Å spise mindre kjøtt er et råd de fleste eksperter slutter seg til.
(Foto: Steinar Haugberg – Samfoto)
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Klimaendringer vil påvirke landbruket i Norge, og gjør det allerede. Hendelser som tørken sommeren 2018, regnrekorder og flom, vil etter alt å dømme skje hyppigere. Konsekvensen er mindre avlinger og i noen tilfeller tap av jord.
Aktører i sektoren må ha blikk både mot hvordan klimaendringer internt i Norge kan tenkes å påvirke rammene for deres virksomhet, og mot hvordan internasjonale forhold kan influere verdikjeder der import av innsatsfaktorer er en viktig del av virksomheten.
Det norske landbruket vil kunne nyte godt av en forlenget vekstsesong,
mens mer ekstremnedbør og tørkeperioder kan gi mer ustabile avlinger.
Voldsomme regnskyll i innhøstingsperioden om høsten er et
eksempel på en særskilt risiko.
Tørkesommeren 2018 er et eksempel på at landbruket blir mer
sårbart. Et robust landbruk må tåle ekstremtørke det ene året og ekstremnedbør
året etter. Dette betyr etter alt å dømme større svingninger i den enkelte
bondes inntekter. Hvordan dette skal møtes, vil bli et viktig spørsmål for
næringen og politikken. Viktige innsatsfaktorer i norsk landbruk importeres fra
andre deler av verden. Dagens norske kjøtt- og melkeproduksjon er helt avhengig
av soyaimport fra Brasil. Tilgang og pris på en råvare som soya påvirkes sterkt
både av klimaendringer og den globale forbruksutviklingen. Økt volatilitet og
lavere forutsigbarhet ventes i mange råvaremarkeder. Økt befolkning og
velstandsutvikling «kolliderer» med klimaendringer som betyr at
produksjonskapasiteten mange steder vil falle.
Ikke bare primærlandbruket, men også næringsmiddelindustrien og dagligvarekjedene bør kartlegge hvordan klimaendringer kan tenkes å slå inn i deres verdikjeder.
Klimaendringer er mer enn vær. Også tap av biologisk
mangfold og spredning av sykdommer/skadegjørere til nye områder kan påvirke
evnen til landbruksproduksjon i mange deler av verden.
Klimaendringene vil påvirke rammene for biologisk produksjon
over hele verden og gjør det i aller høyeste grad allerede.
Aktører i disse næringene må derfor ha blikk både mot
hvordan klimaendringer vil kunne påvirke vilkårene for produksjon i Norge, men
også i andre land.
Hva vil det for eksempel bety hvis avlingssvikt inntreffer i
viktige områder samtidig – som hvis soyaproduksjonen rammes parallelt i både
USA og Brasil. Disse to landene er dominerende soyaeksportører.
Handelskonflikter preger i økende grad de internasjonale
relasjonene. Effekten av klimaendringer kommer på toppen av denne risikoen.
Tiltak med siktemål om å redusere klimautslipp kan tenkes å påvirke svært mange av verdikjedene i landbruket. Staten og landbruksorganisasjonene inngikk i juni 2019 en intensjonsavtale om å oppnå samlede utslippskutt på 5 millioner tonn innen 2030. Avtalen omfatter både tiltak innen sektorer som transport og oppvarming, og biologiske utslipp fra selve landbruksproduksjonen. Regjeringen ønsker på sin side å fremme tiltak som endrer etterspørselen, gjennom tiltak mot matsvinn og et kosthold i tråd med helsemyndighetens anbefalinger.
Ytterligere eller strengere klimabegrunnede skatter og
avgifter som legges på produksjonsleddet kan tenkes innført, men det er
krevende å skattlegge de biologiske utslippene i matvareproduksjon
(metan/lystgass).
Økte CO₂-avgifter på fossil diesel og annen fossil
energibruk i landbruket, kan stimulere overgang til nullutslippsløsninger.
Dersom matens klimaavtrykk skal endres vesentlig, så må
etterspørselen endres. Kjøttforbruket må ned. En politikk som understøtter dette,
for eksempel full moms på kjøttvarer, vil kunne forandre rammen for
produsentene. Men et slikt forslag vil ganske sikkert bli møtt med sterk motbør
fra landbrukets side, som vil fremholde at Norge har gode forutsetninger for
gressproduksjon og utmarksbeite – og dermed for melk- og kjøttproduksjon.
Landbruket i Norge er gjennomregulert, men det er også svært mange hensyn som skal ivaretas når politikken formuleres. Kostnader, distriktshensyn, bruksstruktur og selvforsyningsnivå er blant faktorene. Klima kommer som en komponent på toppen av dette. Matsikkerhet er i liten grad en del av debatten eller en reell trussel beslutningstakere tar hensyn til. En tidsavgrenset eller mer langvarig forsyningskrise, som ikke er usannsynlig innenfor en halvlang tidshorisont, vil endre fokus og prioriteringer på dette punktet.
Ny og mer ressurseffektiv teknologi vil ha sterk innflytelse. Teknologi og innovasjoner innenfor avl/genetikk, fôring, driftssystemer, helse og så videre har redusert utslippene per produsert enhet innenfor det intensive jordbruket dramatisk gjennom flere tiår.
I landbruksproduksjon har utvikling og -bruk av ny teknologi gitt store produktivitetsgevinster i mange ledd.
På det globale nivået kan økt produktivitet i soyaproduksjon
redusere presset for å åpne nye arealer og slik bevare regnskog.
I Norge har bedre effektivitet gjennom avl og fôring for
eksempel bidratt til å redusere antallet melkekyr. Dette kan tenkes forsterket
og videreført, og være et bidrag til å ta ned metanutslippene.
En teknologi som vil ha stort disruptivt potensial – hvis den lykkes – er produksjon av laboratoriekjøtt. Kjøtt som «dyrkes frem» på denne måten tiltrekker seg mye oppmerksomhet for eksempel i Silicon Valley.
Etterspørselen etter matvarer globalt vil øke i takt med
befolkningsøkning og velstandsvekst.
Det er i forbrukets sammensetning både truslene og
mulighetene ligger. Linken mellom mat, helse og klima er kompleks, men
kunnskapen er rimelig entydig når det gjelder kjøttforbruket i den rike delen
av verden: Nedgang i kjøttkonsumet vil være positivt både med tanke på helse og
klima.
Dersom helsemyndighetenes anbefalinger ble fulgt, ville
kjøttforbruket i OECD-landene falt betydelig – med påfølgende effekter på
tilbudssiden. Samtidig ligger det muligheter i å utvikle produkter som matcher
bedre mot et ønske om et mer vegetabilsk kosthold, altså mer plantebasert kost.
Dette handler ikke om at alle skal bli veganere, men en dreining i den
retningen.
Hvordan dagligvarekjeder og viktige aktører i produksjon og
omsetning av matvarer opptrer, vil også være med på å forme forbrukernes
atferd.
Endret forbrukeratferd vil raskt kunne få virkninger i
næringsmiddelindustrien og videre bakover i kjeden. Spises det mindre kjøtt og
drikkes mindre melk, vil det trenges færre dyr. Færre dyr betyr mindre volum i
landbruket.
Svært mange aktører innen denne store og sammensatte
sektoren er opptatte av hvordan klima- og miljøhensyn påvirker omdømmet.
Risikofaktorer knyttet til omdømme er sterkt forbundet med
forhold som påvirker politikk/reguleringer og markedet: Hvis et produkt kommer
i vanry på grunn av en avsløring om miljøskade, vil politikken ofte svare med
reguleringer. Smitteeffekten er også ofte stor.
Den samfunnsmessige aksepten kan forsvinne raskt, knyttet
til et eller annet miljørelatert forhold som måtte dukke opp.
Både myndigheter og forbrukere stiller i økende grad krav om åpenhet om klima- og miljøpåvirkning. Dyrevelferd er nært knyttet til dette. Det har ikke noe med klima å gjøre, men er en grunn til forsterket oppmerksomhet om vegetarianisme/veganisme. Alt må være på stell fra start til mål; et selskap kan ikke nøye seg med å se på sin avgrensede del av verdikjeden, men må også ha blikk på hva som skjer både «før» og «etter». Transparens knyttet til hele produksjonskjeden vil derfor være viktig.