Vi har hele tiden visst at vi ikke har hatt så mye kunnskap om hvor ulik verden vil være med 1,5°C oppvarming sammenliknet med 2°C. I IPCC snakker man om utslippsbaner: Dette er scenarier som involverer bestemte mengder utslipp av klimagasser og partikler: Klimamodellene viser at disse utslippsbanene fører frem til bestemte sett av konsekvenser. Vi har hatt rimelig bra oversikt over hvilke utslippsbaner som kan lede frem mot en oppvarming på 2°C i 2100, men ikke 1,5°C. Vi har ikke visst hvilke tiltak som kreves for å nå et slikt mål. Vi har heller ikke hatt mye forskning på hvilke effekter en oppvarming på 1,5°C vil ha på vær og vind, eller på natur og samfunn. Derfor denne rapporten.

– Og to og et halvt år senereer den altså ferdig. Hva slags tidshorisont har det vært for IPCC?

– Sett i forhold til andre prosesser i dette systemet, har dette gått svært raskt. Allerede våren 2016 var IPCC i gang med å samle data til rapporten. Altså bare noen få måneder etter at de fikk bestillingen. Flere steder ble det også snart bevilget penger til ekstra forskning. Norges forskningsråd var blant dem som snudde seg raskt rundt. Allerede i april 2016 hadde de klar en ekstraordinær utlysning på fem millioner kroner til relevante forskningsprosjekter. Til slutt fikk fem prosjekter støtte.

– Har Norge bidratt til denne rapporten?

– Ikke som forfattere. Men Norge har bidratt ganske sterkt både gjennom forskning gjort i andre prosjekter, og gjennom forskning gjort som følge av den ekstraordinære utlysningen. Alle resultatene blir grundig vurdert og må være akseptert av internasjonale tidsskrift før rapporten går i trykken.

­–Kan du si noe allerede nå om funnene?

– Jeg kan ikke si noe om selve rapporten. Men vi kjenner jo til resultatene fra de norske prosjektene hvor mye allerede er publisert. Mange av disse har studert klimautviklingen ved hjelp av den norske jordsystemmodellen. Der ser vi for eksempel at nedbøren – spesielt om vinteren – ikke har noen påfallende økning. Den viser en nokså jevn utvikling fra dagens situasjon til 1,5°C oppvarming, og videre derfra til 2°C. Ingenting veldig oppsiktsvekkende der, altså. Men ser vi på nedbør og temperatur om sommeren, blir bildet mer nyansert. Her ser vi en beskjeden økning fra 0 til 1,5°C, men så et byks oppover når temperaturøkningen nærmer seg 2°C. Dette ser ut til å henge sammen med endringer i vindsystemet som slår inn ved høyere oppvarming.

I et annet prosjekt, som tar for seg partikkelutslipp, ser vi at disse bidrar til en nokså betydelig nedkjøling. Partikkelforurensningen koster globalt 6 millioner menneskeliv årlig. Samtidig ville vi uten den altså sett en betydelig høyere temperaturstigning. Samtidig vet vi at partikkelforurensningen har svekket den livsviktige monsunen i deler av Asia. Det ville blitt bedret dersom man fikk ned utslippene av partikler. Bildet er med andre ord svært komplekst, men vi begynner å forstå det bedre.

– Hva er negative utslipp, og hvorfor er det et tema her?

– Skal vi begrense oppvarmingen til 1,5°C, har vi bare få år på oss på å kutte utslippene. De færreste tror dette er politisk, økonomisk eller teknologisk mulig, og vi vil sannsynligvis passere både 1,5°C og 2°C i løpet av de neste tiårene. Den eneste måten våre barn og barnebarn kan få temperaturen ned mot 1,5°C oppvarming igjen, er å finne måter å binde opp mer karbon enn vi slipper ut for hvert år. Det vil få konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren til å synke. Dette kalles negative utslipp, og det er bygget inn i klimascenariene til alt fra IPCC til oljeselskapene som en forutsetning for å nå togradersmålet.

Hvis ambisjonen er 1,5°C, må det ganske enkelt enda mer negative utslipp til. Og det er forsket og skrevet mye om dette til denne rapporten, blant annet potensialet til såkalt BECCS. Det står for Bio-Energy with Carbon Capture and Storage. Altså karbonfangst og -lagring av CO₂ fra bioavlinger som høstes for energi. Det kommer mer forskning om dette i tiden fremover.

– Helt til slutt:Du nevnte at de færreste tror dette er mulig. Hva tror du? Kan vi klare å begrense oppvarmingen til 1,5°C?

– Det er teoretisk mulig. Men mitt syn er at det blir mindre realistisk for hver dag som går. Skalaen i det som kreves for å nå det, er så enorm. Vi kan drømme om at fremtidig teknologi skal redde oss. Men husk at vi snakker om negative utslipp på 5-10 milliarder tonn i siste halvdel av dette hundreåret. Det vil kreve enorme kostnader, og medføre så mange vanskelige valg at det er vanskelig å se for seg at det kan gå.

For eksempel: Negativ utslippsteknologi som krever biomasse vil lett kunne gå på bekostning av matjord til en voksende befolkning. Det skal også gå hånd i hånd med at stadig flere jobber for å komme seg ut av fattigdom – og det medfører alltid økte utslipp. Jeg ønsker å være optimistisk, men her er det vanskelig å se at dette kan la seg gjøre. I alle fall med det vi kan forestille oss av teknologisk og økonomisk utvikling fremover.

Det beste vi kan gjøre er å fase inn fornybar energi og ut fossile energikilder så snart som mulig. Det er antakelig også den billigste måten å oppnå kutt som monner. CO₂-molekyl som ikke slippes ut trenger en heller ikke fange. Vi må strekke oss så langt som mulig så raskt som mulig, fordi vi har ikke lenger noe å gå på. Og det er direkte umoralsk å fortsette slik vi har gjort, både med tanke på verdens fattige og med tanke på de som skal arve planeten etter oss.

Hvis du handler på krita uten å gjøre opp for deg før du dør, går ikke gjelden i arv. Barn og barnebarn slipper unna. Slik er det ikke med klima, og det er nøyaktig det vi gjør nå: Vi handler over evne, og overlater regningen til de neste generasjonene.