CO₂-fangst, -transport og -lagring (CCS) er en teknologi det har vært - og er - knyttet store forhåpninger til. CCS kan gi sterk reduksjon av utslippene fra fossile brensler. Men hvorfor er dette så komplisert - ligger utfordringene i teknologi, økonomi? Eller er det klimapolitikken som legger hinder for CCS?
La det være sagt med en gang, CCS er en teknologi som er i bruk i verden i dag. På norsk sokkel har vi to CO₂-lagringsprosjekter, Sleipner og Snøhvit. Det settes nå i gang et CCS-anlegg i Canada som i størrelse tilsvarer et fullskala gasskraftverk, det vil si ca. 1 million tonn CO₂ per år. Dette tilsvarer om lag fullskalaanlegget på Mongstad som ble skrinlagt. Så teknologien finnes, om enn ikke optimalisert.
Store fremskritt – lav CO₂-pris
Forskningen har bidratt til at man nå har prosesser som er 20-30 prosent mer effektive enn for 10 år siden. Det er formidabelt tatt i betraktning at man ikke har tatt ut læringseffekter ennå. Det er mer å hente. Bedriftsøkonomisk sett er CCS dyrere enn kraftanlegg uten CCS - dette ligger i prosessens termodynamikk. Man må typisk bruke 10-20 prosent mer energi for å drive CCS-prosessen for samme ytelse. Typiske rensekostnader for CO₂ ligger i området 500-1000 kroner/tonn for henholdsvis kull- og gasskraftverk. I EUs kvotesystem koster for tiden et tonn CO₂ omkring 50 kroner. Det er lett å se hva man på kort sikt vil gjøre: Kjøpe kvoter og slippe ut CO₂ istedenfor å rense og lagre. Dette er en barriere for CCS, incentivene for teknologien er for svake.
Selv om man etablerer systemer for støtte til bygging av anlegg, må den totale forretningsplanen ta høyde for driftskostnader for CCS-anlegget. En tidel av kvotekostnaden er ikke tilstrekkelig. Vårt økonomiske system har foreløpig ingen måte å regne den reelle kostnaden ved utslipp - som er langt høyere enn kvotekostnaden.
En gangbar forretningsmodell
De anleggene som er realisert, eller som ligger i løypa for å bli realisert, har alle en gangbar forretningsmodell. For de norske anleggene var det CO₂-avgiften som for Sleipners tilfelle gjorde CCS til det naturlige valget - økonomi og klima hånd i hånd. For Snøhvit ble det en del av konsesjonen for gassproduksjon at CO₂-en måtte lagres. Igjen en gangbar modell, man fikk tilgang til store verdier som fullstendig overskygget kostnaden ved CCS. I det canadiske tilfellet har man enda en mekanisme i tillegg til lovgivingen, CO₂-en kan selges til økt oljeutvinning for 120-180 kr/tonn.
Poenget er at CCS må gjøres lønnsomt for at det skal få utbredelse og staten må inn som premissgiver i form av incentiver, lover og rammeverk for operasjon. Slik har det også vært for introduksjon av bioenergi (Sverige), solkraft (Tyskland) og vindkraft (Danmark). De enkelte land har hatt som målsetting å løfte disse områdene til kommersialisering. Begrunnelsen er at det betyr noe for energi- og klimapolitikken i eget land, muligheten for å kapitalisere på egne ressurser, og etablere ny næring og industriell vekst.
