Det er ingen i Norge som ønsker farlig global oppvarming. Dessverre er det mange som er tjent med det på kort sikt, og dette tåkelegger diskusjonen om omstilling. I miljøbevegelsen er det stor enighet om at de store utslipperne, olje-, bil-, og flyindustrien, må ut av klimaforhandlingene. Dette er ikke basert på forakt mot menneskene som jobber i disse bransjene, men et konstruktivt forslag til hvordan vi kan få mer effektive forhandlinger.

Realiteten er jo at selskaper overlever ved å maksimere sitt fremtidige handlingsrom. Siden det grønne skiftet avhenger av at man reduserer handlingsrommet til utslippstunge industrier, er det veldig forstyrrende om man skal la disse påvirke agendaen for klimaforhandlingene.

Statoil bør ut av all lobbyvirksomhet

Et direkte grønt skifte er mulig, ved å øke fornybar energiproduksjon og bytte til elektriske energibærere. Men siden dette utfordrer energi- og transportindustrien, er det ikke mulig så lenge disse får lov til å påvirke klimaforhandlingene.

Det betyr ikke at ikke Statoil og Volvo kunne klart å omstille seg, for det kunne de nok. Dette er store solide selskaper med dyktige medarbeidere som er minst like godt kvalifisert til å bygge fornybar energi og elektriske biler som hvem som helst andre. Men de er enda bedre kvalifisert til å operere under "business as usual", og derfor er det deres plikt overfor sin egen overlevelse å motsette seg forandring.

Det er derfor min mening at hvis Statoil virkelig ønsker å støtte det grønne skiftet, bør de trekke seg ut av all lobbyvirksomhet, og oppfordre sine partnere og konkurrenter til å gjøre det samme. Ved å sponse klimaforhandlinger som ikke fører fram, må oljelobbyen akseptere å bli beskyldt for å være bakstreversk. Ved å trekke seg ut, og ønske forandring velkommen, sender man et mye sterkere signal om at man kan være en del av løsningen.

Handelsavtaler hindrer klimahandling

Det er også nødvendig å utfordre dogmet "handel foran klima". Realiteten er at en forpliktende klimaavtale ikke er juridisk gjennomførbar så lenge vi har handelsavtaler som forbyr de mest effektive klimatiltakene.

Naomi Klein, canadisk journalist og forfatter, blir gjerne beskyldt for å pushe en antikapitalistisk agenda, men hun har et poeng når hun påpeker at "countries are accusing each other of not being ambitious enough in the negotiations, while at the same time suing each other over climate actions because they contradict some international trade agreements" (fra tale i Paris 10. desember).

Problemet er at nesten ingen direkte klimahandlinger kan gjennomføres av nasjonale politikere uten å komme i konflikt med internasjonale handelsavtaler. Vi kan ikke forplikte oss til nasjonale utslippskutt eller nasjonale klimajobber, fordi vi allerede har forpliktet oss i den andre retningen. Og indirekte markedsmekanismer for utslippskutt har så langt gitt skuffende lite resultater. Vi bør ikke motarbeide kapitalismen, men vi bør utfordre store selskapers rolle i politikken. Det er ikke greit at multinasjonale handelsavtaler er tabu når man diskuterer klimahandling.