Klimakur 2030 er en rapport utarbeidet av flere faginstanser (Miljødirektoratet, Statens vegvesen, Kystverket, Landbruksdirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Enova) som viser potensialet for å redusere utslipp av klimagasser i ikke-kvotepliktig sektor, samt tiltak som øker opptaket og reduserer utslipp fra skog og annen arealbruk.

Norge har lovet å redusere utslippene i ikke-kvotepliktig sektor med minst 45 prosent innen 2030 sammenliknet med utslippene i 2005. Klimakur 2030 er ment som et kunnskapsgrunnlag og en «bruksanvisning» på hvordan vi kan klare dette, og vil være et sentralt underlag for en stortingsmelding om hvordan Norge skal nå klimamålene.

Rapporten analyserer hvilke sektorer som har potensiale for de største utslippskuttene, og trekker frem atferdsendringer, teknologi og virkemidler som avgifter, krav, støtte og informasjon som er nødvendige for at kuttene skal kunne realiseres. I rapporten er et eget kapittel viet til kommunenes rolle.

Klimakur og kommunene

Kommunen har ansvar for å redusere utslipp fra egen drift, men viktigst er rollen som pådriver og tilrettelegger for at andre aktører skal kunne gjennomføre klimatiltak. Kommunene har ansvar som:

Kommunene kan både være hindre og pådrivere i disse rollene. Man kan være pådriver ved å for eksempel sette krav i anbud, eller hinder ved å ikke legge til rette for nødvendig infrastruktur for lavutslippsløsninger. Rollene som innkjøper, samfunnsutvikler og samfunns- og arealplanlegger trekkes frem som de viktigste.

Hvilke sektorer er sentrale?

I kommunekapittelet i Klimakur 2030 er det sektorvise analyser av hvordan kommunene kan bidra til utslippskutt, og de mest sentrale av disse ble presentert i et webinar for kommunesektoren om Klimakur 2030 i regi av Miljødirektoratet. Veitransport, ikke-veigående maskiner og sjøfart, fiske og havbruk trekkes særlig frem.

I veitransport-sektoren er en hurtig elektrifisering sentralt. En kommune som ønsker å bidra til kutt i utslipp fra veitransport bør legge til rette for ladeinfrastruktur for privat- og godstransport og annen nødvendig infrastruktur som følger av elektrifisering av godstransport, særlig i havner, jernbaneterminaler og så videre. I tillegg er planlegging for mindre transportbehov og mer utbredt bruk av kollektivtransport, gange og sykling viktig, i likhet med bruksfordeler som differensiert parkering. Fylkeskommunene kan påvirke mye ved å etterspørre lav- eller nullutslippsløsninger både for kollektivtransport og leveringer, dette forutsetter god dialog om ladeinfrastruktur med kommunen.

Utslipp fra ikke-veigående maskiner som anleggsmaskiner kan kuttes feks. ved at kommunene enten alene eller i samarbeid med nabokommuner etterspør utslippsfrie løsninger i anskaffelser, tilrettelegger infrastruktur og skifter ut egne maskiner.

Elektrifisering står ikke overraskende sentralt også i sjøfart, fiske og havbruk. Kystkommuner spiller en nøkkelrolle i å koordinere mellom mange ulike aktører med ulike behov for infrastruktur, og hvilke krav som settes i anbud er avgjørende.

For flere eksempler og mer utdypende informasjon anbefales webinaret til Miljødirektoratet, opptaket kan ses når som helst.