For to uker siden snakket jeg til Oljeindustriens Landsforening om energi og klimautfordringer og tok for meg det mange definerer som det norske klimaparadokset. Det består i at vi både er en produsent av fossil energi og en pådriver i kampen mot global oppvarming. Mitt poeng er at ja, dette er et paradoks, men det er ikke bare Norges paradoks, det er hele verdens paradoks. Vi trenger en kraftig økning i produksjon og bruk av fornybar energi som sol-, vind- og vannkraft. Men selv om fornybarveksten er høy, utgjør fornybar energi fortsatt bare rundt 3 prosent av verdens energiforsyning. Omstillinger i energiverdenen tar tid, tunge prosesser må snus og grunnfestede forbruksmønstre må endres. En verden som vil vokse fra 7 til 9 milliarder mennesker fram mot 2050 vil fortsatt trenge fossil energi for å møte sine energibehov.

To satsinger blir da avgjørende i tillegg til fortsatt utvikling av fornybar energi: 1) å utvikle teknologi som reduserer og helst fjerner utslipp av CO₂ fra kull, olje og gass, 2) å få til en overgang fra kull til gass, som er den minst forurensende energikilden. Mitt poeng er at Norge må ha sitt fokus på begge disse områdene. Det er her vi kan gjøre en forskjell som virkelig monner. Overfor vår største gasskunde – europeiske land – må vi arbeide for at gass foretrekkes framfor kull, og at gassen kan gå inn som det jeg vil kalle partnerenergi til den voksende bruken av fornybare energikilder.

Omstillinger i energiverdenen tar tid, tunge prosesser må snus

Omstillinger i energiverdenen tar tid, tunge prosesser må snus

Anders Bjartnes fra Norsk Klimastiftelse skrev en interessant og kritisk vurdering av min tale i Dagsavisen mandag. Bjartnes mener at jeg legger for stor vekt på fossil energi og overser betydningen av fornybar energi. Han argumenterer godt for fornybarsatsing og han er redelig når han framhever at mer fornybarkraft vil bety mer synlig infrastruktur (les master og ledninger!), men at det er en pris vi må betale.

Jeg er ikke uenig i Bjartnes’ sterke innlegg for den fornybare energien. Norge ligger i verdenstoppen i bruk av fornybar energi gjennom den store vannkraftproduksjonen, langt over noe EU-land. Nå vil vi ytterlige øke andelen fra 58 prosent av den totale energimiksen til 67,5 prosent innen 2020 som vårt bidrag til fornybardugnaden i EØS-området. Som kontrast kan nevnes Storbritannia som skal øke sin fornybarandel fra 1,3 til 15 prosent innen 2020.