Nyheten: IEA lanserte tirsdag 2020-utgaven av World Energy Outlook, den årlige «energibibelen».

Den norske konteksten: Hvordan står norsk politikk og partienes programmer for perioden 2021-25 til IEAs budskap om hva som er nødvendig for å nå «netto null» i 2050. «Netto null» betyr at klimagassutslipp og fjerning av utslipp gjennom karbonsluk eller karbonfangstløsninger er i balanse.

• Hvordan ligger vi an med kutt i Norge?
• Hvordan påvirkes norsk økonomi?
• Hvordan kan vi best bidra til å forsere det globale energiskiftet og samtidig bygge opp nye næringsveier?

Bakgrunn: IEA presenterer alltid flere scenarioer i sine rapporter. Det nye i årets utgave av World Energy Outlook er et scenario med stramme utslippsmål som viser hva som må til for å nå «netto null» i 2050.

Oppmerksomheten i «netto null» rettes mot endringene som må skje i det inneværende tiåret om verden skal settes på dette sporet.

• De globale CO₂-utslippene må falle med omkring 45% fra 2010 til 2030.
• Energiforbruket – målt som primærenergi – må falle med 17% mellom 2019 og 2030, til samme nivå som i 2006 – men i en verdensøkonomi som er dobbelt så stor. Elektrifisering, effektivisering og endret forbrukeratferd er avgjørende. Kulletterspørselen faller med 60% til et nivå som ikke har vært sett siden syttitallet.
• CO₂-utslippene fra kraftsektoren kuttes med omkring 60% fra 2019-30. Årlig utbygging av solenergi øker fra 110GW i 2019 til nær 500GW i 2030. Investeringene i kraftnett og kraftproduksjon øker fra $760 milliarder i 2019 til $2 200 milliarder i 2030.
• Halvparten av alle nye personbiler som selges i 2030 er elektriske, mot 2,5% i 2019.
• Den globale kapasiteten i batteriproduksjon må dobles annethvert år og hydrogenproduksjon og -distribusjon må økes kraftig.
• Elektrisitet og hydrogen må overta for fossile innsatsfaktorer i industrien.
• Endringer i forbrukeratferd – mer sykkel og gange, litt saktere fart på motorveien, mindre fly på korte strekninger – er også nødvendig for å kutte utslipp.

IEAs «netto null»-scenario viser en verden der endringer skjer i massiv skala og i et svært raskt tempo.

Som konsekvens av et svært raskt skifte til fornybar energi og mer energieffektive løsninger, faller forbruket av kull, olje og gass vesentlig raskere i «netto null»-scenarioet enn i de andre fremtidsbildene IEA presenterer.

Min analyse: Partiprogrammene for neste stortingsperiode inneholder mange forslag som på ulike vis vil bidra til reduserte norske utslipp og støtte nye næringer som hydrogen og offshore vind.

Hvis klimaet skal være «rammen rundt all politikk», så er netto null i 2050 det eneste gangbare målet: For å få til det nødvendige omstillingslederskapet trenger vi, som Klimaomstillingsutvalget skriver, et tverrpolitisk forankret nasjonalt mål om netto null utslipp i 2050.

Det er grunn til å spørre om partiene – og samfunnet som sådan – tar innover seg omfanget i endringene vi både skal igjennom her hjemme – og i de politiske og økonomiske omgivelsene vi har rundt oss.

IEAs «netto null»-scenario gir innsikt i hvordan forandringene kan tenkes å skje. 2050 er bare 30 år unna. En verden som går mot «netto null» vil bety radikalt forandrede omgivelser i både politisk og økonomisk forstand. Vi vet at olje og gass blir mindre verdt i takt med strammere klimapolitikk. Vi ser nå hvordan private penger strømmer mot alle slags grønne investeringer. Men energiomstillingen innebærer også mange forhold som ikke er så mye belyst, og som vil ha stor innvirkning for Norge. Hva betyr det for eksempel når gigantiske volum billig solenergi bygges ut i deler av verden som har gunstige forhold for kraftforedlende industriproduksjon?  Det er slett ikke sikkert norske konkurransefortrinn knyttet til fornybar kraft vil vedvare veldig lenge – i alle fall ikke hvis vi avstår fra å utnytte ressurser som kan gi billig vindkraft.

Samtidig forteller IEAs «netto null» analyse oss at Norge på mange måter ligger bra an. Vi har ikke fossil kraftproduksjon. Vi har samme elbil-markedsandel i september 2020 som «netto null»-scenarioet sier at verden må ha i 2030. Samtidig har vi tjent store penger på olje og gass i en historisk periode da prisene var relativt høye. Norge har med andre ord både ansvar for – og ressurser til – å sette inn krefter for å bidra til nullutslippsløsninger i sektorer hvor det er krevende å kutte utslipp, som skipsfart og en del industriprosjekter.

Hva skjer fremover? Debatten om klima- og energipolitikkens utforming vil være viktig internt i partiene frem mot landsmøtene – og trolig spille en stor rolle i valgkampen foran stortingsvalget neste høst.