Om optimistene får rett, kan vi få småskala kjernekraftverk (SMR) i Norge en gang på midten av 2030-tallet, ifølge Tomas Eric Nordlander, divisjonsdirektør ved Institutt for energiteknikk (IFE).
I desember 2018 ble Jeep 2-reaktoren på Kjeller stengt for ferieavvikling og vedlikehold. Den ble aldri skrudd på igjen, og ble dermed den siste norske kjernereaktoren som har vært i drift. Den ble vedtatt nedlagt i april 2019, etter at det ble avdekket skader på reaktoren som ville vært kostbare å reparere. Arkivfoto: Thomas Bjørnflaten / Scanpix / NTB
Slike småskalakraftverk kalles gjerne SMR, etter engelsk small modular reactors. Som navnet antyder er disse mindre enn konvensjonelle kraftverk. Grunntanken er at de skal standardiseres og serieproduseres. Siden skal de kunne fraktes på trailere eller tog til der de skal ligge og lage strøm. Det skal etter planen drive ned kostnadene, samtidig som nyvinninger i sikkerhetsteknologi skal gjøre dem tryggere i bruk enn de tradisjonelle, store kraftverkene.
SMR har fått mye oppmerksomhet i kjernekraftdebatten i senere år. Spesielt i den norske debatten, etter at selskapet Norsk kjernekraft AS annonserte at det ønsket å etablere slike kraftverk i Norge. Norge har behov for kraftutbygging både på kort og lang sikt. Derfor spør vi Tomas Nordlander ved Institutt for energiteknikk (IFE): Kan SMR bli et alternativ i Norge, og i så fall når? Og hva vil det innebære for oss?
<2°C: – Dersom Stortinget i dag hadde gått inn for at vi skulle bygge små modulære kjernekraftverk i Norge, hvor lang tid ville det tatt før kraftverkene kom i produksjon?
Tomas Nordlander:– Det finnes ikke et nøyaktig svar på det spørsmålet. Om man spør ekspertene her på IFE, vil de mest optimistiske si at Norge kan få SMR-er i drift på midten av 2030-tallet. De mer pessimistiske vil mene at det ikke vil skje før vi har passert 2050. Så svaret ligger kanskje et sted midt imellom, si en gang på 2040-tallet.
–Norge vil være tilskuer først
– Hvordan ville prosessen fremover sett ut?
–Det er flere løp som vil måtte skje parallelt. Det ene handler om valg av teknologi. Det finnes i dag 80 design for SMR-er som nå konkurrerer om å bli de foretrukne. De første SMR-ene på verdensbasis skal etter planen stå ferdig mot slutten av 2020-tallet. Norge vil være tilskuer til akkurat denne utviklingen.
Men det er viktig å være klar over at SMR ikke er noe nytt. På 1950-tallet bygget man kjernekraftreaktorer som hadde en størrelse som gjorde at de kunne brukes på båter og ubåter, transportfartøy, isbrytere og lignende. Det er lærdommen fra denne tiden man bygger på når man nå skal håndtere veldig små reaktorer til kommersielle formål.
– Det var det teknologiske. Hvilke andre løp må vi gjennom før vi kan se en SMR i drift i Norge?
–Mye vil handle om regulering. Dersom det hadde vært snakk om å bygge et klassisk kjernekraftverk, slik man har i Sverige og Finland i dag, så finnes det tilgjengelig regulering. Ikke i Norge nødvendigvis, men internasjonalt. Det man normalt gjør, er å ta utgangspunkt i amerikansk lovgivning og så gjør man nasjonale tilpasninger til denne. Men for SMR er situasjonen annerledes siden det per i dag ikke finnes andre lands regulering å ta utgangspunkt i. Iallfall ikke ennå.
Det trengs også ny internasjonal regulering.
– Hva tenker du på da?
–Mens tradisjonelle kjernekraftkraftverk bygges på lokasjon, vil små og modulære kraftverk komme nesten ferdigbygget fra utbygger. Dette åpner for serieproduksjon og lavere produksjonskostnader, men det stiller oss samtidig overfor nye problemstillinger. For eksempel hvordan man skal regulere frakt av nukleært materiale fra for eksempel Rolls Royce i England til en kommune i Norge.
Tror det er mulig å finne vertskommune
– Det høres ikke ut som noe som er rett frem å løse?
– Det er det nok ikke, men jeg tror heller ikke behovet for ny regulering vil forsinke SMR-satsingen. Det er mange land som har interesse av at dette kommer på plass. Dessuten vil det vil kunne skje parallelt med andre prosesser.
– Hva med å finne egnede steder for SMR-er i Norge og en løsning på avfallsproblemet?
–Dette må også på plass. Skal SMR bli en realitet i Norge, er det ikke nok at Stortinget sier ja, vi vil også være avhengig av at det finnes lokalsamfunn som sier ja til dette i sin bakgård.
Likedan trenger vi kommuner som sier ja til å huse et permanent lager for radioaktivt avfall, men akkurat det er noe vi må løse uansett. Norge har hatt fire forskningsreaktorer hvorav den siste ble lagt ned i 2018. Norsk nukleær dekommisjonering (NND) ser nå sammen med Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) på hvordan man skal sikre det radioaktive avfallet fra tiden disse reaktorene var i drift. Det burde være en smal politisk sak å utvide oppdraget til også å inkludere avfall fra fremtidige SMR-er.
Umulig tror jeg ikke det er å få lokalsamfunn til å bli vertskap for ny kjernekraftproduksjon eller lagring av radioaktivt avfall. To kommuner har allerede ymtet frempå at de kan være aktuelle til det sistnevnte – Halden og Aremark i Østfold.
Nettopp fordi man er så avhengig av å ha folket med seg, er det kanskje ikke et poeng i seg selv å gå fortest mulig frem. Tomas Nordlander
–Må forske mer på hvordan SMR kan fungere her
– Hva tenker du er det som potensielt kan ta lengst tid, og eventuelt forsinke bygging av SMR i Norge? Er det å modne teknologien, få på plass nødvendig regelverk og løsninger på avfallsproblemet?
– Ingen av delene. Derimot tror jeg opinionen representerer en potensiell brems for en eventuell satsing på SMR i Norge. Er det en ting vi har lært fra debatten om vindkraft på land, så er det at folkelig støtte kan snu til motstand på veldig kort tid.
Til syvende og sist handler spørsmålet om kjernekraft i Norge om befolkningen ønsker det. Og nettopp fordi man er så avhengig av å ha folket med seg, er det kanskje ikke et poeng i seg selv å gå fortest mulig frem.
– Hvordan ser dette med kjernekraft i Norge ut fra forskningen – har vi den kunnskapen vi trenger for å sette i gang?
–Det blir ofte sagt at vi ikke har kompetanse på kjernekraft i Norge, men det er feil. Når det for eksempel kommer til kunnskap om nukleær sikkerhet eller nukleære brensler og material, så er det få andre land som kan skilte med samme kompetanse som Norge. IFE i Halden leder det internasjonale HRP-prosjektet, verdens største og mest langvarige forskningsprosjekt som startet allerede i 1958 med fokus på brensler, materialer og kjernekraftsikkerhet. Den nukleære forskningen ved IFE er nesten i sin helhet finansiert av andre land som trenger vår kompetanse.
Når det er sagt, trenger vi i Norge mye mer kunnskap om og eventuelt hvordan kjernekraft kan passe inn i det norske kraftsystemet. Det er jo det som er det interessante spørsmålet. SMR skal ikke erstatte fornybar energi, men det skal spille sammen med vann-, vind- og solkraft. Men dette er spørsmål som det offentlige ikke støtter forskning på. Forskningsrådet sier rett ut at de ikke finansierer forskning på kjernekraft. Det synes jeg er synd.
