Risikoen for at fossile energiressurser blir verdiløse i en fremtid der klimapolitikken lykkes er synliggjort i en rekke rapporter og analyser. Nå har Climate Policy Initiative laget en rapport – Moving to a Low-Carbon Economy: The Impact of Policy Pathways on Fossil Fuel Asset Values – som gir en veldig god oversikt over dette komplekse feltet.

I denne bloggen løfter jeg frem noen av de viktigste konklusjonene i rapporten, og jeg har også klippet ut de mest illustrerende figurene.

Det Climate Policy Initiative har gjort i analysen, er å ta utgangspunkt i to av IEAs energiscenarier frem til 2035. Det ene scenariet er en referansebane der det ikke kommer ny klimapolitikk eller andre endringer som begrenser utslippene. Det andre er IEAs tograders-scenario, kjent som 450 ppm. Her er etterspørselen etter fossil energi vesentlig lavere enn i referanse-scenariet. Så analyseres effektene for kull, olje og gass i gapet dette representerer.

Jeg tar med en kjent IEA-graf for å vise utgangspunktet for analysen. Det er gapet mellom referansebanen og 450-scenariet som studeres.

Snart til noen av de viktigste poengene i analysen, men først en tabell som viser hvordan oljeprisene vil se ut i de ulike scenariene. En tograders-bane vil gi vesentlig lavere priser til produsentene enn business as usual, slik den nederste og øverste linjen i tabellen viser. Den midterste synliggjør hvor konsumentprisene må være for å få oljeforbruket så mye ned som en tograders-bane krever.

Så de viktigste konklusjonene:

1. Det er regjeringer (stater), borgere og skattebetalere, heller enn private investorer og selskaper, som står overfor den største risikoen ved at fossile energireserver kan bli verdiløse. Risikoen er konsentrert i ressurs-eiende og -produserende land, spesielt de store oljeprodusentene. Stater eier 50-70% av de globale olje-, gass- og kullressursene og henter skatter og royalty-inntekter fra den porsjonen de ikke eier. Derfor er det ikke overraskende at stater representerer nær 80% av differansen av verdien som fremkommer i de to scenariene. For produsentene utgjør den 25 trillioner dollar i perioden 2015-35.

2. Bare en del av verdiene man snakker om vil bli tapt i overgangen. Det meste av verdien vil overføres fra en økonomisk aktør til en annen,  eller fra et land til et annet. For eksempel vil fallende oljepriser ramme produsenter, men tjene forbrukere. Land som er nettoimportører av fossil energi vil tjene, mens eksporterende land vil tape. Blant vinnerne finnes EU, Kina, India, Japan og USA. Blant taperne er eksportører som Saudi-Arabia, Russland, Canada og Iran.

Rapporten inneholder flere figurer som illustrerer denne overgangen. De har litt ulike forutsetninger, men hovedpoenget  er et samme. Eksportørene taper, importørene vinner, når prisene blir lavere:

3. Det er olje som representerer den største risikoen, mens kullet utgjør det største potensialet  for utslippsreduksjon. Selv om redusert oljeforbruk utgjør bare 15% av utslippsreduksjonene i IEAs lavkarbon-scenario, utgjør oljen 75% av verdiene som står på spill. Årsaken er de høye marginale produksjonskostnadene og de høyere profittmarginene.

Denne illustrasjonen viser hvorfor. Redusert oljeforbruk gjør at produsentene taper på to måter. De dyreste prosjektene trengs ikke og blir derfor ikke bygget ut. Men viktigere er verditapet på resten av produksjonen, fordi lavere priser gir langt lavere marginer på den billigere produksjonen.

En annen figur viser hvorfor oljen representerer et større potensielt verdifall enn kullet.

For Norge er selvsagt gassen viktig. Den slipper heller ikke unna. Også her er det risiko for «asset stranding».

Dette slår ut slik når det gjelder fordeling av «stranded assets» i gass. Norge er med, men trøsten er at det ser atskillig verre ut for andre.

Perspektivene som løftes opp i denne rapporten bør studeres nøye i et oljeland som Norge. Det er kanskje ikke behagelig lesning, men konklusjonene kan ikke puttes nederst i en skuff. Det vil være dypt uansvarlig.