Striden om ACER har vært opprivende for Arbeiderpartiet. Både i og utenfor partiet har flere hevdet at den viser at Arbeiderpartiet ikke lenger forstår interessene til arbeidsfolk i Norge.

Det er farlig om Arbeiderpartiet i sentrale saker kommer bort fra interessene til dem de representerer. Innvandring er et politikkområde i denne faresonen.

Men politikken har så mange farer. En virkelig fare ville være om Arbeiderpartiet i sentrale saker baserer beslutninger på hvordan vinden blåser her og nå. Alle partier har et element av populisme i seg. Men Arbeiderpartiet er ikke grunnleggende et venstrepopulistisk parti. Arbeiderpartiet er et parti på venstresiden som legger stor vekt på å analysere de langsiktige interessene til land og folk.

La meg gjøre rede for hva jeg tror er utfordringene – og mulighetene – til norsk industri og norske arbeidsfolk i årene framover. Mine resonnement går motsatt av mye som har blitt hevdet i ACER-debatten:

ACER er ikke viktig i seg selv. ACER er viktig fordi Norge er tjent med å forbli i det felles europeiske samarbeidet om klima- og energipolitikk. Vi er tjent med en stabil internasjonal orden og felles regler for økonomisk aktivitet. Som et lite land med små muskler og en sterk eksport- og importorientert økonomi er vi svært utsatt i en verden med handelskrig og høye tollsatser. Faren for norsk industri er altså ikke felles internasjonalt regelverk. Faren for norsk industri er fravær av felles internasjonalt regelverk.

Den andre store utfordringen er de raske endringene som skjer i energibransjen internasjonalt. Også her går mitt resonnement motsatt av det som ofte ble framført i ACER-debatten:

Fram til nylig har det meste av energien i verden blitt produsert på kull, olje, gass, vannkraft og atomkraft. Disse teknologiene har til felles at de geografisk er svært ulikt fordelt. Noen få land har dem, de fleste har dem ikke. Norge har i flere tiår nytt godt av denne situasjonen. Men bildet er i endring.

Ny, fornybar kraft blir konkurransedyktig. Sol og vind er både mer rikelig og mer jevnt fordelt blant verdens land enn olje og vannkraft. Dessuten er anleggene ikke så kapitalkrevende. Alt dette vil øke tilgangen og trolig presse prisene på kraft nedover. Den sannsynlige utviklingen er ikke at norsk industris «unikhet» forsvinner fordi vi ikke lenger har billig kraft. Den mest sannsynlige utviklingen er at vår «unikhet» forsvinner fordi en rekke land får billig kraft.

Er denne utviklingen en trussel mot norsk industri? Kanskje. Jeg er likevel optimist.

Her er tre grunner til optimisme:

For det første forsvinner neppe vår «unikhet» helt. Selv med billigere kraft i resten av verden, og selv med flere kabler, vil Norge ha svært konkurransedyktige kraftpriser. Kraftnæring og industri er tilsynelatende motpoler, men i virkeligheten er de i et skjebnefellesskap. Norsk kraftkrevende industri tar unna rundt en firedel av vår kraftproduksjon. Forsvinner industrien, er det full katastrofe for kraftnæringen. Dette vet næringen godt selv. Motsatt av hva man kan få inntrykk av, er kraftprisene i dag lavere enn for noen år siden. Norsk kraftkrevende industri går på full speed.

For det andre er det mer attraktivt å ekspandere industri der den allerede er etablert, enn å begynne på nytt et helt annet sted. Gjennomførte investeringer i havner, kraftledninger, annen infrastruktur, for ikke å snakke om etablert industrikultur, favoriserer steder der industrien allerede er. Her har Norge en kjempefordel.

[rp4wp]

Den største styrken til norsk industri – og norsk økonomi som helhet – er likevel det velfungerende samfunnet vårt og de kompetente arbeidsfolkene her i landet. Mitt favoritteksempel er da jeg i 2013 var med min daværende sjef, finansminister Sigbjørn Johnsen, til smelteverket i Tyssedal i møte med den franske konsernledelsen ved Eramet. Lønningene i Norge var langt høyere, forklarte de. Men det var her i landet de ønsket å investere likevel. Den viktigste grunnen er kvaliteten på norske arbeidsfolk. Fagkunnskapen, ansvarligheten, grundigheten, og den selvstendige tenkingen til norske arbeidsfolk trumfet de høyere lønningene.

Dette er Norges «unikhet». Dette er den norske modellen. Arbeiderpartiet skal ha sin del av æren for den. Dette er hva vi må ta vare på og videreutvikle i årene framover.

Det kan være gode grunner til å bekymre seg for framtiden. Men vi kommer ikke tilbake i egget. Om det er noe Arbeiderpartiet virkelig ikke er, så er det et reaksjonært parti som drømmer om verden av i går. Vi er et parti som går inn i vår tid og forsøker å forbedre verden slik den er. Vi forsøker å finne en vei framover til beste for land og folk fra der vi er nå. Dette oppdraget er det viktigste vi kan holde fast ved.

I disse tider gjøres det ofte referanser til kloke ord fra tidligere høvdinger i arbeiderbevegelsen. Trygve Brattelis ord om «Vi forstod tiden vi levde i, og gav svarene folk trodde på» siteres ofte. Det er et flott sitat som Arbeiderpartiet alltid bør legge til grunn for sin politikk. I arbeidet med å utforme politikken framover, bør vi også alltid huske Martin Tranmæls ord om at det som er saklig riktig, i lengden også ofte er politisk riktig.