Donald Trump har sagt at han vil vrake alle klimaavtaler som ikke gagner USA, hvis han blir president. Det er ingen grunn til å tvile på at han mener alvor, sier norsk professor.
Donald Trump’s victory gives a pretty gloomy outlook for both US and international climate policy over the next four years.
Donald Trump har vært klar i sitt budskap: USA kommer til å trekke seg fra klimaavtalen i Paris og stanse alle utbetalinger til FNs arbeid mot global oppvarming. Han kaller forskning på menneskeskapte klimaendringer for «bullshit», og vil heller få fortgang på amerikansk kull- og oljeindustri.
– Han mener alvor. Men veldig mye av klimapolitikken i USA foregår på delstatsnivå. Alle stater har egne ordninger for innføring av fornybar energi, sier professor i statsvitenskap ved NTNU, Espen Moe.
Obama har brukt byråkratiet
Med Barack Obama har USA inntatt en lederrolle i internasjonale klimaforhandlinger, men Obama har ikke hatt en enkel jobb som klimapådriver på hjemmebane. Republikanerne har flertallet i både Representantenes hus og Senatet, og Kongressen har stadig avvist Obamas forsøk på å få gjennom sin klima- og energipolitikk.
Clean Power Plan har blitt sentral i denne politikken – en regulering som i praksis innebærer en reduksjon av landets betydelige og mektige kullindustri. Obama fikk denne reguleringen gjennom ved å omgå Kongressen, og heller gi USAs miljødirektorat, EPA, myndighet til å lage planer for utslippsreduksjoner i alle delstatene.
EPA har myndighet til å regulere forurensning som truer helse og velferd. I 2009, altså rimelig umiddelbart etter at Obama ble valgt, og etter et lederskifte i EPA, ble CO₂ inkludert blant de gassene som departementet regulerer.
Obama har også brukt såkalte «executive orders», presidentordrer, for å få gjennom viktige saker – eller Forsvarsdepartementet, som i større grad er unndratt politisk styring. Forsvarsdepartementet har dermed vært en av de store pådriverne for forskjellige fornybare løsninger i USA de siste årene.
Fordi store deler av Obamas klima- og energipolitikk føres utenom Kongressen, er den ikke nedfelt i lov, men i stedet et resultat av byråkratiske reguleringer – en form for teknokratisk ekspertstyre, ifølge Espen Moe. Det er dermed ingenting som binder neste president, og klimapolitikken kan derfor skrotes av Donald Trump, hvis han ender opp som USAs president.
– Hadde politikken vært lovfestet, måtte neste president ha opphevet loven eller laget en ny lov. Da er det store sjanser for at Representantenes hus eller Senatet ville ha blokkert et slikt forsøk. Obama bruker altså byråkratiet til å regulere store og viktige samfunnsområder i stedet for at det vedtas, for eksempel, en klimalov. Dermed slipper han å forhandle med republikanere som ikke tror på klimaendringer, forklarer Espen Moe.
Espen Moe, professor i statsvitenskap, NTNU.
I Senatet kan uthalingsmetoden filibuster brukes for å blokkere et lovforslag. Før i tiden, og enkelte ganger også i dag, betyr det at en senator som er motstander av et lovforslag, kan velge å tale om hva som helst, for å hindre at forslaget går til avstemning.
– Det som har blitt langt mer vanlig, er en slags teknisk filibuster, som innebærer at en sak trenger et flertall på 60 mot 40 stemmer for å bli vedtatt. Så «giftig» som politikken har blitt de siste tiårene, er 60-40 nå i ferd med å bli regelen heller enn unntaket. Og siden det er ekstremt sjeldent at noe parti har 60-40-flertall, betyr det at det meste av lovgivning kan blokkeres, forklarer Moe, som mener manglende institusjonalisering er et stort problem i amerikansk klimapolitikk.
– Obama er en president som vet at klimaendringer er en av våre største samfunnsutfordringer, og at han derfor må gjøre noe. Obama har vært nærmest tvunget til å bruke andre beslutningskanaler enn de politiske. Men hver gang Obama omgår Kongressen og tar omveien via byråkratiet, reduserer det legitimiteten i endringene, undergraver demokratiet og gjør politikken mer sårbar overfor politiske svingninger. Store vedtak bør forankres bredt, sier Espen Moe.
Sårbart for lobbyvirksomhet
Den manglende institusjonaliseringen av amerikansk klimapolitikk, og de store svingningene fra president til president som dette medfører, har gjort USA mer sårbart for lobbyvirksomhet fra mektige interesseorganisasjoner, sammenlignet med andre land.
USA er verdens nest største kullprodusent, bak Kina, og 37 prosent av landets elektrisitetsforbruk er basert på kull. Før Obama sto kull for 50 prosent av forbruket, men kullindustrien er fortsatt mektig, og opererer litt som våpenlobbyen NRA – gjennom sponsing av partier og enkeltrepresentanter i valgkampen. Og det er republikanerne som sponses klart tyngst og dermed tjener mest på dette.
– At George W. Bush, som var en uttalt venn av kullindustrien, vant valget i 2000, førte for eksempel til at kullindustrien fikk plassert «sine» personer inn i offentlige råd og myndighetsorgan. Det førte igjen til at EPA ikke fikk regulere CO₂. Det var først i 2009, etter valget av Obama og et påfølgende lederskifte i EPA, at CO₂ igjen ble gjenstand for EPAs oppmerksomhet, forklarer Moe, som legger til at Donald Trump har varslet at han, hvis han blir president, kommer til å skifte ut lederen i EPA, eller legge ned hele departementet.
Med Bush hadde altså amerikanerne en president som støttet kullindustrien, men ellers er det Senatet som er lobbyistenes mål. Senatet har to senatorer per stat som vet at de må snakke sin stats interesser for at de skal bli gjenvalgt, og som dermed er veldig mottakelige for lobbyisme fra store industrier i egen stat.
– 12–20 av statene regnes som «kullstater», og det betyr at det potensielt finnes opp mot 40 senatorer som ønsker å bevare kullindustrien. Dessuten tror ikke republikanerne på global oppvarming, og de er derfor ikke interessert i å kutte kull, som sikrer både arbeidsplasser og energisikkerhet, sier Moe.
Markedet bestemmer
Det har altså vært vanskelig å gjøre noe med kullindustrien i USA. Det som har skjedd i stedet, er et teknologisk gjennombrudd for den kontroversielle metoden fracking til utvinning av skiferolje og skifergass. Dette har gitt økt tilbud av gass, og prisen på gass ble redusert med 80 prosent på det meste – noe som først og fremst gikk ut over kull.
Espen Moe viser til at Trump har vært klar på at han skal skape flere arbeidsplasser og forbedre amerikansk energisikkerhet gjennom kullindustrien.
– Det er ikke sikkert at det er mulig. Trump ønsker også å stimulere til vekst i skiferolje og skifergass, og det er i hovedsak på grunn av konkurransen derifra at kullindustrien har tapt terreng de siste årene – ikke som følge av vekst i fornybar energi eller reguleringer fra EPA. Men det vi stadig vekk hører fra Trump, er entusiasme for fossile brensler, nærmest uansett hvilke dette dreier seg om, sier Moe.
Han peker også på at energipolitikken i USA ellers er preget av at den er rettet mot tilbudssiden. Det skapes altså ingen etterspørsel etter fornybare løsninger, slik vi har sett i mange europeiske land gjennom innmatingstariffer, grønne sertifikater eller andre støtte- eller subsidieordninger for å øke produksjonen av fornybar energi – bortsett fra på delstatsnivå. Det finnes en production tax credit, men denne har Kongressen ofte vært nødt til å fornye hvert eller annethvert år, noe som har skapt politiske drakamper og voldsom uforutsigbarhet for den amerikanske vindindustrien – igjen et eksempel på manglende institusjonalisering av klima- og energipolitikken.
– USA vil være landet som står bak gjennombruddsteknologien, og det jobbes derfor mye med å utvikle fornybare løsninger. Når løsningene så finnes, er tanken at markedet vil ta seg av resten. USA utfører mye forskning på alternativ energi, men det finnes få virkemidler for å fremme innfasing av den nye teknologien. Denne tankegangen ligner faktisk ikke så rent lite på den vi har i Norge, forklarer Moe.
Norge har ikke innført noen innmatingstariff som støtte til innfasing av fornybar kraft, i motsetning til de fleste andre land. I stedet sier vi at de som kan levere billigst, får tilslaget.
– Og de som leverer billigst, er vannkraft og svensk vind. I tillegg er det kjempestore flaskehalser i konsesjonssystemet. Det kan ta ti år før en norsk vindturbin faktisk leverer strøm til nettet. Så, som USA, foretrekker vi å subsidiere forskning, i håp om at vi før eller senere vil produsere teknologier som er så avanserte at de kan konkurrere ut eksisterende energisystemer uten subsidier eller lignende, sier Moe.
Trump kan snu
Klimapolitikken deler amerikanerne langs partigrenser i påfallende stor grad. Republikanerne er langt mindre opptatt av klimaspørsmål enn demokratene. Kan klimapolitikk likevel bli et tema i valgkampen i høst?
– For Trump faller energi, økonomi og utenrikspolitikk sammen. Han går for løsningene som er billigst og som i størst grad garanterer USAs energisikkerhet. Det betyr en fortsatt satsing på kullenergi og fracking. I valgkampen kommer han nok til å latterliggjøre klimaspørsmål – men hvis en president Trump ser at fornybar energi er en betydelig vekstindustri for USA, med et betydelig eksportpotensiale, eller hvis fornybar faktisk kan konkurrere på pris og generere billigere elektrisitet enn andre energikilder, vil han snu. USA vil da få en klimapolitikk som handler om økonomiske framskritt, og som styres av markedet. Jeg tror ikke Trump er en urokkelig motstander av fornybar energi, mener Moe.
Han tror amerikansk politikk nå er så «giftig» at det er umulig for noen president å gjennomføre store reformer, klimareformer inkludert.
– Hvis Hillary Clinton blir president, vet vi at demokratene er i mindretall i Representantenes hus og i Senatet. Hillary deler likevel Obamas virkelighetsoppfatning når det kommer til klima og miljø, og hun representerer et system som kommer til å videreføre de reformene som Obama allerede har gjennomført. Jeg er likevel ikke overbevist om at hun er like klar som Obama. Magefølelsen min sier at hun i større grad vil være tilbøyelig til å inngå kompromisser på området, sier Moe.
Amerikanere er mindre opptatt av klimaspørsmål enn europeere, så det er heller ikke opplagt at klimapolitikken blir en vinnersak for Hillary Clinton i valgkampen.
– Hun bør løfte fram klimaspørsmålet for å få med seg Bernie Sanders-stemmene, og jeg tror det er først og fremst derfor hun også kommer til å gjøre det. Det er likevel ikke sikkert det er en sak som vil gi henne mange stemmer fra republikanerne, mener Moe.
Press og trusler førte frem for en fossilkoalisjon ledet av USA: Avstemning om det banebrytende rammeverket for utslippskutt i global skipsfart blir utsatt med et år.
Denne ukens fem utvalgte: Kinas klimamål skuffer, Sverige bommer helt på sine, Brasil tar initiativ, kloden er i dårlig form og klimatilpasset sopp blir farligere for helsen.
