Striden om ACER har vært opprivende for Arbeiderpartiet. Både i og utenfor partiet har flere hevdet at den viser at Arbeiderpartiet ikke lenger forstår interessene til arbeidsfolk i Norge.

Det er farlig om Arbeiderpartiet i sentrale saker kommer bort fra interessene til dem de representerer. Innvandring er et politikkområde i denne faresonen.

Men politikken har så mange farer. En virkelig fare ville være om Arbeiderpartiet i sentrale saker baserer beslutninger på hvordan vinden blåser her og nå. Alle partier har et element av populisme i seg. Men Arbeiderpartiet er ikke grunnleggende et venstrepopulistisk parti. Arbeiderpartiet er et parti på venstresiden som legger stor vekt på å analysere de langsiktige interessene til land og folk.

La meg gjøre rede for hva jeg tror er utfordringene – og mulighetene – til norsk industri og norske arbeidsfolk i årene framover. Mine resonnement går motsatt av mye som har blitt hevdet i ACER-debatten:

ACER er ikke viktig i seg selv. ACER er viktig fordi Norge er tjent med å forbli i det felles europeiske samarbeidet om klima- og energipolitikk. Vi er tjent med en stabil internasjonal orden og felles regler for økonomisk aktivitet. Som et lite land med små muskler og en sterk eksport- og importorientert økonomi er vi svært utsatt i en verden med handelskrig og høye tollsatser. Faren for norsk industri er altså ikke felles internasjonalt regelverk. Faren for norsk industri er fravær av felles internasjonalt regelverk.

Den andre store utfordringen er de raske endringene som skjer i energibransjen internasjonalt. Også her går mitt resonnement motsatt av det som ofte ble framført i ACER-debatten:

Fram til nylig har det meste av energien i verden blitt produsert på kull, olje, gass, vannkraft og atomkraft. Disse teknologiene har til felles at de geografisk er svært ulikt fordelt. Noen få land har dem, de fleste har dem ikke. Norge har i flere tiår nytt godt av denne situasjonen. Men bildet er i endring.

Ny, fornybar kraft blir konkurransedyktig. Sol og vind er både mer rikelig og mer jevnt fordelt blant verdens land enn olje og vannkraft. Dessuten er anleggene ikke så kapitalkrevende. Alt dette vil øke tilgangen og trolig presse prisene på kraft nedover. Den sannsynlige utviklingen er ikke at norsk industris «unikhet» forsvinner fordi vi ikke lenger har billig kraft. Den mest sannsynlige utviklingen er at vår «unikhet» forsvinner fordi en rekke land får billig kraft.

Er denne utviklingen en trussel mot norsk industri? Kanskje. Jeg er likevel optimist.