Venstre er svært fornøyd med enigheten vi har med regjeringen om at Norge blir en del av EUs klimarammeverk. Det gir Norge de best tenkelige rammene for å drive nasjonal og internasjonal klimapolitikk i årene som kommer. Norge inngår dermed en felles forpliktelse med EU om reduksjon av klimautslipp frem mot 2030. Målet i EU er minst 40 prosent reduksjon sammenlignet med 1990, noe Norge nå vil slutte seg til. Dette blir også utgangspunktet for Norges posisjon i de kommende klimaforhandlingene i Paris.

Innenfor EU-systemet fastsetter man ikke det overordnede målet for enkeltland, men for EU samlet. Norge forplikter seg dermed til å bidra til at EU som helhet kutter utslippene med 40 prosent, ikke at hvert enkelt land gjør det. Selv om enigheten med regjeringen i seg selv ikke sikrer 40 prosent kutt i Norge, like lite som tidligere klimaforlik har gjort det, gir den et særdeles godt rammeverk for å sørge for at vi når Venstres mål om 40 prosent kutt i Norge innen 2030.

Byrdefordelingen og de fleksible mekanismene er foreløpig ikke vedtatt i EU, og det vil derfor være noe tidlig å si nøyaktig hvordan det vil se ut nå. Det vi vet, er at Norge vil få en nasjonal forpliktelse i ikke-kvotepliktig sektor (transport, bygg og landbruk) som fastsettes av EU i 2016. Dette målet forventes å innebære nær 40 prosent kutt sammenlignet med 1990. Dette er nytt – og bra. Selv om Norge i prinsippet kan redusere innenlandskutt i disse sektorene gjennom kjøp av EU-kvoter, vil det ha en kostnad, være avhengig av at andre land i Europa overoppfyller, og bety at Stortinget ønsker å gjøre dette i stedet for å vedta tilstrekkelige tiltak for å omstille den norske økonomien, slik at kvotekjøp blir unødvendig. Venstres og Stortingets oppgave fremover blir dermed å sørge for at de nasjonale tiltakene blir kraftfulle nok til at vi kan unngå dette, samtidig som vi fortsatt må sikre at industrien fortsetter sin omstilling i ytterligere klimavennlig retning.

Dette skiller seg ikke stort fra situasjonen frem til nå, bortsett fra at man nå forholder seg til EU og reelle reduksjoner, ikke tvilsomme FN-kvoter som den rødgrønne regjeringen la til grunn i sin klimapolitikk. I tillegg er det nå er et flertall på Stortinget, med Venstre i førersetet, som er villige til å sette inn nasjonale tiltak, både i kvotepliktig sektor og mot utslippskilder som ikke er omfattet av kvotesystemet. Utsira-elektrifiseringen, styrkingen av Enova og miljøteknologiordningen, jernbanesatsingen og ikke minst avgiftsreduksjonene på klimavennlige biler er gode eksempler på hvordan vi nå sørger for at det grønne skiftet blir en realitet.