Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson har rett i at det samlet er lite som skiller de rødgrønne fra de borgerlige når det kommer til klima- og miljøpolitikken. Men på ett viktig punkt ligger det an til en viktig kursendring om vi får et regjeringsskifte, og det gjelder muligheten for en mer bærekraftig forvaltning av Oljefondet. Skal man tolke signaler som er kommet i det siste, kan Oljefondet etter noen år med borgerlig regjering ha blitt en av verdens største investorer i grønn energi.

Når jeg snakker om bærekraftig forvaltning av Oljefondet, er det egentlig to atskilte spørsmål det dreier seg om. Det ene er hvorvidt en andel av oljeformuen bør settes av til investeringer i realkapital, dvs infrastrukturaktiva, knyttet til produksjon og overføring av fornybar eller annen lavkarbonenergi. Det andre er hvorvidt Oljefondet bør få føringer fra sine eiere om å redusere investeringene i det som oppfattes som ikke-bærekraftige virksomheter, slik Norges Bank allerede har gjort ved å trekke seg ut av 23 bedrifter som produserer palmeolje. Med samme argumentasjon som for palmeolje kan det stilles spørsmål ved at Oljefondet investerer tungt i selskaper som driver utvinning av kull og tjæresand, ikke minst fordi det er dokumentert at ledelsen i disse selskapene i USA bruker millioner av dollar på lobbyvirksomhet for å stanse president Obamas forslag om strengere miljøreguleringer.

En rekke miljø- og utviklingsorganisasjoner har de siste årene fremmet forslag om å øremerke deler av Oljefondet til grønne investeringer. I juni i år la jeg frem en skisse på et frokostmøte i regi av Civita, der Høyres Nikolai Astrup, Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen og Venstres Rebekka Borsch deltok i debatten. Forslaget går kort ut på at 5 prosent av Oljefondet innen 2020 skal være investert i ren energi, den samme rammen som i dag gjelder for fast eiendom. Etter hvert som man høster erfaring og markedet vokser, dobles rammen til 10 prosent. Avkastningskravet for grønne investeringer bør være det samme som for Oljefondet for øvrig, dvs. en gjennomsnittlig årlig realavkastning på vel 3 prosent.

Når det gjelder forvaltningen, ville jeg anbefalt å ta etablere et «NorEnergyFund» med utgangspunkt i dagens Norfund tilført de nødvendige ressurser slik at fondet kan utvide sin kapasitet og sitt geografiske nedslagsfelt. Dersom fondet skal kunne gjøre en forskjell tror jeg det er viktig at det gis fullmakt og kompetanse til å tilby kombinasjoner av egenkapital og lån med ulik avkastnings-, rente- og risikoprofil. Men det er bare en av flere mulige modeller, en annen kan være en passiv modell der Norges Bank setter ut mandater til ulike forvaltningsmiljøer innen grønn energi.

Ifølge Finansdepartementets prognose forventes Oljefondet å stige til rundt 6000 milliarder kroner i verdi i 2020. Forslaget om 5 prosent innebærer med andre ord at fondet i 2020 vil ha investert ca. 300 milliarder kroner i ren energi. Det er riktignok et beskjedent beløp sett i forhold til de 500 milliarder dollar i grønn energi pr.år som ifølge IEA vil kreves for å kunne begrense oppvarmingen til 2 grader. Men, som jeg også viser i mitt notat, er investeringene i ren energi spredt på mange aktører. En investeringsportefølje på over 300 milliarder kroner vil derfor gjøre Oljefondet til en av verdens største, om ikke den aller største, av investorene i ren energi.

Ethvert forslag av denne typen vil fortsette å møte kraftig motstand i Finansdepartementet. Argumentene som tas i bruk går på slike ting som økte kostnader, økt risiko og lav likviditet, mens det de aller mest frykter er at Oljefondet skal bli en politisk kasteball. Det er prisverdig og forståelig at embetsverket i departementet og ledelsen i Norges Bank påtar seg rollen som beskytter av sparepengene våre, men om de tok seg tid til å analysere spørsmålet med nye briller tror jeg de ville kommet til en annen konklusjon. Nettopp fordi Oljefondet ikke risikerer å stange mot slike kapitalbindings- og likviditetskrav som hemmer de ordinære pensjonsfondene som har løpende utbetalingsforpliktelser, har Oljefondet mulighet til høste gevinsten som ligger i å delta som langsiktig investor. Eller som investoren Warren Buffett uttrykker det: «Hvor ellers enn innen vind og sol finner du prosjekter med så lav teknisk og operasjonell risiko, og der inntektene er sikret gjennom 20 års salgskontrakter?» Buffett har da også det det siste året investert i en rekke vind- og solparker, og er nå den største eieren av solkraftverk i Nord-Amerika.

Den andre grunnen til at Norge har en spesiell interesse er at den globale oppvarmingen truer den langsiktige avkastningen av  Oljefondet. Etter hvert som ekstremværet blir mer og mer heftig, må verdenssamfunnet bruke mer og mer penger på reparasjon og på klimatilpasning – uproduktiv ressursbruk sammenlignet med investeringer i utdanning, helse, matproduksjon mv. Lavere vekst gir lavere avkastning på Oljefondets investeringer. Finansdepartementets og Norges Bank burde derfor være de første til å se verdien av at Oljefondet bruker sin markedsmakt til å «dytte» aktørene mot en mer bærekraftig forretningsmodell.

Hva er så sjansen for at tanker som dette kan bli aktuell politikk i neste regjeringsperiode? Skal man tolke gjentatte uttalelser fra Arbeiderpartiets statssekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementet, er det lite som tyder på at de rødgrønne vil ta noe initiativ på området. På den borgerlige siden, derimot, er spørsmålet mer åpent. Venstre har gjort dette til en viktig sak, og får vel støtte fra Kristelig Folkeparti. På det nevnte frokostmøtet i Civita i juni, var Fremskrittspartiets Solvik-Olsen overraskende klar i sin støtte til forslaget om å sette av deler av Oljefondet til et grønt investeringsfond. Senere har han både i NRK og avisspalter utdypet partiets tanker om å splitte opp Oljefondet, og i den sammenheng også tatt til orde også for et fond for Afrika-investeringer.

Hva så med Høyre? Finanspolitisk talsmann Jan Tore Sanner har så langt ikke tonet flagg, men han har åpnet for at Oljefondet skal kunne investere i infrastruktur, noe Finansdepartementets politiske ledelse fortsatt avviser. Har man først sagt ja til infrastruktur, er det vanskelig å komme utenom fornybar energi og overføringsledninger for ren kraft. På nevnte Civita-møte uttalte Høyres Nikolai Astrup seg i forsiktige ordelag, men både jeg og andre deltakere oppfattet at han vår åpen for å vurdere forslaget om at grønt oljefond.

Dersom 3 av 4 regjeringspartnere vil ha det, og selv sentrale Høyre-politikere er sympatisk innstilt til det, er det vanskelig å se at statsministerkandidat Erna Solberg vil sette tommelen ned for et grønt oljefond. Om hun trenger inspirasjon, kan hun bli minnet på at det var takket være Høyres og Kåre Willochs langsiktige ledelse at vi fikk beslutningen i 1985 som senere ledet til opprettelsen av Oljefondet; Finansdepartementet var den gangen imot.