Staten vender ryggen til norsk, klimavennlig industri
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Regjeringen har fått kritikk for et statsbudsjett som legger opp til store kutt i de klimapolitiske virkemidlene. Enova-bevilgningene reduseres kraftig, Miljøteknologiordningen under Innovasjon Norge avvikles, og finansieringen av Grønn Plattform settes på pause. På toppen av dette kommer nå en kraftig svekkelse i bruken av grønne offentlige anskaffelser.
Statens Vegvesen varslet 9. oktober at de vil droppe klimakrav til materialer fra kvotepliktig sektor, som stål og sement.
Begrunnelsen er at de vil prioritere klimagassutslippene som påvirker Norges klimagassregnskap – altså de direkte utslippene fra egen virksomhet. Men beslutningen er kritikkverdig av flere grunner, og er regjeringens problem ettersom det skjer på deres vakt.
Statens vegvesen dropper klimakrav – frykter at nye prosjekter legges på is
Regjeringen overser brorparten av utslippene
For det første vil regjeringen med denne tilnærmingen unnlate å stille krav til brorparten av utslippene fra offentlige virksomheter – de indirekte utslippene.
Det offentlige kjøper varer og tjenester for 800 milliarder kroner hvert år, med et samlet klimafotavtrykk på ca. 11 millioner tonn CO2. Kun 20 prosent er direkte i forbindelse med anskaffelsen, mens det øvrige oppstår indirekte, lenger bak i verdikjeden.
Bygg og anlegg er identifisert som det største utslippsområdet. Der er Vegvesenet helt sentrale, med innkjøp for 40 milliarder årlig. Etaten oppgir at 70-80 prosent av utslippene er indirekte, fra produksjon av materialer. Disse utslippene vil altså regjeringen prioritere bort.
Regjeringen fraskriver seg ansvaret for markedsutvikling
For det andre fraskriver regjeringen seg ansvaret for markedsutvikling. Offentlige anskaffelser er et av de viktigste virkemidlene for å utvikle markeder og skape etterspørsel etter klima- og miljøvennlige produkter. Det tilrettelegger også for innovasjon, ved at ulike tilbydere kan konkurrere med ulike løsninger for å oppnå utslippskutt.
For eksempel kan utslippskrav til sement fremme både produksjon med karbonfangst og -lagring (CCS) og alternative tilnærminger basert på gruveavfall.
Begge løsninger oppnår store utslippskutt – det ene ved å fange og lagre CO2 fra fabrikkpipen, det andre ved å endre prosessen: To tredjedeler av sement-utslippene stammer fra omdanning av kalkstein til CO2, noe som kan unngås ved å bytte til en prosess uten kalkstein.
Regjeringen dropper gulrot for karbonfjerning – frykter at prosjekter ryker
Norge har viktige industriprosjekter på begge områder, gjennom Langskip i Brevik og Velde Cemonite i Sandnes – men det mangler et velfungerende marked. Det vil altså regjeringen ikke lenger bidra til.
Regjeringen undergraver investeringene i klimavennlig industri
Sist, men ikke minst: Fjerning av utslippskrav for materialer bryter fullstendig med det som er kommunisert om grønne offentlige anskaffelser de siste årene, der vi har blitt forespeilet at offentlige etater skal prioritere materialer med lav klima- og miljøbelastning.
Det er dermed forståelig at industrien reagerer kraftig. Forvirringen understrekes ved at DFØ, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, få dager etter nyheten fra Vegvesenet oppdaterte sine terskelverdier for materialer, med strengere krav enn tidligere. Dette begrunnes med at det kan «stimulere industrien til å redusere produksjonsutslippene».
«Stoltenback» i klimapolitikken: Mer kutt ute, mindre hjemme
Beslutningen om å droppe klimakrav til materialer er å overse 70-80 prosent av utslippene, og undergraver satsingen på bærekraftig materialproduksjon i Norge.
Ansvaret ligger hos regjeringen, men de driver pekelek i stedet for å svare på henvendelsene fra Energi og Klima. Det ligner en sirkulær ansvarsfraskrivelse. Hvor er samferdselsminister Kamzy Gunaratnam og klimaminister Sigrun Aasland?
