Nå er det slik at verdien på kull-, olje- og gasselskaper vurderes i stor grad i forhold til de reservene de disponerer og verdien av disse. I en økonomi hvor ulempene er eksternalisert - samfunnet tar kostnadene - blir det slik. Hvis vi tok en helt flat fordeling av ubrennbare reserver, ville altså 60-80 prosent av verdien som er knyttet til reservene av fossile brensler måtte settes til 0. Det vil være dramatisk for verdensøkonomien, og særlig for oljeøkonomier slik som Norge. En nylig utgitt rapport fra HSBC peker på at Statoil er det mest utsatte oljeselskapet dersom dette blir en global policy. Dette fordi en stor andel av Statoils reserver ikke blir lønnsomme å utvikle fordi oljeprisen vil synke i en verden som tar klimaendringer på alvor. Men det at prisen på olje også blir redusert (HSBC bruker 50 US$ per fat) har også store konsekvenser for selskapenes verdier totalt sett. I HSBC-rapporten estimerer man den kombinerte effekten av lavere priser og ulønnsomme reserver for både olje og gass til ca 50 prosent.

Og hva så med Oljefondet? Her har vi investert hundretalls milliarder i selskap som har en verdi relatert til en beholdning av reserver i en internasjonal økonomi. Dette kan bli svært utsatte poster ved en endring av tenkningen rundt klima. Tanken om å måtte unngå å bruke fossile brensler har modnet, og det som er oppsiktsvekkende er at finanssektoren ser på effekten av slike policyendringer. Det virker ikke trolig at verdens ledere vil kunne fortsette å styre mot 100 prosents sannsynlighet for at global oppvarming blir høyere enn to grader. Og det vil få konsekvenser.

For Norge vil dette bli meget ubehagelig, og på mange måter kan man skjønne at det lønner seg for oss å smi mens jernet er varmt, det vil si selge petroleum for det vi makter. For ikke nok med at verdiene vil skrumpe, prisen på varene vil også måtte synke kraftig. I en studie fra Mercer for Oljefondet (pdf) peker man på at det er kun i et business as usual-scenario, det vil si 100 prosents sjanse for å overskride togradersmålet, at investeringer i fornybar energi, jordbruk og CCS er en risikofaktor. Dagens porteføljer ligger utsatt til i to scenarier, nemlig i et scenario med skippertak på klimatiltak etter 2020, drevet av et akutt behov for å gjøre noe i global skala. Eller i det scenariet hvor man fortsetter som fram til nå (business as usual), men der store klimaendringer gjør at verdien av disse aksjene reduseres (man kan tenke seg som følge av ekstremvær, effekter på infrastruktur mm).

Med dette bakteppet er det underlig at vi stiller spørsmål ved satsingen vi har på fornybar energi, CCS og energieffektivisering. Dette er næringer med stor vekst og stort potensial, og de er robuste. Tilveksten av elektrisitet i verden i fjor var nesten like stor for fornybar energi som for fossil energi. Og CO₂-håndtering må også sees i denne sammenhengen. Problemet med fossile brensler er klimautslippene de forårsaker. Dersom vi kan ta hånd om utslippene, så er fossile brensler utmerket. Kostnadene vil selvsagt gå opp, men dette er i stor grad nettopp en diskusjon om hvem som skal ta kostnadene. Per i dag er det samfunnet som tar alle kostnadene ved miljø- og klimaendringer forårsaket av fossile brensler, og det er ikke gitt at det vil være slik i fremtiden.