Den franske presidenten Emmanuel Macron er blant dem som har ment det går for raskt med det grønne skiftet. Det gjenspeilet seg også i den resolusjonen som Europaparlamentets største parti, EPP, vedtok like før EU-toppmøtet i juni. EPP ønsker en pause i nye klima- og miljøreguleringer. Den samme frustrasjonen vil også møte Timmermans i den nederlandske valgkampen. Det nye landbrukspartiet (BBB) i Nederland fosser frem på en bølge av misnøye med deler av EUs klima- og naturpolitikk. På Poll of polls ligger det bare to fattige prosentpoeng bak den alliansen som Timmermans skal lede.
Timmermans er ikke den eneste som hopper av. Danske Margrethe Vestager har vært EUs mektige konkurransekommissær og i snart ti år et av EU-kommisjonens sterkeste kort. Hun er nominert som kandidat til å bli den neste sjefen i Den europeiske investeringsbanken. Om hun får jobben, avgjøres om kort tid av EUs finansministre. I tillegg har kommissæren for forskning og innovasjon, Mariya Gabriel, alt forlatt skuta. Hun tok for kort tid siden over jobben som utenriksminister i Bulgaria.
Både Timmermans og Vestager har snart sittet ti år i Kommisjonen, og dermed kan de ikke gjenoppnevnes.
Spania hadde parlamentsvalg 23. juli. Ingen av blokkene fikk flertall, og det pågår forhandlinger med ulike småpartier. Den sittende statsministeren, sosialdemokraten Pedro Sánchez, er den som akkurat nå ser ut til å være nærmest å få nok støtte blant annet fra det katalanske partiet. Han har lovet dette partiet å kjempe for at katalansk skal bli et offisielt EU-språk, noe som ikke vil gjøre hverdagen i Brussel lettere.
Regjeringskaos svekker selvsagt det spanske EU-formannskapet. Noe som også kan gjøre det vanskelig å skape kompromisser som må til mellom de 27 medlemslandene. Og det er ikke bare tunge klimasaker som ligger på bordet til det spanske formannskapet. En reform av EUs immigrasjonspolitikk ligger der og selvsagt krigen i Ukraina og debatt om forlengelse og eventuelt ytterligere sanksjoner mot Russland. I tillegg kommer viktige lover som å sikre EU kritiske råmaterialer og hvordan EU skal svare på USAs grønne subsidiepakke (IRA).
Spanjolene selv har laget et program for hva de håper å oppnå, det kan du lese om her.
Vi må tilbake til franske Jacques Delors, som ledet EU-kommisjonen fra 1985 til 1995, for å finne en så sterk kommisjonsleder som Ursula von der Leyen. Men det betyr ikke at hun er godt likt. I en lengre analyse skriver nettstedet Politico at det er betydelig misnøye med von der Leyens lederstil innad i Kommisjonen. Hun har ikke klart å skape et kollegium som fungerer som nettopp det. Hun har tidvis tatt initiativ uten at de ansvarlige kommissærene er tatt med. Et slikt eksempel var hennes lansering av en reform av markedsdesign for strømmarkedet i kjølvannet av de høye energiprisene. Også en sak der medlemslandene sliter med å enes om Kommisjonens forslag. En floke som nå ligger på spanjolenes bord.
Et annet spørsmål som blir mer aktuelt utover høsten, er om von der Leyen selv kommer til å stille som kandidat til å bli Kommisjonens president for fem nye år. Det er valg i Europaparlamentet i juni neste år, deretter skal det utnevnes en ny EU-kommisjonen. Hennes partifeller i sentrum-høyre partiet EPP ønsker at hun skal fortsette. Det ønsker også den tyske regjeringen.
Kommisjonspresidentens taushet om hun ønsker å stille, har skapt en flom av rykter om at hun ønsker seg andre toppjobber, for eksempel å overta som generalsekretær i Nato. Hun er tidligere tysk forsvarsminister. Derfor vel kvalifisert, men så langt har hun avvist dette.
En som ikke sitter på hendene sine, er den franske EU-kommissæren Thierry Breton. Han nevnes stadig som en mulig kandidat til å etterfølge von der Leyen, eller i alle fall å sikre seg mer makt i den Kommisjonen som skal utpekes etter valget til Europaparlamentet. Breton er i dag kommissær for det indre markedet og nært knyttet til president Emmanuel Macron. Om EU-landene er åpne for en slik løsning, gjenstår å se.
Denne saken ble oppdatert 23. august.
