«Drivhuseffekten» tar opp tunge temaer som Norges rolle i klimaforhandlingene, kvotehandel og teknologiutvikling. Det er ingen grunn til å la seg skremme, boka er velskrevet, med et godt journalistisk driv som gjør den interessant og lett å lese. Med konkrete eksempler på klimaendringenes konsekvenser både her og i utlandet, lykkes forfatter Erik Martiniussen med å plassere teknisk vanskelige temaer inn i en virkelighet som vi kan kjenne oss igjen i.

Fungerer kvotene? Kritikken av hvordan kvotene fungerer i praksis er bokas bærebjelke. Gjennom eksempel på eksempel tas vi med på en reise i kvotemarkedets virkelighet, en virkelighet som måles opp mot den ambisiøse troen på at kvotehandel er løsningen på klimaproblemet.

NYE BØKER
Under denne vignetten presenterer vi anmeldelser av bokutgivelser på energi- og klimafeltet.

Erik Martiniussen: «Drivhuseffekten. Klimapolitikken som forsvant», Forlaget Manifest, 2013.

Fra Kina kommer historien om et vindkraftverk som aldri har blitt koblet til strømnettet, et annet som ble bygd før kvotekontrakten ble underskrevet, og dermed åpenbart ville blitt bygd uten norske kvotekjøp, et tredje som bidrar med langt mindre utslippsreduksjoner enn det selges kvoter for. Lista er lang, kritikken er hard, den er godt dokumentert, og den fortjener gode svar fra kvotehandelens forkjempere.

Ikke alle deler av kritikken står seg like godt. I Bangladesh har Martiniussen hentet et eksempel han kritiserer sterkt. Her selger Grameen Shakti energieffektive vedovner så fattige kan bytte ut sine gamle. Redusert forbruk kutter utslipp (eller strengt tatt reduserer veksten i utslippene), kuttene genererer klimakvoter. Grameen Shakti bruker inntektene fra disse kvotene til å selge ovnene billigere.

Forfatteren har kalt kapitlet «Når fattige må betale for rike». Det er en moralsk dimensjon her, hvor Martiniussen sier han ikke ser solidariteten i dette. For meg høres dette ut som et prosjekt som både er solidarisk og helt i tråd med intensjonene i den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Fattige får et bedre liv, og klimagassutslippene blir redusert.

Likevel, at enkelte eksempler i boka kan diskuteres, rokker ikke ved hovedbildet. Den såkalte addisjonaliteten, at klimakvotene bidrar til reelle reduksjoner i utslipp, er vanskelig å påvise. Kan man ikke vise det, faller hensikten med den grønne utviklingsmekanismen bort. Et kvotemarked som ikke fungerer gjør en teoretisk ideell modell om kvotehandel uinteressant.

Erna Solbergs regjering har flyttet ansvaret for Norges kvotehandel og CDM fra Finansdepartementet til Miljøverndepartementet (MD), til samme avdeling som nå har ansvaret for regnskogsprogrammet. Det blir interessant å se om MDs fagfolk vil bidra til en annen virkelighetsforståelse av hvor virkningsfullt CDM faktisk er, og hvilke krav som må stilles for at den faktisk skal virke.

Den større debatten er om hvilke virkemidler som virker når teknologi skal utvikles og hele det økonomiske systemet skal endres. Forfatteren ser til Tyskland og Sverige og hvordan de har drevet fram fornybare energikilder gjennom en sterk satsing på teknologiutvikling. I motsatt ende plasserer han Norge, dominert av økonomenes tankegang om samfunnsøkonomisk effektive løsninger.

For statsviteren Martiniussen er det norske synet en konsekvens av makt og interesser, en vurdering få samfunnsøkonomer vil kjenne seg igjen i. Kritikken er interessant – det er mulig det er fordi jeg er økonom selv at jeg ikke synes den treffer helt. En samfunnsøkonomisk modell må bestå en viktig test, premisset for at den skal bli et paradigme er at den teoretisk er mer effektiv enn andre modeller. Martiniussen viser godt hvorfor den teoretiske modellen om kvotehandel sliter i møtet med virkeligheten. Det er ikke helt det samme som at den ble drevet fram av interessekamp og ikke genuine forsøk på analyser. I tillegg synes jeg han underspiller at for eksempel satsingen på karbonfangst og elbiler viser at vi ikke er ensidig kvotetro i den norske klimapolitikken.

Uansett, for de som har kjempet hardest for kvotehandel i en internasjonal klimaavtale, må det være et stort paradoks at kvotehandelen har spilt så liten rolle. Ingen av de store teknologiske transformasjonene som er vårt håp for å komme ut av klimakrisen drives fram av kvotemarkeder. Det gjelder for utviklingen av solenergi og andre fornybare energikilder, det gjelder for batteriteknologi, og det gjelder for det norske hjertebarnet karbonfangst. Her spiller stater en tung og avgjørende rolle. Forfatteren har derfor et godt poeng når han roper på mer offentlig innsats for teknologiutvikling. Det er bare ikke gitt at det trenger å bety mindre kvotehandel.

Temaet og den gode journalistiske pennen gjør boka verdt å lese. Avsløringene er for viktige til at den bare kan overses. Nå leser jeg gjerne anmeldelsene til folk som Kjetil Lund, Hanne Bjurstrøm, Tine Sundtoft og Tord Lien. Sentrale aktører som har hatt eller skal ha ansvaret, bør kunne svare på hvorfor, og ikke minst hvordan, kvotehandel skal spille en så stor rolle i norsk klimapolitikk. Og hva skal Norge gjøre om det ikke fungerer så bra som vi ønsker?