Så har jeg jo merket at det er ubehagelig å være energipolitiker for tiden. Og fortsatt er sol ikke noe man nevner veldig ofte her i landet. Men det dukker opp på dagsordenen stadig oftere, særlig i våre naboland og ellers i Europa.
Flere markeder slåss om det som produseres
– Apropos det. EU harambisiøse planer om å øke innsatsenpå blant annet solfeltet for å gjøre seg mindre avhengig av gassimport. Men er planene realistiske?
– Med forbehold om at jeg ikke har forstått hele rekkevidden av dette forslaget, det er jo relativt ferskt: Det avhenger litt av hva man tror er mulig. Vi kan slå fast at vi uansett kommer til å klare å installere over 200 TWh globalt i år. EU alene installerte i fjor rundt 25 TWh. I tillegg til prosjektene som ble realisert i EU, er det også en ganske solid liste med prosjekter som er på vent på grunn av problemer med pris og logistikk. Det er jo ikke lenge siden vi tenkte mest på forrige krise: Covid-19, som traff logistikken svært dårlig.
Det bygges og utvides kapasitet for produksjon av solcellepaneler og andre komponenter. Verdikjeden har et tak og det tar jo tross alt tid å bygge en ny fabrikk. Anslagene varierer, men det er svært sannsynlig at solcellepanelene produsert i løpet av 2022 vil kunne stå for en årlig produksjon på i hvert fall 200-250 TWh. Hadde EU kjøpt alle disse, hadde vi vel vært i mål, men det er flere markeder som vil slåss om dem. Snakker du derfor om å installere hele den globale kapasiteten som produseres i Europa, er ikke det realistisk. Men flere titalls TWh over de allerede forventede installasjonsratene vil det nok være mulig å realisere i løpet av året dersom man er villig til å betale.
I skvis på grunn av høy strømpris
– Du nevnte strømpris som en faktor som kan begrense produksjonen. Hvor alvorlig er det, og er det andre innsatsfaktorer til solindustrien som – direkte eller indirekte – påvirkes av krigen?
– Det siste først: Nei, ikke som jeg kan komme på. Strømpris er man følsom for spesielt i produksjon av hovedbestanddelen i solcellene. I Norge ligger meg bekjent de ulike fabrikkene i ulike prisområder, noen kommer bedre ut av det enn andre. Norsk metallurgisk industri som ligger i høyprisområder nå er selvfølgelig i en vanvittig skvis.
– Kina har foreløpig lagt seg tett opp til Russland i konflikten. Hva betyr det for solbransjen i resten av verden om de knyttes tettere sammen politisk og økonomisk?
– Det er vanskelig å spå. Kina er en storeksportør på mange områder, det er det de lever av. Russland er en betydelig leverandør av råmaterialer og energi som Kina trenger, men de er et lite marked for Kina å selge til.
– Krevende å bygge konkurransedyktig, lokal solindustri
– Men hvis Kina begynner å realisere sine geopolitiske ambisjoner, og blir møtt med de samme sanksjonene Russland har, hva tenker du da?
– Tar du kinesisk produksjon ut fra verdensmarkedet, får du et kjempeproblem. Overalt og i nær sagt alle bransjer. Det er ambisjoner i Europa om å etablere komplette verdikjeder på mange områder, også solcellepaneler og batterier, men dette er foreløpig ikke realisert i på langt nær tilstrekkelig skala. India og USA tenker det samme, men det tar tid å bygge opp industri.
På sikt tror jeg verden kommer til å være mer uavhengig av kinesisk produksjon. En utfordring er at det ikke er nok med et politisk ønske om lokal produksjon. Det er sjelden ekstra penger å hente på å bygge opp industri her omkring, og det er en krevende øvelse å bygge opp konkurransedyktig industri i direkte konkurranse med prisene i dagens marked. Det gjelder jo alt man skal bygge opp i EU og andre steder for å få flere bein å stå på. Fabrikkene må jo være lønnsomme på en eller annen måte.
Økt Enova-støtte kan ha bidratt til økt etterspørsel
– I Norge har regjeringen økt støtten til solcelleanlegg – merker dere noe til det?
– Det har gått veldig fort, som nevnt hadde etterspørselen allerede økt da det ble annonsert, og det er vanskelig å si hvor stor andel av etterspørselen man nå merker som kommer av høy strømpris og hva som kommer av Enova-støtten. Men jeg tror definitivt at Enova-støtten har hatt en positiv effekt.
Det er uansett gledelig at Enova ikke strammet inn på regimet, man var redd for at det skulle komme en backlash. Det viktige fremover blir hele den greia knyttet til forutsigbare rammebetingelser over tid. I solindustrien har vi ganske mange aktører som har vokst mye, de har gjort det fordi de har bevist for seg selv og andre at de kan tjene penger på å levere solenergi, og de gjør det de kan for å øke kapasiteten.
Da er det viktig at vi også videre sørger for å stimulere til vekst i bransjen. Det er en uttalt ambisjon, og vi vet også at det er mulig. Bare se på Sverige og Danmark, de har vel en tilvekst på mellom 0,5 og 1 TWh i årlig produksjon av solkraft i året, med relativt samme kostnadsbilde som vi har her.
– Kan bygge ut ganske mye ganske raskt
– Hvordan kan vi gjøre det? Hva kan vi gjøre for at sol skal bidra mer til å hindre at vi får kraftunderskudd i fremtiden?
– Noe av det fine med sol, er at om du finner riktig verktøy, er tak et ganske flott areal for konfliktfri og lett tilgjengelig utbygging av kraftproduksjon. Finner vi riktig støtteregime og riktig politikk, kan vi bygge ut ganske mye effekt ganske raskt. Dette er jo en hyllevare som kan installeres nokså radig.
Men så var det dette med forutsigbarhet: Det er veldig flott at man ser seg i speilet og prøver å gjøre en helhetlig vurdering av hvor strømmen skal komme fra i fremtiden. Både i Europa og Norge. Men ikke gjør de samme feilene med støtteregimene som andre land har gjort, så man får eksplosiv vekst og så detter alt sammen.
Dårlige stimulusløsninger kan gi panikk og bransjedød
– Hva sikter du til da?
– At man lager skikkelig lukrative pakker ett år, og så får panikk og slutter fordi det koster for mye. Ta Spania: De ble over natten størst i verden i installert kapasitet, jeg tror det var i 2009. Året etter daua bransjen. Ordningen var rett og slett for lukrativ, den ble overtegnet, det ble dyrt, politikere fikk panikk og dermed trakk de støtten.
Det er viktigere for Norge nå å finne måter å stimulere til betydelig vekst på en måte der vi kan forvente å se langsiktige og forutsigbare resultater. Ikke gull og grønne skoger i ett år, og så må bransjen sparke alle. Vi skal bygge næringen, fordi det er næringen som har kompetanse på solcelleanlegg. Vi kan godt ha ambisjoner om tigangeren, men det må være basert på langsiktig tenkning og ordninger som gir forutsigbarhet. Som gjør det mulig for selskapene i bransjen å vokse raskt og samtidig robust.
Og helt til slutt: Vi ser mange jobber med å hybridisere eksisterende kraftproduksjon i mange land, enten det gjelder fossilt eller fornybart. Det er ofte fornuftig. Det vil ta tid å bygge ut nye kraftlinjer. Det vil være viktig å bruke de vi har best mulig.
Ser vi for eksempel på vindkraftverk, vil vi ofte se at det er en del ledig kapasitet på nettet når det er vindstille. I disse periodene er det ganske ofte sol. Ved å koble på et solkraftverk i riktig størrelse til de samme kraftlinjene får vi mer ut av systemet. I tillegg kan batterisystemer bidra med ytterligere fleksibilitet i slike systemer. Flere slike grep kan fort utgjøre en forskjell før man rekker å lage infrastruktur som tåler de vanvittig økte mengdene med sol og vind som kommer. Der er det store muligheter.
