt 38 selskaper mottok penger fra ordningen som også kan kalles næringsstøtte eller statsstøtte for den som ikke er komfortabel med subsidiebegrepet.

Et av de 38 selskapene er russiske Lukoil Overseas North Shelf AS som i 2015 fikk statsstøtte fra Norge på 156 millioner kroner, ifølge oversikten fra Oljeskattekontoret. (De økonomiske sanksjonene mot Russland gjelder med andre ord ikke støtte fra den norske stat.) Den norske gjengangeren North Energy ASA fikk i fjor 383 millioner og kan dermed skilte med drøye 2,6 milliarder i statsstøtte siden selskapet begynte å lete på norsk sokkel. Selskapet har aldri betalt skatt.

I tillegg til 13,3 milliarder kroner til leterefusjon viser onsdagens liste at et oljeselskap fikk utbetalt om lag 3,4 milliarder kroner gjennom den generøse ordningen som sikrer refusjon av blant annet skatteverdien av underskudd «ved opphør av virksomhet». Dette dreier seg om oljeselskapet Talisman som fikk 3,4 milliarder kroner fra staten for å legge ned etter å ha brukt 14 milliarder på det mislykkede Yme-prosjektet. I tillegg til de nevnte 3,4 milliardene har staten i årenes løp også tatt mesteparten av den øvrige regningen.

Spørsmålet norske politikere må stille seg er om disse generøse ordningene bidrar til den nødvendige omstillingen man snakker mer og mer om, eller om den bidrar til det motsatte: å låse oss inne i en næringsvirksomhet som ikke harmonerer med omgivelser i sterk endring.

Større andel «reinvesteres»

Utgiftene til leterefusjon har økt formidabelt siden ordningen ble introdusert for 11 år siden, mens inntektene fra oljeselskapene de siste årene har krympet dramatisk. Forholdet mellom disse to størrelsene er dermed også endret. I 2011, for eksempel, delte staten ut snaue 10 milliarder i leterefusjon, mens 236 milliarder kroner i petroleumsskatt ble satt inn på Oljefondet. Da tilsvarte utgiftene til leterefusjonen om lag fire prosent av det som samme år ble betalt inn i petroleumsskatt.

Nå er forholdet et helt annet. I fjor delte staten ut 13,3 milliarder i leterefusjon mens 85,6 milliarder kroner i petroleumsskatt havnet i Oljefondet. I 2015 tilsvarte utgiftene til leterefusjon dermed drøye 15 prosent av det som ble betalt inn i petroleumsskatt.

Hvis leterefusjonen holder seg på godt og vel 13 milliarder kroner også i 2016 – samtidig som Oljeskattekontorets estimat om at inntektene fra petroleumsskatt for 2016 blir på litt under 52 milliarder -, vil utgiftene til leterefusjonene tilsvare nøyaktig 25 prosent av oljeinntektene. Sagt på en annen måte: en mye større andel av grunnrenteinntektene pløyes tilbake i leterefusjon.

Lave oljepriser, en strammere klimapolitikk som betyr at både vi og verden må bruke mindre fossil energi, og også Europas og verdens storstilte utbygging av fornybar energi – betyr at det for norsk oljenæring «blåser Nordavind fra alle kanter» som Aukrusts Ludvig i Flåklypa sier når problemene tårner seg opp.

Kunne de 13,3 milliardene som i 2015 ble brukt til å lete etter mer olje heller bidratt til nødvendig omstilling av det næringslivet vi skal leve av når olje ikke lengre har betalingsvillige kunder?

Det er jo ikke slik at oljeselskapene ville ha bråstoppet med all leting etter ny olje dersom leterefusjonsordingen ble skrotet, men uten leterefusjonsordningen ville selskapene i større grad ha gjort det for egen regning og risiko.

For å se på leterefusjonens størrelse fra en aktuell politisk vinkel: De siste fire årene har staten brukt snaue 50 milliarder til leterefusjonsordningen. Til sammenlikning lovet regjeringen og støttepartiene i fjor høst å få på plass «Fornybar AS», et nytt fond for grønn teknologi som «over tid» skulle få en forvaltningskapital på 20 milliarder kroner, men om og når dette materialiserer seg er høyst usikkert. Satsingen ble av regjeringen med støttespillere solgt inn som et enormt økonomisk løft. Sammenlikner vi det med leterefusjonsordningen, blir bildet et annet.

Etter initiativ fra MDG drøftet Stortinget i vår om det var på tide å avvikle den gullkantede næringsstøtten som leterefusjonsordningen i praksis representerer. Det var det laber stemning for blant de fleste partiene. I debatten foreslo Venstre og SV at det skulle settes i gang «en norsk offentlig utredning av petroleumsskattesystemet og hvilke konsekvenser et nytt globalt klimamål om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 1,5°C må ha på innretningen av norsk petroleums- og petroleumsskattepolitikk.» Bare Venstre, SV og MDG stemte for.

Politikerne må åpne øynene

Men hvis ikke hensynet til klimapolitikken er grunn god nok for at stortingsflertallet skal legge om det sjenerøse privilegiet blant annet leterefusjonen utgjør, kan harde økonomiske fakta få nasjonalforsamlingen på gli?

Et dypdykk i onsdagens pressemelding fra Oljeskattekontoret bør være en øyeåpner for stortingspolitikere som sier de er opptatte av omstilling, men som likevel har hang til å håpe at sedvanlige konjunktursvingninger vil ordne opp for oljenæringen og dermed statens inntekter fra grunnrenten. I Stortinget diskuteres det for tiden om det såkalte grønne skatteskiftet og hvor mange øre bensin- og dieselprisen bør øke. Ofte dreier debattene seg om noen titalls millioner her og noen der. Samtidig legger Oljeskattekontoret frem tall som viser at vi fremdeles holder oss med fossil næringsstøtte som bare i fjor tilsvarte 13,3 milliarder kroner. Diskusjonen om et grønt skatteskifte burde også dreie seg om denne ordningen.

Alle som er betrodd et tillitsverv i nasjonalforsamlingen bør innse at det trengs diskusjon om leterefusjonsordningen og andre privilegier som bare oljenæringen får nyte godt av.

NB: For at offentligheten lettere skal kunne orientere seg i de store tallene som hvert år offentliggjøres ved en pressemelding fra Oljeskattekontoret, har Norsk Klimastiftelse satt tallene sammen i oversikten «Utliknet skatt på norsk sokkel 2005–2015». Der kan du for eksempel regne ut hvilke oljeselskaper som har betalt skatt, hvor mye de har betalt sammenlagt i årenes løp, hvilke selskaper som aldri har betalt skatt – men som bare har fått statsstøtte i form av leterefusjon – og hvor mye de har fått til sammen i årenes løp.