For to uker siden snakket jeg til Oljeindustriens Landsforening om energi og klimautfordringer og tok for meg det mange definerer som det norske klimaparadokset. Det består i at vi både er en produsent av fossil energi og en pådriver i kampen mot global oppvarming. Mitt poeng er at ja, dette er et paradoks, men det er ikke bare Norges paradoks, det er hele verdens paradoks. Vi trenger en kraftig økning i produksjon og bruk av fornybar energi som sol-, vind- og vannkraft. Men selv om fornybarveksten er høy, utgjør fornybar energi fortsatt bare rundt 3 prosent av verdens energiforsyning. Omstillinger i energiverdenen tar tid, tunge prosesser må snus og grunnfestede forbruksmønstre må endres. En verden som vil vokse fra 7 til 9 milliarder mennesker fram mot 2050 vil fortsatt trenge fossil energi for å møte sine energibehov.

To satsinger blir da avgjørende i tillegg til fortsatt utvikling av fornybar energi: 1) å utvikle teknologi som reduserer og helst fjerner utslipp av CO₂ fra kull, olje og gass, 2) å få til en overgang fra kull til gass, som er den minst forurensende energikilden. Mitt poeng er at Norge må ha sitt fokus på begge disse områdene. Det er her vi kan gjøre en forskjell som virkelig monner. Overfor vår største gasskunde – europeiske land – må vi arbeide for at gass foretrekkes framfor kull, og at gassen kan gå inn som det jeg vil kalle partnerenergi til den voksende bruken av fornybare energikilder.

Omstillinger i energiverdenen tar tid, tunge prosesser må snus

Anders Bjartnes fra Norsk Klimastiftelse skrev en interessant og kritisk vurdering av min tale i Dagsavisen mandag. Bjartnes mener at jeg legger for stor vekt på fossil energi og overser betydningen av fornybar energi. Han argumenterer godt for fornybarsatsing og han er redelig når han framhever at mer fornybarkraft vil bety mer synlig infrastruktur (les master og ledninger!), men at det er en pris vi må betale.

Jeg er ikke uenig i Bjartnes’ sterke innlegg for den fornybare energien. Norge ligger i verdenstoppen i bruk av fornybar energi gjennom den store vannkraftproduksjonen, langt over noe EU-land. Nå vil vi ytterlige øke andelen fra 58 prosent av den totale energimiksen til 67,5 prosent innen 2020 som vårt bidrag til fornybardugnaden i EØS-området. Som kontrast kan nevnes Storbritannia som skal øke sin fornybarandel fra 1,3 til 15 prosent innen 2020.

EU-landene har satt seg djerve mål utover i dette århundret, blant annet å redusere EUs CO₂-utslipp med minst 80 prosent innen 2050. Dette vil kreve formidable omstillinger. På et UD-seminar om europeisk energipolitikk i Stavanger i oktober sa Frederic Hauge at dette ville skje, fordi 27 regjeringssjefer i EU hadde bestemt det. Jeg er glad for at Hauge har tillit til politikken. Men det er langt fram og planene er uklare for hvordan dette skal gjennomføres og finansieres. EUs ledere har satt seg store mål før; det rekker å minne om grenser for budsjettunderskudd og statsgjeld – som samtlige land senere brøt. Resultatet ser vi i dag.

Poenget mitt er dette: For et grønnere Europa er salg av norsk vannkraft positivt. Visjonen om at Norge kan bli et grønt batteri for Europa ved at våre vannkraftmagasiner utgjør 50 prosent av Europas lagringskapasitet av fornybar kraft, er spennende og må følges opp. Bruk av norsk teknologi for å utvikle havvind og annen fornybar energi er også viktig.

Men den virkelige muligheten til å gjøre en forskjell i europeisk sammenheng vil være knyttet til gassen og håndtering av CO₂. Derfor er det relevant å snakke gassens sak i Europa. Det er et bidrag til europeisk energiforsyningssikkerhet og klimapolitikk at norsk gass forblir en langsiktig energikilde i Europa. Det er både viktig energipolitikk og utenrikspolitikk.

Den virkelige muligheten til å gjøre en forskjell i europeisk sammenheng vil være knyttet til gassen og håndtering av CO₂

Men vi kan ikke lene oss tilbake og si at alt er som før. Det var også min advarsel til en industri som lett kan bli blendet av nye store funn på norsk sokkel. Europas land tar nå avgjørende valg for sin energimiks. Tyskland skal gjennom store omstillinger når kjernekraften skal avskaffes. Våre partnere i Europa snakker til oss om at de trenger norsk gass, men de skriver mindre om dette i sine planer. Det er denne utfordringen vi må møte. Vi må fortsatt bidra til teknologiske kvantesprang innen energieffektiv produksjon, håndtering av CO₂ og aktive demonstrasjoner av hvordan gassen kan bli den langsiktige partneren for fornybare energikilder.

Dette er min tilnærming. Anders Bjartnes og Norsk Klimastiftelse har sin. Mon tro om de kan forenes i en felles visjon for en ambisiøs og realistisk energi- og klimapolitikk som overkommer klimaparadokset?

Artikkelen ble først publisert på Nye meninger.no.