Han har vært sentral i utviklingen av naturvitenskapelig klimamodellering i Norge i over 20 år, med vekt på aerosoler, skyer i den norske jordsystemmodellen NorESM.

Det klimamodellørene normalt gjør, er å gå ut fra tilstanden rundt før-industriell tid. Nå brukes 1850 som startpunkt. Deretter regner modellen seg gjennom historien fram til i dag ved å bruke det man vet om naturlige og menneskeskapte påvirkninger siden 1850.

Det inkluderer store vulkanutbrudd, endringer i solstråling, utslipp og endret sammensetning av atmosfærelufta og endret jordoverflate blant annet ved avskoging. Modellene beregner «sitt eget vær» på grunnlag av matematiske formuleringer for velkjente fysiske naturlover anvendt på komponentene av klimasystemet som hav, atmosfære, kontinenter og sjøis.

Resultatene av historiske beregninger brukes blant annet til å kontrollere egenskapene til modellene, ved å sammenlikne med observasjoner som er gjort. For å kunne anslå hvordan klimaet kan endres i framtiden, går man ut fra ulike scenarier for framtidig menneskelig aktivitet som kan komme til å ytterligere endre påvirkningene på klimasystemet. Beregninger av mulige framtidige klimaendringer er derfor ikke prognoser, men kalles projeksjoner basert på de antatte scenariene. Modellene kjøres i flere omganger ut fra ulike starttilstander i 1850, og med ulike antatte scenarioer. Som resultat av dette, kan man anslå endringer i faktorer som temperatur, nedbør, vind for eksempel i 2050 eller i 2100.

– Det vi gjør nå med NorESM derimot, er å stille inn føringene på klimaet slik at modellen gir en viss endring i global middeltemperatur, som en og en halv grad, og så beregne hvordan en rekke aspekter av jordas klima i ulike deler av verden kan oppføre seg, sier Iversen.

Grunnen til at man nå kan snu på flisa, er at det allerede eksisterer store mengder av data fra de nevnte tradisjonelle modellberegningene, blant annet fra forrige IPCC-rapport. Flere modellsentra enn NorESM er med på dette gjennom det internasjonale samarbeidet «HAPPI», som står for Half a degree Additional warming, Prognosis and Projected Impacts. Dermed blir det gjort store mengder beregninger for å bedre kunne skille systematiske klimaforskjeller mellom 1,5 og 2 grader og tilfeldige naturlige variasjoner og modellusikkerhet.

Når modellene nå settes til å kjøres i en modellverden med en global temperatur som er 1,5° og 2° varmere enn førindustriell tid, er det på grunn av Paris-avtalen, som ble undertegnet i desember 2015. På klimatoppmøtet i Paris ble verdens land enige om avtalen med mål om å begrense den globale temperaturstigningen til godt under to grader og helst begrenset til 1,5 grad.

Spesialrapporten

Den historiske avtalen inkluderte også en invitasjon til FNs klimapanel: kan klimapanelet komme med en spesialrapport om forskjellen og konsekvensene ved global oppvarming på 1,5 og 2 grader, og hva vi vet om utslippsbanene hit?

Ja, svarte klimapanelet. Og nå jobbes det intenst fra forskere over hele verden. Tidsfristen er knapp. For at resultatene i det hele tatt skal komme i betraktning, må resultatene være sendt inn til vurdering i et fagfellevurdert tidsskrift innen november i år. Og resultatene må være akseptert for publisering innen mai neste år, altså om et snaut år. Dette er svært kort tid i akademia, fordi man skal finjustere føringene på modellene, ha tid og beregningsressurser til utregning, samt utføre vitenskapelig solide analyser av resultatene på en måte som gir muligheter for å analysere forskjellene i konsekvensene for klima og vær mellom de to temperaturnivåene.

Ikke alle forskere mener dette bør være en prioritert oppgave i vitenskapen. Men en av dem som synes det er riktig å svare positivt på invitasjonen fra Paris- avtalen, er Jan Fuglestvedt, forsker ved CICERO. Han er som eneste nordmann med i forfatterteamet for den kommende spesialrapporten.

– Hva kan vi egentlig si? Det er en utfordrende oppgave å se på forskjellen mellom 1,5 og to grader oppvarming. Det er flere forskergrupper som tar utfordringen nå, og det blir interessant å se klimapanelets sammenfatning av forskningen og evaluering av kunnskapsgrunnlaget, sier han.

Rapporten skal ferdigstilles i slutten av september 2018, og arbeidet er godt i gang. Det har allerede vært ett forfattermøte, og neste møte finner sted i begynnelsen av juni. Høringer er en viktig del av IPCCs arbeidsmåte. Den første høringsrunden starter 31. juli med frist for kommentering 24. september. Neste høringsrunde finner sted i januar–februar 2018.

Det som er sikkert, er at det har vært et kunnskapshull rundt hva 1,5 grader temperaturstigning faktisk vil gi av konsekvenser for kloden, og hva det vil innebære av omstilling. En del studier har blitt gjort de senere årene, men de er langt fra dekkende. Med spesialrapporten blir det laget en vurdering av kunnskapsgrunnlaget på dette feltet.

Bærekraftmålene

– IPCC har utvidet spesialrapporten til også å trekke inn fattigdomsproblematikk og de nye bærekraftsmålene i et klimaperspektiv, sier Fuglestvedt.

Da Klimapanelet kom sammen for å vurdere om de skulle lage spesialrapporten som Paris-avtalen ba om, ble de enige om å se spesialrapporten i lys av bærekraftsmålene som FN samlet seg om i september 2015. De er kanskje mest kjent på engelsk, som Sustainable Development Goals, SDG. Klimahandling er et eget mål blant de 17 målene, men klimaendringer har betydning for mange av målene, som for eksempel matvaresikkerhet.

Ambisjonen om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader er ikke noe nytt, selv om det har blitt spesielt løftet etter Paris-avtalen. Fuglestvedt peker på at det er noe som har vært diskutert lenge i prosessene rundt klimakonvensjonen og som en gruppe land har vært pådrivere for.

Hetebølger

Sommeren 2003 var det kvelende varmt i Europa. Hetebølgen krevde mer enn 70.000 menneskeliv, og sommeren var den varmeste i Europa siden 1540. Tre år etter ble Europa igjen rammet av hetebølger. Flere studier de senere årene, deriblant den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel, slår fast at menneskeskapte klimaendringer har økt frekvensen av hetebølger på jorden.

Men hva med forskjellen mellom 1,5 og 2 grader oppvarming, vil denne forskjellen ha betydning for hvor hyppige og hvor dødelige hetebølgene vil være? I det nevnte internasjonale HAPPI-konsortiet, leder forskeren Dann Mitchell ved Universitetet i Bristol et arbeid som undersøker hva denne temperaturforskjellen kan bety for hetebølgene.

På CICERO senter for klimaforskning i Oslo ser Jana Sillmann og Nathalie Schaller på indikatorer for hetebølger i en verden med 1,5° og 2°C oppvarming sammenlignet med førindustriell tid. De vanlige indikatorene finner de ved å se etter den varmeste dagen i året, hvor mange dager på rad med høye temperaturer, og en kombinasjon av lengde og intensitet på heten. Men en hetebølge er ikke bare en hetebølge. Det viser seg at fuktige hetebølger er mer dødelige enn tørre. Dann Mitchell i Bristol vil bruke en ny matrise for også å undersøke opptreden av fuktige og tørre hetebølger. I fjor publiserte han et arbeid der han sammen med kollegaer undersøkte dødeligheten i ekstreme hetebølger sett opp mot menneskeskapte klimaendringer.

– Forenklet kan man si at vi undersøker om dødelighetsraten vil være redusert i noen regioner i en 1,5°-verden i forhold til oppvarming på 2°C, sier Jana Sillmann.

Forsterkningen i Arktis

I Arktis er ikke oppvarmingen som foregår der det samme som den globale oppvarmingen. Når den globale temperaturen skal holdes under 1,5 eller 2 grader, er det et globalt gjennomsnitt vi snakker om. Som en tommelfingerregel kan man regne med at temperaturstigningen i Arktis er omtrent det dobbelte av dette gjennomsnittet, slik at to grader global oppvarming betyr nesten fire grader i Arktis. Og vi som bor i Norge vet at fire grader forskjell er mye når det er snakk om smelting av snø og is.​

I tredje etasje på Meteorologisk institutt peker prosjektleder Trond Iversen på at nesten alt av variasjoner og trender i jordas bakketemperaturer har størst utslag i Arktis.

"Arctic Amplification" kaller forskerne dette. Årsakene til at oppvarmingen er sterkere i Arktis, er flere selvforsterkende prosesser. Et eksempel er snø og is på bakken. Når sjøis og snø smelter, blir jordoverflaten mørkere. Da blir mer solstråling fanget opp, det blir varmere, og enda mer snø og is smelter. Arktis har også spesielle strålingsforhold med vinterens lange polarnatt og motsatt om sommeren. Vertikalfordelingen av oppvarmingen betyr spesielt mye under vintermørket, og gir en forsterket oppvarming i Arktis mens den bidrar til å dempe på andre breddegrader.

– I HappiEVA har vi inkludert et sett med beregninger som ikke er inkludert i standard-beregningene for HAPPI-konsortiet. Disse beregningene tar hensyn til eventuelt forsterkende effekter knyttet til endringer i snødekke og sjøis, og ledes av Jens Debernard hos oss på Meteorologisk, sier Iversen.

Vil trolig gå over temperaturgrensen en stund​

Mange er skeptiske til om vi faktisk kan klare å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 1,5 eller to grader. Oppvarmingen følger konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren, og i år har verdiene for første gang ligget over 400 ppm. Det er en milepæl av det urovekkende slaget. Karbonbudsjettet for kloden vår tyder på at vi allerede har bidratt med om lag to tredjedeler av det vi kan slippe ut for at det skal være sannsynlig å holde oss under togradersgrensen.​

– Siden klimasystemet er tregt, er det mange som legger inn at vi kan overskride grensen for den globale oppvarmingen før vi igjen kommer under 1,5 grader. Men for Arktis, med den forsterkningen vi har der oppe, er jeg bekymret for om vi i løpet av den perioden temperaturgrensen overstiges, kan krysse viktige terskler for noen prosesser, sier Trond Iversen.

Et eksempel på en slik mulig terskel knyttes til permafrosten. Om den begynner å tine i stort omfang, kan det lekke ut metan som naturlig holdes fanget i tundraen. Metan er en veldig sterk drivhusgass, og hvis denne gassen først frigjøres i stort omfang, er det ingen enkel vei tilbake. For alle praktiske formål er slik frigjøring av metan irreversibel, men vi har lite viten å støtte oss på for å anslå terskelverdien for global temperatur.

Smelting av landbaserte isbreer representerer en annen mulig terskel. Det tar mye lengre tid å bygge opp en isbre enn å tine deler av den. Spørsmålet er hvilken temperaturgrense som kan medføre at viktige deler av isen raskt kan forsvinne.​