Venstre er svært fornøyd med enigheten vi har med regjeringen om at Norge blir en del av EUs klimarammeverk. Det gir Norge de best tenkelige rammene for å drive nasjonal og internasjonal klimapolitikk i årene som kommer. Norge inngår dermed en felles forpliktelse med EU om reduksjon av klimautslipp frem mot 2030. Målet i EU er minst 40 prosent reduksjon sammenlignet med 1990, noe Norge nå vil slutte seg til. Dette blir også utgangspunktet for Norges posisjon i de kommende klimaforhandlingene i Paris.

Innenfor EU-systemet fastsetter man ikke det overordnede målet for enkeltland, men for EU samlet. Norge forplikter seg dermed til å bidra til at EU som helhet kutter utslippene med 40 prosent, ikke at hvert enkelt land gjør det. Selv om enigheten med regjeringen i seg selv ikke sikrer 40 prosent kutt i Norge, like lite som tidligere klimaforlik har gjort det, gir den et særdeles godt rammeverk for å sørge for at vi når Venstres mål om 40 prosent kutt i Norge innen 2030.

Byrdefordelingen og de fleksible mekanismene er foreløpig ikke vedtatt i EU, og det vil derfor være noe tidlig å si nøyaktig hvordan det vil se ut nå. Det vi vet, er at Norge vil få en nasjonal forpliktelse i ikke-kvotepliktig sektor (transport, bygg og landbruk) som fastsettes av EU i 2016. Dette målet forventes å innebære nær 40 prosent kutt sammenlignet med 1990. Dette er nytt – og bra. Selv om Norge i prinsippet kan redusere innenlandskutt i disse sektorene gjennom kjøp av EU-kvoter, vil det ha en kostnad, være avhengig av at andre land i Europa overoppfyller, og bety at Stortinget ønsker å gjøre dette i stedet for å vedta tilstrekkelige tiltak for å omstille den norske økonomien, slik at kvotekjøp blir unødvendig. Venstres og Stortingets oppgave fremover blir dermed å sørge for at de nasjonale tiltakene blir kraftfulle nok til at vi kan unngå dette, samtidig som vi fortsatt må sikre at industrien fortsetter sin omstilling i ytterligere klimavennlig retning.

Dette skiller seg ikke stort fra situasjonen frem til nå, bortsett fra at man nå forholder seg til EU og reelle reduksjoner, ikke tvilsomme FN-kvoter som den rødgrønne regjeringen la til grunn i sin klimapolitikk. I tillegg er det nå er et flertall på Stortinget, med Venstre i førersetet, som er villige til å sette inn nasjonale tiltak, både i kvotepliktig sektor og mot utslippskilder som ikke er omfattet av kvotesystemet. Utsira-elektrifiseringen, styrkingen av Enova og miljøteknologiordningen, jernbanesatsingen og ikke minst avgiftsreduksjonene på klimavennlige biler er gode eksempler på hvordan vi nå sørger for at det grønne skiftet blir en realitet.

Avslutningsvis er det verdt å minne om at EU over lengre tid har ført en langt mer ambisiøs og vellykket klimapolitikk enn Norge. I EU har utslippene de siste tiårene gått ned, i motsetning til Norges som har økt. Enigheten på borgerlig side er derfor et viktig skritt i riktig retning, men jobben er på ingen måte over. For det første må det avklares hvor mye fleksibilitet vi ønsker å benytte. For det andre vil vi fortsatt måtte jobbe hardt for å få på plass offensive klimatiltak i Stortinget, kommunestyrer og fylkesting, slik at målene som nå blir fastsatt kan nås.

I lys av debatten som har foregått de siste årene, med stadig mer alarmerende signaler fra verdens klimaforskere, fremstår debatten om at Norge skal ha et ønske om å slippe unna med mindre klimakutt enn andre ganske virkelighetsfjern. Vi tror derfor at avtalen som skal inngås med EU ikke blir en hvilepute, men et godt rammeverk for å drive nasjonal klimapolitikk i årene frem mot 2030.